Åpningen av SKREI
Tale/innlegg | Dato: 19.09.2026 | Kultur- og likestillingsdepartementet
Av: Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (i Vågan kommune)
Kjære Vågan og Kabelvåg.
Kjære alle sammen.
Gratulerer med dagen.
Nå er vi her.
Endelig.
Åpningen av Otolitten.
Samlingen av de viktige kulturminnene rundt oss, under fellesnevneren SKREI.
Jeg har sett frem til denne dagen siden jeg sto i disse vakre omgivelsene i fjor vår, og la ned grunnstenen til opplevelsessenteret.
Og det er en historisk dag.
For lokalsamfunnet her i Vågan. For Lofoten, Ofoten, Vesterålen.
For regionen.
Jeg vil si for hele landet.
En historisk dag, men også en dag for historier, som jo er selve nerven på et sted som dette.
Ta skreiens egen fortelling; en fortelling om ferd.
Det ligger i navnet.
Skrei kommer av det norrøne skreid. Å skride frem.
Fra gytingen i havmassene rett her ute.
Gjennom de nordgående havstrømmene.
År i iskalde Barentshavet, før vandringene tilbake hit igjen hver vinter, før syklusen starter på nytt.
Og på nytt.
Hele dette livsløpet skriver biologien inn i en liten øresten i hodet på torsken.
Legger årring etter årring sirlig på plass i det lille kalklegemet vi kjenner som – nettopp – otolitten.
Skreiens ferdskriver.
Historiefortelleren.
For disse årringene forteller oss om tider som var, men også om tider som kommer: Endringer i temperatur. I klimaet. Om havet er sunt.
Slik gir skreien oss mer enn mølje og kjake. Den gir oss kunnskap.
Navnet på det nye bygget deres kunne ikke vært vakrere eller mer passende.
---
Eller tenk på skreiens rolle i selve historien. Her i landsdelen, men også for nasjonen. For kontinentet.
I lovtekster.
I kongelige resolusjoner.
I prosa og poesi.
Skreien beveger seg gjennom historien med dype spor i kildene.
I Rettarbota til Magnus Lagabøters Landslov, der plikten til å betale tiende av tørrfisk ble fastsatt.
I «Nordlands trompet», der Peter Dass spør skulle torsken oss feile, hva hadde vi da?
I beretningene om væreiernes fremferd langs kysten. Om Trollfjordslaget i 1890, der fiskere og dampskipredere sto mot hverandre.
Dette er historien om en av våre viktigste varer.
Om noe av det mest verdifulle vi hadde, og har.
Om Lofotfiskets betydning for utviklingen av kysten, og av det Norge vi kjenner i dag.
For på hjell hang rikdom eller ruin, for folk, men også for landet.
Tro meg når jeg som bergenser sier at jeg vet hva jeg snakker om, når jeg sier at skreien var med på å bygge dette landet.
---
Kjære dere.
Nå samler vi Lofotmuseet, Vågar, Galleri Espolin og Lofotakvariet i samme bygg.
Nå starter en ny historie; historien om dette flotte anlegget, og hva det vil bety for regionen.
Som kulturbærer og formidlingsarena.
Som et sted der barn og unge kan lære om det rike livet under overflaten, og hva som står på spill.
Men også som en spektakulær attraksjon for alle de tusenvis av turistene som kommer hit til Lofoten.
Dere i Museum Nord har gjennom flere år vist at dere er en formidler på høyt nivå, særlig gjennom det populære Vikingmuseet Borg i Lofoten.
Det gjør at jeg også har stor tro på at det dere vil få til her på SKREI, vil ha positive ringvirkninger både lokalt og nasjonalt.
Men starten av denne historien, markerer også slutten på en annen historie; en historie om lokalt pågangsmot, lokal kjærlighet og lokale ildsjeler.
Om gjennomføringsvilje- og evne.
Dagen i dag er kulminasjonen av et årelangt engasjement, og et godt samarbeid mellom Vågan kommune, Nordland fylkeskommune og staten.
Ingen bygger et sted som dette alene.
Det krever mot.
Tålmodighet.
Tro på at kulturarv er verdt å bevare og gi videre.
Det gjør dere her i Vågan nå.
Jeg vil takke alle dere som har jobbet hardt, i lang tid, for å realisere Otolitten og SKREI opplevelsessenter.
Jeg syns dere fortjener en applaus.
---
Dette er en historisk dag.
I motsetning til skreien selv, vil dette stedet forbli bofast i generasjoner fremover. Jeg gleder meg til å se hvordan det utvikler seg.
Hvordan det brukes.
Nok en gang: Gratulerer med dagen.
I dag begynner dere å legge ringer til deres egen otolitt.