– Vit at dere ikke er alene

Sjekkes mot fremføring.

Jeg husker så godt en scene fra Pørni.

Hun sitter med en jente på kanskje syv år som over lang tid har vært nødt til å ta vare på lillebroren sin.

Når jenta får beskjed om at hun ikke trenger å smøre nistene hans lenger, så vet hun ikke hva hun skal gjøre med livet sitt. Hun bryter sammen.

Og du ser det så fint i øynene til Henriette Steenstrup – hvor vanskelig oppgave hun har. Det virker helt umulig å holde seg samlet.

Men hun gjør det likevel. For sånn er jobben.

**

Pørni er en fiktiv karakter. Hun finnes ikke. Men virkeligheten er full av Pørnier.

Forrige uke leste jeg om Cecilie, som jobber i barnevernstjenesten i Øygarden.

Hun hadde fulgte en gutt i fosterhjem siden han var syv. Han ville ikke snakke med henne i starten. Men med årene myknet han opp. Og da gutten skulle stå til konfirmasjon, fikk Cecilie en invitasjon.

Hun dro i konfirmasjonen, usikker på hvilken rolle hun skulle ha. Men moren til gutten introdusert henne for de andre gjestene, og sa:

«Her er Cecilie, hun er en viktig person for konfirmanten».

**

Kjære ledere i Bufdir og Bufetat.

Jeg er veldig glad for å være her.

I programmet står det «statsrådens perspektiver og forventninger». Det skal dere få.

Men aller mest har jeg lyst til å se dere i øynene og si noen ord fra hjertet.

**

Det hviler et tungt ansvar på de tjenestene dere leder.

Derfor er det mange meninger om dere, og mange øyne på den jobben dere gjør. Spørsmålet er hva de ser.

Veldig mye av samtalen om norsk barnevern skjer gjennom mediene. Eller i populærkulturen. Eller i kommentarfeltene.

Der har nyansene lett for å forsvinne. Det er nesten umulig å få et inntrykk av hva jobben egentlig går ut på. I stedet havner man i skyttergravene – hvor man er for eller imot barnevern.

Nestlederen i Norsk Barnevernsamband beskrev det godt:

Hun var ikke redd for hva dette gjorde med foreldrene de jobbet med. Hun var bekymret for de som ikke kjente barnevernet i det hele tatt.

Det er jeg også.

Jeg er bekymret for desinformasjon. For mistillit. For hva alt dette det gjør med den jobben dere er satt til, og med hver og en av dere som mennesker.

**

I dag er det bare et tastetrykk mellom dere og de som hater den institusjonen dere representerer.

Jeg vet at hetsen har blitt verre.

Jeg vet at ansattes navn og personopplysninger har blitt lagt ut på nett.

Jeg vet at møter har blitt filmet i skjul.

Mye av det de ansatte må stå i, er helt uakseptabelt.

**

Jeg tipper alle i dette rommet har tenkt: «Hvis folk bare visste det jeg visste».

Men det kan de ikke.

Jobben handler om å ta kjeft og holde kjeft samtidig.

Du skal beskytte barna, men også samtidig prøve å beskytte deg selv og kollegaene dine.

Jeg skjønner godt hvis det føles ensomt. Jeg skjønner godt hvis det føles tungt.

**

Derfor er mitt viktigste budskap til dere i dag: Vit at dere ikke er alene.

Vit at jeg ser noe annet enn det de der ute ser.

Jeg ser en sektor full av dyktige og dedikerte kollegaer. Jeg ser ansatte som hver dag strekker seg litt lenger enn instruksen krever. Jeg ser mennesker som er trygge voksne for barn som virkelig trenger det. Jeg ser at dere bryr dere.

Jeg har full tillit til at dere gjør en god jobb.

Og jeg har ryggen deres – uansett hva som skjer.

**

Så skal jeg leve opp til programmet – fordi denne salen er full av ledere, som til sammen har mange ansatte under seg – her kommer en forventning fra statsråden.

Jeg trenger at dere viser de ansatte den samme tilliten som jeg nettopp viste dere.

Jeg trenger at dere minner dem på at heller ikke de er alene.

Jeg trenger at dere står skulder til skulder med dem. Spesielt når ting blir vanskelig.

Dette er vi sammen om.

**

Barn står høyt på dagsorden for regjeringen. Trygghet for barn og unge er et av fem hovedområder i Regjeringens plan for Norge.

Jeg er full av optimisme for denne sektoren – fordi vi nettopp befinner oss midt i noen store satsingsprosjekter.

Overordnet har jeg noen klare prioriteringer:

Jeg vil ha flere institusjonsplasser, for å få ned brudd på bistandsplikten.

Jeg vil rekruttere flere fosterhjem og beredskapshjem.

Jeg vil følge opp kvalitetsløftet – med spesielt fokus på ny innretning av institusjonstilbudet.

Og så er det viktig for meg at vi klarer disse tingene kombinert med bedre kontroll og styring.

**

Jeg har lyst til å gå nærmere inn på to ting: Institusjon og fosterhjem. Først institusjonene.

Nå legger vi opp til større og mer fleksible institusjoner som kan ivareta barna også når behovene deres endrer seg. Barna skal flytte mindre og få mer stabilitet og ro.

Vi har satt rundt 75 millioner kroner til å pilotere dette tilbudet. Og på fire steder i Norge er vi i godt i gang med piloter.

Dette arbeidet har det vært en glede å følge.

I mars besøkte jeg Vestfold ungdomssenter. Det var så inspirerende å møte de ansatte. De var ivrige, positive og hadde skikkelig troa på den retningen som er staket ut.

Ikke minst hadde de fått til et veldig godt samarbeid med helsevesenet – som er helt sentralt i det nye tilbudet.

Barna skal få helsehjelp der de bor. Og vi har satt av rundt 50 millioner kroner til dedikerte helseteam.

Derfor – når jeg besøkte piloten i Bergen før sommeren – tok jeg jeg med meg helseministeren. Både han og jeg var veldig imponerte over det vi fikk presentert.

Vi fikk bekreftet at vi står foran en ny fremtid for norske barnevernsinstitusjoner.

**

Men dere trenger ikke ta mitt ord for det. NRK publiserte en artikkel om Innlandet Barnevernsenter, en tredje pilot. Overskriften var: «Barnevernsinstitusjonen på Gjøvik som gjør alt rett.»

Og hvis dere ikke stoler på meg eller NRK, så kan dere spørre Erik Stene. Han har ledet to utredninger om barnevern, og har omtalt det nye tilbudet som «et paradigmeskifte».

Dette paradigmeskiftet gjøres selvfølgelig ikke over natta. Pilotene skal pågå frem til 2028, og er første steg. Videre omlegging kommer til å kreve planlegging og riktig kompetanse.

Dette er langsiktig arbeid. Vi har blikket festet både rett foran oss og langt der fremme.

**

Også på fosterhjem står vi midt i den største satsingen på mange år.

Vi har tatt i bruk hele vifta av virkemidler:

Fra lovendringer som gir økt myndighet til fosterforeldre. 

Til budsjettprioriteringer som styrker fosterhjemmenes økonomi.

Til en helt ny måte å tenke på rundt samarbeidet mellom Bufetat og kommunene. De to skal ikke lenger bare ha et rent bestiller-leverandør-forhold.

I stedet skal Bufetat være en partner som står skulder ved skulder med kommunene – i alle deler av fosterhjemsforløpet. De skal bidra i rekrutteringen, bidra med oppfølging, bistå med krevende saker og mye mer.

Dette har jeg troa på, og det er ikke uten grunn.

I vår fortalte NRK at Karmøy kommune opplevde en tydelig økning i interessen for å bli fosterhjem. De hadde brukt noen smarte metoder, der det ble mindre forpliktende for folk var interessert i å være fosterhjem.

På den måten fikk de resultater.

Et annet eksempel:

Før sommeren hadde jeg gleden av å besøke Bufetat region øst i Lillestrøm. Der har de siden 2021 hatt kompetansestøtteteam.

Dette teamet har evaluert hundrevis av fosterhjemsplasseringer, og jobbet målrettet med det de har funnet.

For eksempel har de gått sammen med familievernkontoret om å opprette et eget samlivskurs for fosterforeldre. På den måten har flere klart å bli stående i oppdraget.

Og her er poenget:

Både kompetansestøtteteam, og metodene de brukte på Karmøy – og en rekke andre smarte verktøy – har blitt rullet ut nasjonalt i år. 

Altså er de fortsatt i startgropa. De trenger tid til å virke nasjonalt, sånn som vi har sett dem virke lokalt.

Det er god grunn til å være håpefull.

**

Men her kommer dagens nest viktigste budskap.

Ingenting av det vi vedtar i Oslo, har noen verdi i seg selv. Satsingsprosjekter fra regjeringa er helt forgjeves hvis ikke de når ut til de det gjelder.

Ta for eksempel fosterhjem. Her har du en velferdstjeneste der sluttproduktet – den faktiske, håndfaste omsorgen – leveres av vanlige mennesker. Det er de som må merke det når vi gjør endringer.

Så hva betyr det?

Jo, det betyr at bortsett fra fosterhjemmene selv, så hviler det største ansvaret hos mellomleddet – altså dere.

Det er dere som må holde trykket oppe.

Her kunne jeg sagt akkurat det samme om institusjonene, eller familievernkontorene.

Dette systemet er så stort. Og har så mange forgreininger. Hvis jeg skal få gjort noe, er jeg helt avhengig av dere.

Jeg håper dere skjønner hvor viktige dere er – og at dere vet hvilken forskjell dere gjør for barna.

**

Det kommer til å komme mer støy.

Det kommer nye overskrifter.

Og nye mennesker som mener noe om den jobben dere gjør.

Da håper jeg dere husker dette: Jobben gjøres ikke i offentligheten.

Den gjøres i møte med barna. Og i samarbeidet dere har med kollegaene deres.

Hold fokus.

Stå sammen.

Og ha tillit til hverandre når det stormer.

Så lover å gjøre det samme for dere.

Tusen takk for den viktige jobben dere gjør, og lykke til med konferansen.