I dypet av oss.

I røttene våre.

I historiene om hvem vi var,

og hva vi er,

finnes folkemusikken.

Den ligger der som bordunklang i livene våre.

En understrømning som trekker deg til plassen du er fra.

Det som kom før deg.

Tradisjonene du bærer med deg.

Det som tar deg videre.

--- 

Kjære, kjære Voss.

Folkemusikken; den står hjertet mitt nær.

Den gjorde det da jeg var styreleder i Riksscenen. Den gjør det som kulturminister.

Enten det er åpningen av Landskappleiken, eller samtaler og forestillinger under Folkelarm, gir det meg bestandig den samme følelsen.  

Entusiasmen på disse stedene.

Gleden og dansen.

Det helt spesielle fellesskapet mellom utøvere og publikum.

Jeg har den følelsen nå.

Det er litt som å komme hjem.

--- 

Folkemusikken er både dypt stedbunden og samtidig i bevegelse.

Lytt, og du vil kunne høre langeleikens klang i en sarangi. I strengeinstrumenter fra Andes.

Og akkurat som folkemusikken flyter mellom folkeslag og landegrenser, flyter den også i stadig større grad mellom sjangre.

Nettopp her finner vi et av Osafestivalens særmerker.

I sitt trettiandre år har festivalen vokst til en livskraftig arena for tradisjons- og samtidsuttrykk, der folkemusikken møter, utfordrer og blir utfordret av nærliggende musikkformer.

Festivalen er tro mot Sigbjørn Bernhoft Osas idé om å skape samhandling mellom ulike musikalske tradisjoner.

Osa sto selv med et ben i folkemusikken og et ben i den klassiske musikken.

Det gjør at programmet i år har plass til sammensmelting av joik og americana, men også unge musikere som blander tradisjonsmusikk, jazz og visepop.

Og det gjør at vi i kveld vil få opplevelser som vil sitte i oss lenge.

Strøkbruken til Andrea Søgnen.

Strengespillet til Knut Buen og Alexander Aga Røynstrand.

Ola Kvernbergs kreativitet og samspill med Trondheimsolistene.

Den varsomme klangen og sangen hos ULD.    

Dette, kjære dere, er en kveld som er tro mot Osafestivalens vilje til å gi den store scenen til sterke formidlere.

Kanskje er vi ved selve kjernen av festivalen.

Vi er i alle fall nær sjelen.

--- 

Disse oktober-dagene på Voss viser hvordan kulturarv ikke er statisk, men utvikles gjennom nye møter.

Den tiden da man så på folkekulturen som noe gammeldags, noe stivnet, er for lengst tilbakelagt.

Nå strømmer unge til miljøet.

Nye artister tar opp – og videreutvikler – folkemusikken, både de tradisjonelle formene og de mer eksperimentelle uttrykkene.

Det er ungdom og unge voksne som pakker dansegulvene, og det gjelder over hele landet.

I både byene og bygdene.

Her på Voss også, naturligvis.

Som på Ole Bull Akademiet og i Ungdomshallen, der jeg hører at dansegulvet er brennhett hver uke, når ungdommer møtes for å utforske den norske spille- og dansetradisjonen.

Osafestivalen er en del av – og bidrar til – denne utviklingen.

Ikke bare ved å gi unge utøvere en plass på scenen.

Men også gjennom sidearrangementer som UngOsa, der unge sangere, instrumentalister og dansere kan oppleve konserter, kurs og samspill.

I kombinasjon med workshops, kræsjkurs og kunstutstillinger, gir det fire dager tettpakket med muligheter for både erfarne og fremtidige musikere og folkemusikk-entusiaster.    

--- 

Det fenger.

På de siste, knappe ti årene har programomfanget økt fra 18 til 55 programposter. I fjor hadde festivalen et av sine høyeste billettsalg noensinne.

Det har ikke kommet av seg selv.

Tusenvis av frivillige timer har bidratt til å skape denne fantastiske formidlingsarenaen for norsk folkemusikk.

For å vise den frem i all sin vitalitet og all sin livsglede.

Og her vil jeg dvele litt ved et tall jeg syns er ekstra inspirerende: Antall frivillige ved festivalen er tredoblet i perioden 2018–2025.

En ekstra stor takk skal derfor gå til alle dere ildsjeler; trofaste og nye.

Takk for at dere bruker av tiden og kreftene deres.

På å holde orden på køer.

Sørge for at artister og publikum får mat og drikke.

På bæring og sjauing.

Uten dere hadde det ikke vært noen Osafestival.

Dere er med på å gjøre norsk musikkliv rikere.

Og dere er med på å gjøre Voss enda vakrere.

--- 

I dypet av oss.

I røttene våre.

I historiene om hvem vi var,

og hva vi er,

finnes folkemusikken.

Her finnes styrke.

Her finnes kraft.

Her er fellesskap.

Jeg erklærer med dette Osafestivalen 2026 for åpnet.