En skole for alle – også de flinkeste

Retten til tilpasset opplæring er ikke mindre viktig for flinke elever.

Kjernen i den norske skolens samfunnsoppdrag er at alle elever skal få en grunnmur å stå på når de er ferdige med skolen, enten de vil bli leger eller frisører.

Innlegg av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen 

 

I boken Den onde sirkelen som jeg ga ut i fjor høst, beskriver jeg hvordan et godt utdannelsessystem er det viktigste vi kan investere i for å bekjempe sosiale forskjeller, utenforskap og marginalisering. Den norske skolen har til sin ære vært svært opptatt av å hjelpe nettopp de elevene som trenger skolen mest. Det er i gjennomføringen det ofte har sviktet. Norsk skoledebatt har – fra Alexander Kiellands lille Marius til dagens debatt om frafall – også vært mest bekymret for de som faller utenfor fordi de ikke lærer det de skal. Jeg mener dette fortsatt er skolens aller viktigste oppdrag. Kjernen i den norske skolens samfunnsoppdrag er at alle elever skal få en grunnmur å stå på når de er ferdige med skolen, enten de vil bli leger eller frisører.

 

Like fullt mener jeg vi må gjøre mer også for de flinkeste elevene. Det er ingen motsetning her, skolen behøver ikke å velge mellom å hjelpe de som trenger ekstra oppfølging og støtte de som trenger flere utfordringer. Den må gjøre begge deler.

 

Ideen om likhetsskolen har en god og en dårlig side. Den verdifulle ideen er at alle barn fortjener like muligheter til en god skolegang, uavhengig av foreldrenes økonomi og bakgrunn. Den dårlige siden var en skoleideologi som i for stor grad bygget på gjennomsnittseleven. Likeverdet lever, men likhetsfilosofien i undervisningen er heldigvis på vikende front. Like fullt henger det en rest igjen. De siste månedene har jeg flere ganger møtt elever og foreldre som forteller at de ikke får den oppfølgingen de trenger i skolen. Elevene forteller at de kjeder seg på skolen, foreldrene forteller om frustrerte barn. Det spesielle er at elevene ikke sliter med å henge med i undervisningen, de sliter med at undervisningen går for sakte, for lite i dybden. De vil ha flere utfordringer, lære mer, men oppfatter at skolen holder dem igjen. 

 

Internasjonale undersøkelser bekrefter dette inntrykket. PISA-testen viser at Norge ligger litt under OECD-snittet når det gjelder matematikkunnskaper, men det som virkelig skiller ut fra andre land er at vi har svært få på de høyeste nivåene. Det samme bildet bekreftes av TIMSS-undersøkelsen for elever i 4. og 8. klasse. Det er ingen grunn til å anta at elevgrunnlaget i Norge er dårligere enn andre steder, og den mest nærliggende forklaringen er at skolen ikke er god nok til å utnytte potensialet i de flinkeste elevene.

 

Ingen elever er like, heller ikke de flinke. Det er store forskjeller blant de elevene som gjør det godt på skolen. Noen elever er simpelthen flinke i et fag fordi de jobber hardt og målrettet, noen har spesielle interesser for noen områder, mens andre igjen kan gjøre det jevnt godt i alle fag. En særegen gruppe er de som ofte kalles evnerike barn, barn som har ekstra gode ferdigheter, gjerne innenfor bestemte områder. Slike barn er ikke simpelthen ”flinke”, og har ofte en tilnærming og forståelse for stoffet som skiller seg svært mye fra andre jevnaldrende. Mange evnerike barn har en abstrakt forståelse av verden som gjør dem sårbare. I verste fall kan de feildiagnostiseres med ADHD eller Asbergers. Det er grunn til å tro (og flere forskningsrapporter peker også i denne retningen) at en del evnerike barn faktisk faller ut av skolen og blir en del av frafallsstatistikken. Myten om at flinke barn klarer seg uansett, stemmer slett ikke. Mange av disse barna er også avhengige av oppfølging og hjelp, om enn på en annen måte enn barn som sliter med for eksempel lærevansker. 

 

I deler av det politiske og akademiske miljøet har det vært kontroversielt å snakke om både flinke elever og evnerike barn. Man har nærmest trodd at skolen var et nullsumspill hvor mer oppmerksomhet for en gruppe elever automatisk betød mindre oppmerksomhet til en annen. Slik er det ikke. Prinsippet om tilpasset opplæring gjelder for alle elever, både de som trenger ekstra hjelp og de som trenger ekstra utfordringer. Det vil fortsatt være min fanesak å skape en skole som gir muligheter for alle, og mitt hjerte banker for de som trenger skolen aller mest. Det er absolutt ingen motsetning mellom dette og det å ruste opp tilbudet til de flinke og evnerike elevene. Det er viktig for Norge at vi dyrker frem talentene våre, men enda viktigere: Det er avgjørende for den enkelte. Vi går glipp av for mange flinke elever om vi ikke gir dem ekstra utfordringer, og for noen kan en skole som går for sakte og bare fremkaller kjedsomhet, gi opphav til sosiale problemer.

 

Den store PISA-undersøkelsen fra 2003 til 2012 viser at i flere land klarte de å øke andelen elever på høyeste nivå samtidig som andelen elever på de laveste nivåene ble redusert. Norge har – særlig innen matematikk – for få som skårer høyt og for mange som skårer lavt. Vår ambisjon er å gjøre noe med begge deler.