COP21: Strategi for forhandlinger om ny klimaavtale i Paris

På FNs klimakonferanse i Paris i 2015 er hovedmålsettingen å vedta en ny global klimaavtale (Paris-avtalen), supplerende beslutninger for Paris-avtalen, beslutninger knyttet til "handlingsagendaen" og beslutninger for arbeidet med utslippskutt før 2020.

 Nedenfor er hovedpunktene i norsk strategi for forhandlingene. Det vises til eget posisjonsnotat for utfyllende posisjoner på de enkelte temaområdene og for andre saker som skal opp under partsmøtet.

 Forhandlingsteksten slik den er før Paris-møtet viser at partene fortsatt fastholder sine posisjoner, og forhandlingene har i svært liten grad avklart viktige punkter det er uenighet om. Ikke minst er det fortsatt klar uenighet om differensiering mellom utviklingsland og industriland. Andre elementer som det er uenighet om inkluderer utslippsreduksjoner, klimatilpasning, finansiering og støtte, måling og rapportering på tiltak og støtte, etterlevelse, institusjonelle og prosessuelle spørsmål. Det er derfor behov for raskt å identifisere kompromisser, og til det trengs det en svært intensiv innsats.

En avtale i tråd med togradersmålet

Det er avgjørende for Norge at avtalen skal kunne være et verktøy for å redusere utslippene av klimagasser i tråd med togradersmålet. Dette betyr at avtalen må inkludere alle store utslippsland i et forpliktende samarbeid, ha bestemmelser for å oppdatere nasjonale mål og for å øke innsatsen over tid, og stimulere til samarbeid mellom land

 Norge ønsker en avtale som differensierer krav og forventninger til innsats fra land på bakgrunn av landenes ulike kapasitet og omstendigheter. En differensiering som bidrar til bredere oppslutning og større samlet innsats vil være i tråd med klimakonvensjonens ambisiøse mål og prinsipper. Nåværende todeling i forpliktelser mellom industriland og utviklingsland bør derfor ikke videreføres, men heller legge opp til en mer nyansert differensiering mellom land.

 Togradersmålet bør reflekteres i avtalen, og det bør være et operasjonelt kollektivt utslippsmål, helst som et tidfestet mål om klimanøytralitet. Utslipp fra avskoging og skogforringelse bør omfattes av avtalen.

 Norge ønsker en differensiering mellom rike og fattige land som tilpasser innsats og åpner for støtte ut fra landenes kapasitet og utvikling. Nåværende todeling i forpliktelser mellom industriland og utviklingsland bør ikke videreføres, men heller legge opp til en mer nyansert differensiering mellom land.

Jobber for referanse til menneskerettighetene

Avtalen bør i en overordnet ramme/kontekst reflektere menneskerettigheter, urfolksrettigheter, likestilling, hensyn til barn og rettferdig omstilling for arbeidstakere.

Klimatilpasning

Avtalen bør styrke arbeid med klimatilpasning gjennom å styrke nasjonalt tilpasset arbeid. Arbeidet bør særlig bidra til å støtte de minst utviklede land og øystatene, og søke å inkludere ulike sårbare grupper, herunder urfolk.

Måling og rapportering av utslipp

I en forpliktende avtale må det også være forpliktende regler for måling og rapportering av utslipp opp mot nasjonale mål, og dette bør omfatte alle land. Det bør være samme regelverk for alle land, men stor fleksibilitet for de fattigste landene.

Klimafinansiering

Det er viktig å mobilisere økte finansielle ressurser fra flere kilder og bidragsytere for å understøtte økt innsats innen utslippsreduksjoner og klimatilpasning, spesielt for å øke finansiering til verifiserte utslippsreduksjoner og bidra til å styrke utviklingslands kapasitet gjennom kapasitetsbygging og teknologioverføring.

Etterlevelse

Norge ønsker også at det vedtas et formelt etterlevelsesregime, som kan rette seg både mot etterlevelse av bindende forpliktelser under avtalen og fasilitere landenes arbeid med andre bestemmelser. Eksisterende institusjoner gir et godt grunnlag for fremtidig samarbeid, og det ikke behov for nye institusjoner, om de ikke har klar funksjon i å styrke arbeidet eller å bidra til kompromissløsninger.

Utslippskutt før 2020

Det bør gis økt politisk oppmerksomhet på arbeidet med utslippskutt frem mot 2020 slik at ambisjonsnivået øker og utslippene kuttes ytterligere. Organiseringen av dette arbeidet må støtte oppunder arbeidet som må gjøres for å ruste FNs klimakonvensjon for arbeidet med den nye avtalen når den trer i kraft i 2020.

 Beslutningen i Paris bør derfor henvende seg til alle parter under konvensjonen og legge til rette for at alle parter skal kunne øke eget ambisjonsnivå eller egen evne til å leve opp til mål og forpliktelser, uten en skarp todeling mellom industriland og utviklingsland. Tekniske ekspertmøter bør videreføres til 2020 og gi grunnlag for støtte til landenes arbeid. Man bør i størst mulig grad benytte eksisterende institusjoner og rammeverk under FNs klimakonvensjon i gjennomføringen

 Les det norske posisjonsnotatet