Deres majestet,

rektor,

kjære Nasjonalforeningen for folkehelsen og Kavli-instituttet,

kjære alle sammen,

tenk at noe så lite, kan bety så mye. Det vi ikke kan se – helt på molekylært cellenivå – kan bety forskjellen på frisk og syk. En søster, en mamma, en pappa, en bestefar. Det kan bety en hel verden. 

Heldigvis har vi forskerne, som kan være våre øyne inn i hjernen.

Takket være dem, forstår vi stadig mer av hvordan hjernen fungerer – vi forstår stadig mer av ting  som stedsans og tidssans – som vi har fått høre om her i dag. Og takket være dem, kan vi en dag klare å knekke gåtene bak demens.

Derfor er dette en stor dag for mange. For enkeltmennesker, for samfunnet vårt, og for fremtiden vår. Demens er allerede en av vår tids aller største folkesykdommer. De fleste av oss kjenner noen som lever med demens. Men fremover, med en aldrende befolkning, vil enda flere bli rammet.

For å møte denne voksende samfunnsutfordringen, trenger vi forskning. For det er helt sant, det som allerede har blitt sagt her i dag: Det er kun forskning som kan stoppe demens. Ikke hvilken som helst forskning, men forskning av høyeste kvalitet.

Og det er akkurat det vi finner her ved Kavli-instituttet. I en årrekke har forskningsmiljøet her – med Nobelprisvinnerne Edvard og May-Britt Moser i spissen – tiltrukket seg noen av de beste forskerne fra hele verden. Det er  utrolig betryggende at det er nettopp dette stjernelaget som skal fortsette å ta demensforskningen store skritt videre i årene som kommer.

Jeg vil rette en stor takk til Nasjonalforeningen for folkehelsen for å ha gjort dette mulig – i samarbeid med flere andre viktige aktører på feltet. I over 100 år har dere brettet opp ermene og bidratt i møte med de store helseutfordringene som det norske samfunnet har stått overfor. Fra tuberkulose, til hjerte- og karsykdommer og demens. Nå gjør dere det igjen med finansieringen av dette senteret – noe som kommer på toppen av en betydelig innsats for demensforskningen de siste 23 årene.

Forskning er et kollektiv gode. Derfor skal vi ha sterk offentlig finansiering av forskning, noe vi har i Norge.

Vi har også en lang og god tradisjon for et spleiselag mellom det offentlige og frivilligheten. For at vi skal klare å svare på de store samfunnsutfordringene vi står overfor i dag, trenger vi enda flere slike spleiselag.

Vi må få flere private aktører på banen i finansieringen av forskning – stiftelser, fond, bedrifter og frivillige organisasjoner. Men da må vi også få enda flere til å se verdien av forskning. Til å se at forskningen ikke bare er noe veldig komplisert som skjer på en lab – men at det handler om livene våre, og det aller næreste.

Det siste året har en gutt på 13 år vist oss bedre enn noen andre at forskning handler om nettopp det.

 I NRK-serien Team Pølsa fikk vi møte Syver Blindheim som lever med barnedemens. Ved å fortelle sin historie om sykdommen og om mangelen på en kur, har han bidratt til å skape et stort folkelig engasjement. Det har samlet inn flere millioner kroner til forskning på sykdommen.

Jeg synes Magnar Bjørøs, som er professor i molekylærmedisin her ved NTNU og som mange kjenner fra arbeidet med barnedemens, sier det godt i et intervju med Forskersonen: «Det største potensialet innen medisinsk forskning ligger faktisk i å utvikle mer kunnskap om det som er helt grunnleggende». Det er jeg enig med ham i.  

Grunnforskningen gir oss innsikten som kan gi de virkelig store fremskrittene. Vi må sørge for at alle gode krefter spiller på lag for å få ut dette potensialet. Senteret vi åpner her i dag er et godt eksempel på et slikt samspill. Her er både frivilligheten, universitetet, private aktører og helsetjenesten med som bidragsytere.

Og jeg er utrolig takknemlig for at vi har Hans Majestet Kongen med oss på dette laget. Kongen er en brobygger mellom alle delene av det norske samfunnet, med stort engasjement for forskning og vitenskap. Tusen takk!

Dette senteret er i seg selv et bevis på at det er et stort engasjement i befolkningen for helseforskning, og demensforskning.

Det viser at økt oppmerksomhet i offentligheten om et tema – som både Syver, demenskoret og mange andre har bidratt til – kan gi mer forskning og nye svar. Vi har fortsatt en vei å gå for å finne en kur mot demens, men stadige forskningsfunn og nye behandlingsmuligheter, gjør meg optimistisk.

Så kjære Nasjonalforeningen og Kavli-instituttet, jeg tror jeg snakker for en hel nasjon når jeg sier at vi følger både spent og optimistisk med på alt det som skal skje her fremover.

På vegne av regjeringen: Gratulerer så mye med åpningen! Takk for meg.