Miljøspørsmål

Hvilke er de store, globale miljøproblemene? Hvordan forholder Norge seg til internasjonale miljøproblemer? Hvilke hovedutfordringer finner vi i det internasjonale miljøsamarbeidet?

Globale, menneskeskapte miljøproblemer

Globale og grenseoverskridende miljøproblemer krever internasjonalt samarbeid om løsninger. Menneskeskapte klimaendringer og sur nedbør er eksempler på slike miljøproblemer, og Norge har vært en pådriver for å få til internasjonale miljøavtaler. Det har i de senere år vært inngått en rekke slike avtaler både på globalt, regionalt og bilateralt nivå. Enkelte av disse avtalene legger konkrete føringer for den nasjonale innsatsen, f.eks. når det gjelder forurensende utslipp. Andre avtaler har et bredere og mer prosessorientert fokus som å øke forståelsen av miljøproblemene og mulighetene til å motvirke disse gjennom kostnadseffektiv innsats. Klimakonvensjonen åpner for felles gjennomføring av forpliktelser (se under). Fattigdom og miljøforringelse representerer de største utfordringene utviklingslandene står overfor i dag. For å få til en bærekraftig utvikling er det en forutsetning at naturressursene forvaltes forsvarlig. Prinsippet om "felles, men ulike forpliktelser" tilsier en byrdefordeling internasjonalt. I norsk bistandspolitikk er det et viktig mål å bidra til en forsvarlig bruk av jordens miljø og biologiske mangfold, og en arbeider særlig for å styrke utviklingslandenes egen kapasitet til å sikre bærekraftig forvaltning av sine naturressurser.

Noen sentrale avtaler

  • Klimakonvensjonen, som ble undertegnet i 1992, åpner for felles gjennomføring av forpliktelser. Den setter ramme for utviklingen av et sterkt og forpliktende globalt samarbeid om klimaspørsmål. De landene som er blitt parter til konvensjonen, forplikter seg til å utarbeide tiltaksplaner for å begrense utslipp av klimagasser og rapportere om gjennomføring av tiltakene. På klimakonferansen i Kyoto i 1997 ble partene enige om Kyoto-protokollen. I denforplikter industrilandene seg til å redusere sine samlede utslipp av klimagasser med minst 5% sett i forhold til 1990-nivå innen perioden 2008-2012. Protokollen åpner for at et land kan finansiere tiltak i et annet land og få tiltaket godkjent som del av sitt eget utslippregnskap. Norge deltar i utviklingen av flere slike felles gjennomføringstiltak og arbeider aktivt for å motvirke menneskeskapte klimaendringer.
  • Konvensjonen om biologisk mangfold er undertegnet av 172 land. Hovedmålsettingene er vern og bærekraftig bruk av jordas ressurser og en rettferdig fordeling av de godene som følger av utnyttelse av biologiske ressurser. I et bistandsperspektiv åpner konvensjonen for en ny kanal for overføring av kapital og teknologi til utviklingsland, i tillegg til utviklingshjelp. En tilleggsprotokoll om handel med levende genmodifiserte organismer (GMO) ble undertegnet i mai 2000. Protokollens målsetting er å etablere et globalt regime for sikker overføring, håndtering og bruk av GMO i forhold til skadelige effekter på biomangfold og helse.
    Noen andre sentrale avtaler med stor betydning – også for Norge – for reguleringen av internasjonale avtaler:
  • Havrettskonvensjonen, som er viktig for fiskerier og for havmiljø
  • CITES - Washington-konvensjonen om handel med truede plante- og dyrearter
  • ECE-konvensjonen om langtransporterte luftforurensninger
  • FN-konvensjonen om bruk av internasjonale vassdrag til andre formål enn skipsfart

Miljø og bistand

Miljø- og ressursutfordringene er en del av fattigdomsproblemet. Utarming av naturressurser og miljøødeleggelser fører til fattigdom – samtidig som fattigdom ofte forsterker miljøødeleggelser. Det er de fattigste som rammes hardest når naturressursene overbeskattes og når klimaendringer fører til tørke eller flom. Det er anslått at 80% av alle sykdomstilfeller og død i utviklingslandene skyldes mangel på rent vann.

Hvem bærer et hovedansvar?

Det er en viktig utfordring å integrere utviklings- og miljøagendaen bedre for å kunne bekjempe fattigdom og fremme en bærekraftig utvikling. Vi må samtidig innse at det er vi i de industrialiserte forbrukersamfunnene som bærer det tyngste ansvaret i forhold til mange av dagens miljøproblemer – inkludert klimaproblemene. Om lag 20% av verdens befolkning bor i høyinntektsland. Disse står for ca. 60% av den totale kommersielle energibruken. Mye av denne energien kommer fra fossilt brensel og bidrar dermed til klimaproblemene.

Løsning krever innsats fra alle

Utviklingslandene har bare i begrenset grad bidratt til klimaproblemene. En løsning på problemene vil likevel være umulig å nå uten en nær dialog med disse landene. Det er derfor viktig at utviklingsstrategier og -planer tar hensyn til globale og langsiktige miljøutfordringer. Vi opplever nå en sterk vekst i utslippene fra flere utviklingsland. Dette er en trend det er viktig å arbeide for å snu. Hvis man ser bort fra folketall så er Kinas CO 2-utslipp er i dag antatt å være større enn EU-landenes samlede utslipp. For Norge er det viktig å fordele globale miljøforpliktelser på en måte som ikke hindrer bærekraftig økonomisk vekst i utviklingslandene. En annen viktig prioritering må være å bistå de landene som er spesielt utsatt for konsekvensene av globale miljøproblemer - tørke, flom eller stigende havnivå.

Hvorfor miljøbistand?

En hovedmålsetting for norsk bistand til miljøformål er å sette utviklingslandene i stand til både å ta aktivt del i internasjonale forhandlingsprosesser og å oppfylle sine avtaleforpliktelser. Dagens miljøproblemer er globale av natur, men effekten av dem oppleves forskjellig både lokalt og regionalt. Det er derfor viktig å bistå utviklingslandene i deres arbeid med egne miljøutfordringer. Det er her viktig å styrke miljøforvaltningen i våre samarbeidsland slik at disse kan bygge opp lokal miljøekspertise og en egen bærekraftig naturressursforvaltning.


Rio-konferansen

FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED), ble avholdt i Rio de Janeiro i 1992, 20 år etter miljøkonferansen i Stockholm og 5 år etter at Verdenskommisjonen for miljø og utvikling hadde avgitt sin rapport om «Vår felles framtid».

UNCED resulterte i konvensjonene om klimaendringer, biologisk mangfold og forørkning (sistnevnte ble vedtatt senere). Rio-møtet vedtok også en prinsipperklæring om bærekraftig utvikling (Rio-erklæringen) samt Agenda 21. Agenda 21 er en dagsorden for internasjonale samarbeid om miljø- og utviklingsproblemer i det 21. århundre. Med unntak av konvensjonene dreier det seg om dokumenter som ikke er juridisk bindende. De er derfor avhengige av politisk oppmerksomhet for å bli fulgt opp.

Etter UNCED vedtok FNs Generalforsamling å opprette Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD). CSDs hovedoppgaver er å føre tilsyn med gjennomføringen av Agenda 21, fremme integrering av miljø og utvikling i FN-systemet og vurdere den nasjonale oppfølgingen i FNs medlemsland.

Det vil i 2002 avholdes det en stor oppfølgingskonferanse om hva som er oppnådd siden Rio-konferansen i 1992 og hvordan man skal arbeide for å løse gjenstående problemer. Norge vil delta aktivt i denne debatten for å sikre at arbeidet for en bærekraftig utvikling ikke svekkes eller nedprioriteres.

Se også: