Brexit-bry i europeisk klimapolitikk

Storbritannia har ledet an i å forme EUs offensive klimapolitikk. Nå skal Norge ha felles klimapolitikk med EU, mens det gjenstår å se hva britene velger, skriver klima- og miljøminister Vidar Helgesen i Dagens Næringsliv.

Få dager etter Brexit-beslutningen møtte jeg min klimaministerkollega Amber Rudd i London. (Hun er nå utnevnt til innenriksminister.) I en ellers uoversiktlig politisk situasjon var hun sikker på en sak: britene skal fortsatt ha en ambisiøs klimapolitikk. Dagen etter la hun på vegne av regjeringen frem et nytt mål om 57 prosent reduksjon i klimagassutslippene innen 2035.

For Cameron-regjeringen har klimapolitikken vært en viktig del av den økonomiske reformpolitikken. Theresa Mays regjering styrker denne koblingen: energi- og klimasakene slås nå sammen med næringssaker i et nytt og strategisk tyngre departement. Den nye ministeren, Greg Clark, har lenge argumentert for at ambisiøs lavkarbon-politikk vil styrke britisk konkurransekraft. Statsministeren selv har gjort det klart at Storbritannia fortsatt skal ha en lederrolle i internasjonal klimapolitikk.

Dette gir gode utsikter for å videreføre et sterkt norsk-britisk klima- og energisamarbeid. I omstillingen til lavutslippssamfunnet er det ikke mindre viktig for Norge enn for Storbritannia at vi styrker vår grønne konkurransekraft.

En følge av britenes ambisiøse klimapolitikk er at Storbritannia vil stenge alle sine kullkraftverk innen 2025. Norsk gass – med betydelig lavere utslipp enn kull – spiller en viktig rolle. Omlag 30 prosent av Storbritannias gassbehov dekkes i dag fra Norge.

For britene er også utbygging av fornybar energi, ikke minst vindkraft, viktig. Den nye overføringskabelen for strøm over Nordsjøen betyr at Norge kan forsyne Storbritannia med fornybar energi i perioder med lite vind. Når vinden blåser i Storbritannia, kan vi kjøpe rimelig strøm fra dem og la vannet forbli i våre magasiner.

Selv om mye vil være kjent i det norsk-britiske samarbeidet, har Storbritannia nå et mer uavklart forhold til EUs klimapolitikk enn hva Norge har. Norge skal gjennomføre våre 2030-klimamål sammen med EU. Britenes beslutning om å trekke seg ut av EU, vil få konsekvenser for det europeiske klimasamarbeidet.

Den mest åpenbare konsekvensen er at EU mister et av sine klimapolitisk mest progressive medlemsland. Innad i EU har Storbritannia vært en pådriver for en offensiv klimamålsetting for 2030.  Storbritannia har også stått sentralt i den uformelle gruppen av ambisiøse EU-land, den såkalte Green Growth Group, hvor også Norge deltar. Green Growth Group hadde stor betydning for samordning og strategi fram mot klimaavtalen i Paris i fjor.

EU-kommisjonen har lagt frem forslag til utslippskutt for de ulike landene i ikke-kvotepliktig sektor (altså i hovedsak innenfor transport, landbruk, bygg og avfall). De rike EU landene vil måtte ta en større andel av utslippsreduksjonene. Noen land vil måtte redusere utslippene med opp mot 40 prosent, andre mindre. Norge vil være i samme stilling som de rikeste EU-landene.

Storbritannia kommer til å omfattes av EU-forslaget fordi landet ennå er medlem, men usikkerheten om veien videre er stor. Hvis Storbritannia forlater dette samarbeidet, oppstår spørsmålet om hva som blir konsekvensene for de resterende EU landenes – og Norges – utslippsforpliktelser.

De gjenværende landene i EU kan hver for seg måtte påta seg en større klimagassreduksjon for å nå EUs felles mål dersom Storbritannia står utenfor. Samtidig gjenstår det å se hva Storbritannias posisjon vil være. Norges enighet med EU om felles oppfyllelse av vårt klimamål for 2030, er en løsning som nok vil være mulig for flere ikke-medlemsland.

I tillegg til reduksjoner i klimagassutslipp i ikke-kvotepliktig sektor, har også Storbritannia vært en pådriver for etableringen av EUs marked for kjøp og salg av CO2-kvoter. Ved at det totale antallet kvoter i EU reduseres år for år, reduseres også CO2-utslippene totalt. Her er petroleumsvirksomhet, landbasert industri og deler av luftfarten med. Også her oppstår spørsmål om Storbritannias framtidige rolle i EUs kvotemarked etter Brexit.

Det gir grunn til bekymring at britene ikke lenger har en tung hånd på utformingen av EUs klimapolitikk. Når vi nå ser akselererende klimaendringer blant annet i Arktis, er det siste vi trenger et EU som stagnerer i klimapolitikken. Bakstreverne er mange blant EUs medlemsland, men vi må håpe og tro at britene velger en samarbeidsform med EU som gir landet en stemme – om enn ikke stemmerett - i europeisk klimapolitikk også i årene fremover.