Kjære filmentusiaster.

Kjære Bergen.

Det er godt å være tilbake.

Godt å kjenne på litt skikkelig vestlandsk høstvær også.

Men været betyr ingenting når vi setter oss i kinosetene.

For når mørket i salen senker seg, signaliserer det starten på en flukt.

En glidning bort fra alt rundt oss.

Regnet utenfor. Regnet i livet. 

I kinomørket transporteres du til nye verdener.

Nye virkeligheter.

Nye vidsyn.

På sitt beste opphever filmen tid og rom fullstendig.

--- 

Og på sitt beste, det må man kunne si at norsk film har vært i det siste.

Da rulleteksten for fjorårets filmår hadde gått ferdig, kunne vi se tilbake på milepæler som ble passert, og det med god margin.

Rekordmange nominasjoner – og priser – på de viktigste festivalene.

Det høyeste antall Oscar-nominasjoner til et nordisk land noensinne.   

Selve statuetten for beste utenlandske film til «Affeksjonsverdi».

Det er resultatene.

Men like viktig er opplevelsene. Hvordan alle disse filmene berørte oss. 

De sterke historiene.

Menneskene – rolleprestasjonene – som ikke slipper tak.

--- 

Heldigvis ser det ut til at denne høsten og vinteren vil fortsette med å gi oss like sterke historier.

Enda flere roller som vil gripe oss.

Filmer som Tilbake til Tottori, Drapet på Benjamin Hermansen, Fjord og Kjærast har allerede truffet oss, på ulikt vis.

Men det er like gledelig at også norsk dokumentarfilm holder det samme høye nivået som spillefilmene.

Ved åpningen av en filmfestival som BIFF – som har et uttalt og dedikert søkelys på dokumentarsjangeren – er det særlig verdt å trekke frem.

Denne høsten gir oss dermed sterke historier som også er sanne. 

Om mystiske julegaver i Valldal og tidligere gjengmedlemmers epledyrking på Østkanten av Oslo.

Den gir oss ikke bare sterke rolleprestasjoner, men også sterke forbilder:

De samiske ungdommene og aktivistene i La fjella leve. 

Fjellklatreren Kristin Harila og elvepadleren Mariann Sæther.

Den kvinnelige musikertrioen i Witch Club Satan.

--- 

Det finnes mange grunner til å glede seg.

Og vi som går på kino har skjønt det.

I fjor var norskandelen på kino på rekordhøye 31,3 prosent.

Fem av de ti mest sette filmene på kino var norske.

Antall solgte kinobilletter økte med 200 000 fra året før, og i år fortsetter trenden. I 2026 er kinobesøket 11 prosent høyere enn det var på denne tiden i fjor.

Den positive utviklingen gjelder for BIFF også. I fjor hadde festivalen to tusen flere publikummere enn året før.

Og det er ikke rart!

Dette er en av landets aller viktigste filmfestivaler – med over 120 dokumentar- og fiksjonsfilmer i program – og den har blitt et kraftsentrum for formidling og visning av kvalitetsfilm her i Bergen siden oppstarten i kulturbyåret 2000.

Jeg vil takke festivalleder Kristian Fyllingsnes og hans lag, for å legge til rette for denne fantastiske formidlingsarenaen for norsk film.

Og jeg vil takke de frivillige – festivalfolket – for å holde filmrullene i gang, på tjuesjette året.

---  

Årets åpningsfilm har allerede rukket å ta med seg prestisjetunge priser fra filmfestivalen i San Sebastian, og er også Norges Oscar-kandidat:

Det er et hovedverk i norsk litteraturhistorie Hans Petter Moland har gitt seg i kast med å formidle med sine finstemte utsnitt og sitt særegne filmspråk: Markens Grøde.

Vokser her intet, spør Hamsun mot slutten av romanen.

Livet på Sellanrå er en kraftanstrengelse.

I kampen mot naturkreftene.

I kampen mot kreftene som river i oss.

Som kan rive oss i filler.

Vi vet allerede at vi vil få oppleve en sterk historie her i kveld.

Vi vet at Isak og Inger vil sitte i oss lenge.

Kjære Hans Petter.

Herbert, og Asta og alle dere som har bidratt til at historien nå er oppe på det store lerretet:

Vokser her intet?

Her vokser alt.

Mennesker, dyr og grøde.  

Vi gleder oss til å bli tatt med til en annen tid.

Til et virkelig storslått rom.

Med dette erklærer jeg Bergen Internasjonale Filmfestival for åpnet.