Historisk arkiv

Norge - en "rævdilter" i Sikkerhetsrådet?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Utenriksdepartementet

Statssekretær Raymond Johansen

Norge - en "rævdilter" i Sikkerhetsrådet ?

Innledning under debatt i Bergen Studentersamfunn, 5. april 2001

La meg få åpne med å takke for invitasjonen til å delta i debatten i dag om Norge i Sikkerhetsrådet. Som Utenriksminister Jagland påpekte i sin orientering til Stortinget like etter vi ble valgt inn, er dette en nasjonal oppgave.

Mye av den kunnskap som eksisterer i norske forskningsmiljø og i frivillige organisasjoner utgjør en viktig del av vår kompetansebase når det gjelder internasjonal fred, sikkerhet og utvikling. Vi har sammen en løpende dialog om mange av de viktigste sakene i Sikkerhetsrådet. Utenriksminister Jagland og utviklingsminister Sydnes har så langt holdt samrådsmøter om sikkerhetsrådet i Bergen, Tromsø og Oslo. Jeg håper også debatten i dag bidrar til å øke interessen og engasjementet for vår politikk i Sikkerhetsrådet !

Sikkerhetsrådet består av fem permanente medlemmer som har vetorett: USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina. I tillegg velges 10 medlemmer fra de ulike regioner for en toårs periode. Det åpenbare kan være verd å understreke - vi er ikke alene om å gjøre beslutninger i Sikkerhetsrådet !

I Sikkerhetsrådet må vi ha holdninger og ta standpunkt overfor konflikter som kommer opp til behandling, uansett hvor disse befinner seg. Dette er i henhold til FN-pakten et kollektivt ansvar som hviler på medlemmene, på vegne av det internasjonale samfunn.

Er så Norge en "rævedilter"? Jeg vil si at vi ville vært et haleheng hvis vi ikke søkte innflytelse og ansvar gjennom medlemskap i Sikkerhetsrådet. Da måtte vi "rævediltet" etter de beslutninger som andre har vedtatt. Bl.a. gjennom vår posisjon som en av de største giverland for humanitær- og utviklingsbistand, og gjennom våre erfaringer som tilrettelegger i flere fredsprosesser, har vi et selvstendig ståsted og perspektiv i Sikkerhetsrådet.

For å sette det på spissen:

Skal vi prioritere å holde en høy profil ved å stå kompromissløst på våre standpunkter. Unngå å ta de vanskeligste oppgavene - som formannskapet i sanksjonskomitèen for Irak ? Kanskje dette ville tatt seg best ut for oss politikere, overfor media og opinion.

Eller skal vi jobbe for best mulige løsninger som Sikkerhetsrådets medlemmer kan slutte seg til og dermed påvirke resultatene. Jeg mener: dem som er truet eller rammet av krig er best tjent med dette !

La meg illustrere dette med noen eksempler som har vært en del omtalt i pressen i den senere tid.

Regjeringen har fått en del pepper for sin stemmegivning på Midtøsten-resolusjonen som nylig fant sted i Sikkerhetsrådet. Jeg mener at den kritikken var veldig ufortjent. La meg forklare hvorfor:

Etter ønske fra den arabiske gruppe fremmet Den alliansefrie bevegelse (NAM) 27. mars et forslag om etablering av en observatørstyrke i Midtøsten. Siktemålet med en slik styrke skulle primært være å beskytte den palestinske sivilbefolkningen. Utkastet var i alt vesentlig identisk med en lignende tekst som ikke samlet nødvendig støtte i desember 2000.

Under den formelle avstemningen oppnådde forslaget fra NAM-gruppen 9 stemmer, deriblant Russland og Kina. Norge, sammen med Frankrike, Storbritannia og Irland avsto. Ukraina deltok ikke i avstemningen. USA benyttet for første gang på fire år sin vetorett, og fremholdt at det var både uheldig og unødvendig at resolusjonen om en observatørstyrke kom til avstemning på det nåværende tidspunkt. Det ble videre fremholdt at freden måtte initieres i regionen og ikke i Sikkerhetsrådet. En rolle for FNs generalsekretær i fredsprosessen krevde et klart mandat fra et samlet Sikkerhetsråd.

Forut for avstemningen arbeidet Norge sammen med de andre vesteuropeiske land aktivt og intenst for å komme fram til en tekst som kunne samle bredest mulig støtte og som kunne hindre et amerikansk veto. Dessverre lyktes man ikke å komme fram til enighet. Det var heller ikke mulig å få NAM-landene til å gå med på en utsettelse av avstemningen ettersom de ønsket å få et resultat før avslutningen av det arabiske toppmøtet i Amman.

På norsk side var man under behandlingen i Sikkerhetsrådet opptatt av å få oppslutning om en tekst som kunne ha en positiv betydning for situasjonen i regionen. Vi la vekt på at Sikkerhetsrådet skulle stå samlet for å kunne spille en aktiv og konstruktiv rolle i Midtøsten. Vi var opptatt av FNs Generalsekretær ble gitt et klart mandat for sine videre fredsbestrebelser. NAMs resolusjonsutkast tjente ikke disse formålene. USA signaliserte på forhånd klart at de ville nedlegge veto mot teksten. Uten USA ombord kan ikke Sikkerhetsrådet spille en aktiv og konstruktiv rolle i Midtøsten.

La meg ta Irak som et annet eksempel, der enkelte har hevdet at Norge har vært for ryggløse overfor USA. Med respekt å melde – dette er sludder!

I programheftet for dagens debatt stilles spørsmålet "Vil Norge kunne fungere som en kritisk aktør når vi nå skal administrere sanksjonskomitèen ?". La meg først påpeke at sanksjonskomitèen har ansvaret for å administrere vedtatte sanksjoner. Prinsipielle og politisk sensitive spørsmål behandles i Sikkerhetsrådet, og ikke i sanksjonskomitèen som er et underliggende organ.

Vårt formannskap i Irak-komiteen utelukker imidlertid ikke konstruktive norske initiativer og forslag. Det er vår evne til å fremarbeide forslag som finner tilslutning som vil være avgjørende for å bidra til endringer i sanksjonene mot Irak.

Fra første dag vi ble medlem av Sikkerhetsrådet og tildelt formannskapet i Komiteen for sanksjonene mot Irak, har vi forberedt oss på å basere vår politikk på egen informasjon og vurderinger. Vi er nå på vei å gjenåpne vår ambassade i Bagdad, samtidig som vi har styrket bemanningen både i Oslo og ved FN-delegasjonen i New York.

Fra første dag som medlem av Rådet erkjente vi også at sanksjonene mot Irak ikke fungerte etter hensikten, og at de var modne for endringer.

Vi visste at vi måtte finne fram til løsninger som bedre sikrer den irakiske befolkningens humanitære behov, samtidig som Saddam Hussein hindres i å utvikle masseødeleggelsesvåpen og - ennå en gang – kunne true fred og sikkerhet i regionen.

Problemet i dag er at Irak ikke samarbeider med FN. Samtidig har Saddam Hussein lagt seg på en linje der han bevisst lar sin egen befolkning lide for å f internasjonal sympati og støtte til heving av sanksjonene uten å oppfylle FNs krav.

La meg understreke at det blant Sikkerhetsrådets medlemmer er full enighet om at Irak må oppfylle kravene i SR-resolusjon 1284, før sanksjonene kan heves.

Vi må ikke ha noen illusjoner om at det internasjonale samfunn kan imøtekomme alle av sivilbefolkningens grunnleggende behov dersom Saddam Hussein ønsker at de skal lide som ledd i hans kyniske propagandaspill.

Saddam Husseins propagandakrig fritar imidlertid ikke Sikkerhetsrådet fra å gjøre det som er mulig for å skåne sivilbefolkningen. Og det er nettopp det Norge har tatt initiativ til overfor USA og de andre faste medlemmene av Rådet. Vi har på selvstendig grunnlag lagt fram forslag til konkrete endringer av sanksjonsregimet. Dette var et resultat av et arbeid vi satte i gang fra første dag som medlem av Rådet for å utforske mulighetene for hvordan sanksjonene kan gjøre mer målrettede og effektive.

Responsen fra de fem faste medlemmene og FNs generalsekretær har vært entydig positiv. Vi arbeider nå med å utdype disse tankene med tanke på å utarbeide mer konkrete forslag. Dette arbeidet vil ta tid og der vi er nødt til å samarbeide nært med alle de faste medlemmene av Rådet. Dette har ingen ting med rævdilting å gjøre. Det dreier seg om godt diplomatisk håndverk for å få til resultater som det er realistisk at de fem faste medlemmene av Rådet kan slutte seg til.

Medlemsskap i Sikkerhetsrådet dreier seg i bunn og grunn om solidaritet. Om vår vilje til å ta ansvar overfor globale problemer som krig og konflikt - og hva dette fører med seg av lidelse. Men jeg vil også si at det også dreier seg om vår egen sikkerhet. Som et lite land er det i vår egen interesse at internasjonal fred og sikkerhet i størst mulig grad er forankret i et multilateralt organ som FN. Alternativet er at "de sterkes rett" i større grad ville råde enn hva tilfellet er i dag.

Før jeg går inn på hva vi ønsker å oppnå med vårt medlemskap, kan det være nyttig å se litt nærmere på hvilke utfordringer Sikkerhetsrådet og vi som medlem står overfor;

Etter at Sikkerhetsrådet i etterkrigstiden i stor grad var handlingslammet av rivaliseringen mellom supermaktene, har tiden etter den kalde krigen vært preget av et bedre samarbeidsklima. Samtidig har Sikkerhetsrådet i nyere tid måtte forholde seg til internasjonalt konfliktbilde hvor interne konflikter er dominerende. Her kan både statlige og ikke-statlige parter være involvert, og konfliktene er ofte innvevd i bredere regionale, etniske og religiøse motsetninger. I slike situasjoner er fredsavtaler som omfatter alle parter vanskelig å oppnå; og enda vanskeligere å følge opp.

Mitt poeng er enkelt. På den ene siden har Sikkerhetsrådet fått en økt betydning for å trygge internasjonal fred og sikkerhet, og står overfor flere og mer omfattende oppgaver. Dette gjelder ikke minst i Afrika. På den annen side har det internasjonale samfunn ikke stillet til veie tilstrekkelige ressurser for FNs håndtering av disse oppgavene. Det er også behov for å utvikle videre de virkemidlene Sikkerhetsrådet har til rådighet, ikke minst gjelder dette fredsoperasjoner og sanksjoner.

Vi kjenner ikke Sikkerhetsrådets dagsorden på forhånd for den perioden vi er medlem. Vi har imidlertid valgt tre langsiktige prioriteringer som er knyttet til de utfordringene FN og Sikkerhetsrådet står overfor;

(1) Vi vil legge til grunn et bredt sikkerhetsbegrep hvor forebyggende tiltak og fredsbygging ses i sammenheng med konfliktløsning.

(2) Vi vil arbeide for at FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner blir styrket.

(3) Vi vil også arbeide for at Sikkerhetsrådet engasjerer seg aktivt i arbeidet med å finne løsninger på de mange uløste konfliktene i Afrika.

Sikkerhetsrådet er ikke en prateklubb. Vedtakene får ofte konkrete konsekvenser for dem det gjelder, enten det er snakk om fredsoperasjoner eller straffetiltak som sanksjoner. Våre langsiktige målsettinger gir retning for vår innsats i Sikkerhetsrådet. Viktigst er imidlertid vår evne til å omsette våre holdninger til forslag og løsninger som Sikkerhetsrådets medlemmer kan slutte seg til. Det er da vi oppnår resultater.

Denne tilnærmingen mener jeg ligger til grunn for at vi allerede i de første månedene har spilt en rolle i en rekke av sakene i Sikkerhetsrådet. Hvis jeg kan få lov til å skryte litt når jeg er her i Bergen, vil jeg trekke frem at Norge de to første månedene har ledet flere forhandlinger frem til vedtak enn Nederland når de avsluttet sitt toå rige medlemsskap i desember !

La meg få gi noen eksempler;

  • Det ble i januar fremmet et initiativ i Rådet om å oppheve våpenembargoen mot Etiopia og Eritrea, begrunnet i den nylig inngåtte fredsavtale mellom de to land. Gjennom vårt bistandsengasjement og vår støtte til mekling og forsoning, har Norge god kunnskap om denne regionen. Vår analyse tilsa at det var for tidlig å oppheve embargoen. Gjennom konsultasjoner med andre medlemmer var det mulig å bevege holdningene i dette spørsmålet, og vi fikk etterhvert støtte fra flere andre medlemmer. Forhandlingene førte til at det ikke ble et tilstrekkelig flertall i Rådet for å oppheve våpenembargoen nå. Etter dette, ble Norge også forespurt om å lede arbeidet frem til et vedtak om fredsprosessen knyttet til Etiopia og Eritrea. Presidentuttalelsen ble vedtatt i februar.
  • Første uken av medlemsskapsperioden fikk Norge ansvar for å utarbeide et vedtak om Somalia. Dette munnet ut i et forslag som legger til rette for en mulig FN-ledet fredsbyggende operasjon. En norsk delegasjon har nylig vært på befaring og hatt samtaler om dette i Somalia. Rapporten fra dette sendelaget ble lagt fram i Sikkerhetsrådet for litt over en uke siden, hvor vi fikk en meget positiv tilbakemelding for vår rolle og våre bidrag.

Vi konkretiserer også våre prioriteringer for arbeidet i Sikkerhetsrådet gjennom den støtte vi yter til konkrete tiltak for fred og sikkerhet i Afrika. Vi gir finansiell støtte til OAUs konflikthåndterings-mekanisme. Vi har over lengre tid, i samarbeid med NUPI og sør afrikanske organisasjoner, bygget opp initiativet Training for Peace in Southern Africa. Gjennom dette prosjektet bistår land i regionen med å bygge opp egen kapasitet til å delta i internasjonale fredsoperasjoner. Vi prioriterer støtte til tiltak for innsamling av håndvåpen, demobilisering og re-integrasjon for tidligere soldater, bl.a. knyttet til FNs store fredsoperasjon i Sierra Leone.

Jeg avla for et par uker siden et besøk til Vest-Afrika, bl.a. for å se på hvordan Norge kan bidra med å styrke samarbeidet med vestafrikanske land om oppbygging av landenes egen evne til å delta i internasjonale fredsoperasjoner. Her vil vi bygge på våre erfaringer fra samarbeidet i det sørlige Afrika.

Jeg har allerede snakket litt om det arbeidet vi gjør for å endre sanksjonene mot Irak. La meg også si litt om hvilke holdninger vi har til hvordan sanksjoner generelt bør utformes;

Vårt syn er at sanksjoner – det være seg økonomiske eller andre - som den klare hovedregel må være omforente og hjemlet i vedtak i FNs Sikkerhetsråd.

Vi vil arbeide for å gjøre sanksjoner mer målrettede og effektive slik at de først og fremst rammer de reelle beslutningstakere i den sanksjonerte stat og ikke sivilbefolkningen. Vi vil videre arbeide for utvetydige resolusjonstekster som gir den sanksjonerte stat en klar forestilling av hva som forventes innfridd før sanksjonene kan suspenderes eller heves.

Målet med sanksjonene skal ikke være å straffe noen, men å forbedre en situasjon. Derfor mener vi også at sanksjonspolitikken må støtte opp om en politisk prosess der både nedtrapping og opptrapping av sanksjonene inngår som løpende alternativer avhengig av den sanksjonerte stats vilje eller mangel på sådan til å etterleve de krav som stilles.

Vi vil derfor gå inn for at sanksjoner som hovedregel skal tidsavgrenses. Dette vil gjøre sanksjonene mer fleksible ved at Sikkerhetsrådet med jevne mellomrom vil måtte foreta en konkret vurdering av i hvilken grad den sanksjonerte stat har etterlevd Sikkerhetsrådets krav og tilpasse de videre sanksjoner etter dette.

Endelig vil vi legge vekt på behovet for at det gjennomføres en grundig analyse av sanksjoners humanitære konsekvenser - både før sanksjoner innføres og etterhvert som vi ser virkningene av dem, slik tilfellet er i Irak.

Sammen med sanksjoner er fredsoperasjoner kanskje det viktigste virkemiddelet som Sikkerhetsrådet råder over for å trygge fred og sikkerhet. Stilt overfor stadig mer omfattende oppgaver er det blitt tydelig at FNs kapasitet for å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner må styrkes. Dette er et arbeid vi prioriterer. Anbefalingene i den s.k. Brahimi-rapporten gir en god plattform for hvordan vi fra norsk side vil arbeide med å styrke FNs evne og kapasitet til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner. La meg nevne noen elementer fra den strategi vi har lagt opp til for oppfølging av rapporten;

  • Vi vil i Sikkerhetsrådet arbeide for at mandater for fredsoperasjoner er tilpasset oppgavene som skal løses og at samarbeidet med land som stiller tropper bedres.
  • Vi vil arbeide for at tiltak for konfliktforebygging og fredsbygging i økende grad integreres i fredsoperasjoner
  • I kraft av vår posisjon som en stor bidragsyter, vil vi arbeide for at FN-systemet opptrer mer samlet i arbeidet for fred, sikkerhet og utvikling
  • Vi vil i fredsoperasjonene i Afrika særlig støtte opp under tiltak for avvæpning, demobilisering og re-integrasjon av tidligere soldater, slik at freden bærer på sikt.

Norge har en lang tradisjon for å stille personell til disposisjon for FN-fredsoperasjoner. Som medlem av Sikkerhetsrådet vil det bli forventet at vi bidrar aktivt til Rådets arbeid med å løse konflikter både i og utenfor Europa. Gitt vårt store engasjement i NATO-styrken på Balkan, vil det være begrenset hva vi kan bidra med i form av militært personell og utstyr i andre fredsoperasjoner. Vi vil imidlertid aktivt vurdere alle henstillinger fra FN om norsk deltakelse, også i Afrika.

----------------------------------------------------------

Jeg håper at jeg har greid å gi en nærmere beskrivelse av Sikkerhetsrådets virkemåte og hvordan Norge i praksis har hatt - og kan fortsette å ha innflytelse på behandlingen av saker. Vi må fortsatt være realistiske og nøkterne med hva vi kan oppnå som et ikke-fast medlem av Rådet. Samtidig må det være vår ambisjon, gjennom dyktig håndtverk basert på innsikt, erfaring og godt diplomati, å fortsette den gode starten vi har hatt i Rådet. En rekke utfordringer ligger foran oss, ikke minst i forhold til konfliktområder der Norge har særlige forutsetninger for å kunne bidra konstruktivt og påvirke behandlingen av sakene.

Takk for oppmerksomheten