Sjekkes mot fremføring

Tusen takk til Guro og Adam! Og tusen takk til homofonien for fantastisk sang!

Hadde dette vært en vanlig ettermiddag, ville kanskje du gått her i Rosenkrantz' gate. En fredfull og glad gate, i solskinnet.

Kanskje kunne du vært på vei for å møte noen kollegaer, eller en venn. Sammen skulle dere ha en fin kveld, ja kanskje også en fest.

En kveld for fire år siden gikk de også her: Kåre og Jon. Og mange, mange andre.

Også på vei til en fin fest.

For det var alt det skulle ha vært: 25. juni 2022.

Vi som er her i dag vet så inderlig godt at det ikke ble det.

***

Kjære venner,

Noe har endret seg. Det begynte før 25. juni 2022. Og det har fortsatt etter.

Trusler, hat, vold.

Verden er sintere enn før. Det er noe, der ute. Du kan føle det, nesten lukte det.

Vi har mistet noe.

Dette er en minnemarkering. Da må vi snakke om det som skjedde, og vi må snakke sant. Det er viktig nå, fire år etter. Det vil bli enda viktigere i årene som kommer.

25. juni var et angrep mot enkeltmennesker: mot de som ble drept og de som ble såret.

Men det var også et angrep mot en gruppe: det var terror: mot skeive, mot alle dem som feirer Pride. Mot alle de som mener at landet vårt skal være åpent, fritt og inkluderende.

Dere, Pride begynte med sinne.

Sinne fordi noen av oss ikke ble behandlet som de andre.

Fordi noen av oss ble diskriminert, truet og utsatt for vold. Drept.

Pride er blitt til en feiring, til glede. Men i den gleden ligger det fortsatt en tyngde. Et alvor.

For fortsatt er det sånn at noen av oss ikke blir behandlet som de andre.

Og verden går ikke alltid fremover.

Hvis jeg, som politiker, kunne endret det med en forskrift eller et stortingsvedtak, så ville jeg gjort det med én gang.

Men vi har allerede lover og regler i Norge som sier at trakassering og hat og vold er ulovlig. Det er åpenbart ikke nok.

Vi må også endre holdninger. Det tar tid.

Og endringer går ikke alltid i riktig retning.

Holdninger endres også til det verre. Til mer hat.

Det ser vi rundt oss nå. Flere og flere steder.

Det gjør det vanskeligere å være seg selv.

***

I Aftenposten forrige uke kunne vi lese at fire av ti unge menn mener at skeives rettigheter har gått for langt (aftenposten.no).

Det gjør at det koster noe å stå opp for seg selv. Ikke alle vil, og ikke alle orker.

Og det er nettopp da vi andre i fellesskapet har et ansvar for å stille opp. Vi har et ansvar for å ta vare på de som trenger det.

For skeive sliter mer med den psykiske helsa enn resten av befolkningen.

Skeive møter fordommer og diskriminering. Transpersoner er særlig utsatt. Vit at det gjør et sterkt inntrykk på meg å høre historiene dere forteller, opplevelsene dere deler.

Som helse- og omsorgsminister er jeg ansvarlig for at alle her i landet får nødvendig helsehjelp.

Den hjelpen må bli mer tilgjengelig. 

Og la meg si det tydelig til dere i dag: Den hjelpen har ikke vært god nok. Den hjelpen må bli bedre. Og når tilliten til tjenestene våre svikter, så er det tjenestene sin oppgave å gjenoppbygge den tilliten.

Men, dere, vi må også hjelpe folk bedre i hverdagen.

Og vi må sørge for bedre psykososial beredskap og oppfølging, når kriser rammer. Når terror rammer.

Bedre enn det det har vært de gangene landet vårt har blitt rammet av terror.

Det er vi i gang med – og det skal vi fortsette med.

***

Kjære venner,

Da Pride ble arrangert for første gang i New York, var homofili fremdeles ulovlig i Norge.

Da Pride ble arrangert for første gang i Oslo, var homofili fremdeles en diagnose i Norge.

Det føles kanskje i dag som det er lenge siden. Men det er det ikke.

Mange rundt oss husker det godt. Flere av dere bærer med dere minnene fra da. Ubehaget. Frykten. Traumene.

Og mange trodde kanskje at vi i dag – femti, nesten seksti, år senere – ville ha kommet lenger enn det vi har.

Men om det er 1970-tallet eller 2020-tallet, så kan vi kan endre holdningene til det bedre. Til mindre hat. Til mer kjærlighet.

Og det gjør vi.

Selv om det tapper krefter, når fremskritt blir etterfulgt av tilbakeslag.

Selv om det er frustrerende. Og det er vondt.

Likevel kan vi ikke gi oss. Når Norge rammes av terror, så kan vi ikke la oss true til taushet.

Vi må fortsette å kjempe. Og vi må fortsette å feire.

***

Kjære venner,

Om to dager skal vi igjen ut i gatene i Oslo.

Sammen.

For kjærligheten.

For gleden.

Og for friheten til å være seg selv.

Fordi vi vet at fellesskapet vårt er sterkere enn hatet.

At kampen for frihet aldri er vunnet en gang for alle.

At trusler, vold og terror må motarbeides hver dag.

Fordi ingen skal stå alene i kampen for frihet, verdighet og trygghet.

Så takk. Takk for at dere er her og viser fellesskapet vårt. Og takk for at dere – i dag, 25. juni 2026 – ikke lar noen stå alene.