Få postdoktorer får vitenskapelig toppstilling etterpå

Tre av fire postdoktorer mener universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter ser på postdoktorene hovedsakelig som midlertidig arbeidskraft og i liten grad som et ledd i langsiktig kompetansebygging.

– Postdoktorstillingen skal hjelpe unge forskere videre i den akademiske karrieren. Men etter fire år er de færreste ansatt som førsteamanuensis eller professor. Dette tyder på at deler av akademia ikke bruker stillingstypen slik den var ment, men heller ser postdoktorene som en fleksibel og midlertidig arbeidskraft. Det er ikke bra og det vil vi se nærmere på, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H).

NIFU-undersøkelsen er et ledd i oppfølgingen av Underdalutvalgets utredning om stillingsstruktur i akademia. NIFU har kartlagt bruken av postdoktorstillinger mellom 1999 og 2020 og hvordan postdoktorene selv opplever situasjonen.

– Postdoktorstillingen brukes langt bredere enn formålet om å kvalifisere for arbeid i vitenskapelige toppstillinger. Dette funnet skal vi ta med oss inn i arbeidet med strategien for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning. Jeg vil også ta dette med meg inn i diskusjonen med sektoren om hvordan å få ned den unødvendig høye bruken av midlertidige stillinger, sier Asheim.

Strategien for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning skal legges frem før sommeren 2021.

Langt flere postdoktorer de siste 20 årene

Statistikk som presenteres i NIFU-undersøkelsen viser at siden 1999 har antallet postdoktorstillinger økt fra i om lag 300 stillinger til i underkant av 2200 stillinger i 2019. Stadig flere av postdoktorene har doktorgraden fra et annet land enn Norge.

Hovedfunn i undersøkelsen er:

  • Tre av fire postdoktorer er enig i påstanden om at forskningsmiljøene ser på postdoktorene hovedsakelig som midlertidig arbeidskraft og i liten grad som et ledd i langsiktig kompetansebygging.
  • Fire år etter ferdig postdoktorperiode er færre én av seks ansatt som førsteamanuensis, og bare én av tjue er professor.
  • Institusjonene har flere målsettinger med bruken av postdoktorstillingen. Internfinansierte postdoktorstillinger brukes i større grad som kvalifiseringstillinger enn de eksternfinansierte stillingene som er rettet mot gjennomføring av forskningsprosjekter.
  • Institusjonene foretrekker ofte å bruke postdoktorstillinger framfor forskerstillinger fordi postdoktorstillingen er en åremålsstilling hvor en ikke opparbeider rettigheter til fast stilling.
  • I tillegg kommer det fram at postdoktorer på tvers av fagfelt, kjønn og finansiering opplever at det ikke er tilstrekkelig muligheter til å utvikle undervisningskompetanse i stillingen.
  • Fire år etter endt postdoktorperiode er det bare fem prosent som er i en professorstilling.

– Norge trenger flere med akademisk toppkompetanse i årene som kommer. Da må vi gjøre forskning og undervisning til en attraktiv karrierevei for flere. Når vi ser at nesten halvparten av postdoktorene i undersøkelsen ikke lenger er ansatt ved norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner, er det enda en grunn til å diskutere formål og kravene til postdoktorstillingen på nytt, sier forsknings- og høyere Asheim.