Hallo alle sammen,

Veldig kjekt å se dere! 

Jeg må bare si at jeg alltid gleder meg til å møte Fellesforbundet – spesielt  dere i dette rommet.

Vi har stått i noen kamper sammen. 

Som da høyresiden trenerte prosessen med å få gjennom strengere seriøsitetskrav i arbeidslivet da jeg var ordfører.

Da var dere i Fellesforbundet urokkelige.

Morten med flere, var viktige folk å ha med i kampen.

Sammen fikk vi gjennom kravene.

Og den dagen ble Stavanger et bedre sted for arbeidsfolk.

                                                         *

Gode venner,

Politikk virker. Når vi gjør det riktig.

Men dere vet like godt som meg – det betyr noe hvem som styrer.

Det ser vi gang på gang på gang i dette landet. 

For åtte år siden var det alvor.

Over hele Norge samlet folk seg i store demonstrasjoner.

I ren frustrasjon tok 15.000 mennesker til gatene i våre største byer.

1,5 millioner mennesker streiket i protest. 

Grunnen var en enkel:

En endring i loven presset gjennom av daværende regjering – med en statsminister fra Høyre og en arbeidsminister fra Frp – åpnet døren på vidt gap for midlertidige ansettelser i arbeidslivet.

Nå er vi her igjen. 

Høyresiden har vist kortene. Og de kjennes som et gufs fra åtte år siden. 

Mer midlertidighet. Mer innleie.

Skattekutt til de rikeste. Kutt i fagforeningsfradrag for arbeidsfolk.

Mer til de som allerede har mest. Mindre til oss andre. 

Det er til å rive seg i håret av. Det er til å bli forbannet av.

For dette kjenner vi igjen.

Dette er gamle løsningsforslag, som i enhver fagprøve hadde stått til stryk. 

Våre varsellamper bør blinke nå – på akkurat samme måte som de gjorde i 2015.

Den gang mobiliserte fagbevegelsen.

Og resultatet var en av de største politiske protestaksjonene i moderne arbeidslivhistorie.

                                                             *

Siden regjeringen tok styringen, har vi tatt tilbake tryggheten i arbeidslivet.

Samtidig har 145 000 flere mennesker kommet i jobb.

Noe av det første vi gjorde var å endre loven tilbake og fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. 

Derfra har vi fortsatt å beskytte retten til hele, faste stillinger.

Vi har begrenset innleie og vikarbruken.

Vi har doblet fagforeningsdraget.

Vi har sørget for feriepenger på AAP og ferietillegg på dagpenger

 Og vi har sørget for pensjon fra første krone.

For vi vet jo hva som er vår jobb fremfor noe annet:

Vår jobb er å sikre folk – over hele landet vårt – trygge, gode og frie liv.

Og ingenting – ingenting – gir mer trygghet og mer frihet enn fast ansettelse – en fast jobb – i et velordnet og velorganisert arbeidsliv.

Uten fast jobb, ser bankmannen rart på hun som hele livet har drømt om å eie egen bolig og nå vil ha lån.

Uten fast jobb, vet ikke det unge paret som ønsker å etablere seg – starte familie – hva de skal svare når familien spør om planene for fremtiden.

 Og uten fast jobb, får ikke den nyutdannede fagarbeideren organisere seg. Han tvinges til å stå på utsiden av et fellesskap som gir han trygghet og beskyttelse.

Dette er hva som står på spill neste år.

Dette er hva høyresiden har satt på spill.

Dette er det vår fordømte plikt å beskytte.

For vi vet – at når vår bevegelse løfter sammen – når vi samler kraften fra hele venstresiden – da er det ingen kamper vi ikke vinner. 

                                                            *

Gode venner,

det er mye vi ikke vet om årene som kommer, men noen ting kan vi kan være ganske sikre på:

Norge er et land i omstilling. Der vi innen 2035, vil kunne mangle over 90.000 fagarbeidere. 

Vi er et samfunn der vi blir stadig flere eldre og stadig færre yngre. Der vi allerede nå merker mangelen på folk i nesten alle bransjer. 

Og vi er et samfunn med et høykompetent arbeidsliv, som krever at vi tilpasser oss endringer raskt.

Der det å lære hele livet og tilegne oss ny kompetanse bare blir viktigere og viktigere. 

Med andre ord – vi er et land hvor vi trenger mange dedikerte og dyktige fagarbeidere fremover. I alle bransjer og i hele samfunnet.

Vårt svar på dette er ikke å gjøre det enklere for bedriftene å ta folk ut og inn av jobb etter behov. 

Vårt svar er ikke å hente inn masse importert arbeidskraft på dårlige, usikre kontrakter. 

Vårt svar er å investere i kompetanse. Å sørge for at fagfolk får lære hele livet.

Vårt svar er å styrke fagskolene og fagutdanningene.

Vårt svar er å samarbeide tett med partene om hva som må prioriteres og hvordan.

Vårt svar er å investere i fellesskolen – Norges største konkurransefortrinn. Der ungene møtes på tvers av alle bakgrunner – og med det, forberedes på det samfunnet de skal ut i.

Og vårt svar er ikke minst, å løfte, å satse og å styrke yrkesfagene.

Og her går det på mange måter riktig vei:

Ikke siden sist vi satt regjering har flere søkt seg til yrkesfag som nå.

Aldri før har flere fullført og fått med seg et fag- eller et svennebrev ut i arbeidslivet.

Og i år får over 80 prosent av søkerne som ønsker det, læreplass. Her er Rogaland og Agder selvfølgelig blant de beste i klassen.

Dette er veldig bra – og det er et resultat av målrettet arbeid, politisk vilje og godt faglig politisk samarbeid.

Men. Vi er jo på ingen måte i mål. 

Ikke minst, fordi selv om en stor andel velger yrkesfag, så mister vi fortsatt for mange på veien mot fag- og svennebrevet. 

Derfor bruker vi i år over en milliard kroner på at flere fullfører og kvalifiseres til arbeidslivet. 

Det går til å sikre flere læreplasser, som vi vet betyr mye for at unge faktisk ender med fagbrevet i hånden.

Det går til å sørge for at enda flere kan lære hele livet og ta fagbrev på jobb. De fire siste årene har dette tallet nesten doblet seg!

 Og det går til å innføre de nye rettighetene i loven.

For i år fikk vi en splitter ny opplæringslov. Og med den, trer nå historiske rettighetsutvidelser i kraft. 

Du har nå rett til å bruke den tiden du faktisk trenger til å fullføre videregående. 

Du kan nå ta et fagbrev til, også om du allerede har ett fra før.

 Og voksne får en mer fleksibel opplæring gjennom modulstrukturert opplæring, som er bedre tilpasset voksne menneskers livssituasjon og behov.

Dette gir ungene våre flere muligheter.

Dette gir mange voksne flere muligheter.

Muligheter til å leve livene de selv ønsker. 

Men så er det jo sånn at fordi noe står i loven, så betyr ikke det at alt automatisk blir bedre.

Det gjør selvfølgelig litt vondt for en advokat å si.

Men skal regler fungere, må de settes ut i praksis på en måte som gir mening i folk sine liv.

Det krever et godt partssamarbeid. Noe vi er gode på i dette landet.

Og det krever at de som kjenner bransjen og er tett på lærlingene, samarbeider godt og konstruktivt om kloke løsninger.

                                                          *

Og når vi gjør ting riktig, så ser vi hvor stor og konkret forskjell lover og politikk, faktisk kan ha i livene til mennesker.

Da jeg var ordfører i Stavanger, ble vi en sommer kontaktet av to fortvilede foreldre. 

Sommerferien nærmet seg slutten og sønnen deres – en flink og pliktoppfyllende bygg og anlegg-lærling – stod fortsatt uten læreplass. 

Han gikk på intervju etter intervju.

Mange bedrifter ville ha han. De hadde bare ikke mulighet til å ta inn en lærling akkurat nå, sa de. 

Han var i ferd med å gi opp. 

Men så ringte telefonen. 

I den andre enden var det en bedrift han hadde vært på intervju hos tidligere. De trengte at han startet umiddelbart!

Bedriften hadde nemlig fått en kontrakt fra kommunen.

Og på dette tidspunktet hadde vi fått skjerpet kravene til bruk av lærlinger i offentlige kontrakter i Stavanger.

Akkurat de kravene dere i Fellesforbundet var med å kjempe frem.

Med dette, så bedriften at de trengte flere flinke lærlinger ASAP. 

Senere fortalte foreldrene meg, at de aldri hadde sett sønnen sin så glad, som da han la på den telefonen. 

Ikke kom til meg å si at politikk ikke virker.

Ikke kom til meg å si at det er det samme hvem som styrer.

                                                           *

Nå jobber vi med å skjerpe de samme kravene også nasjonalt. 

For når vi skjerper plikten til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter, så vet vi at dette gir flere læreplasser.

Og vi vet det gir flere lærlinger jobb.

Etter god dialog med partene, er disse endringene nå like om hjørnet. 

I tillegg, etablerer vi nå et nasjonalt senter for yrkesfag i Molde. 

Dette skal bli en slags sentral for forskning og utvikling i fag- og yrkesopplæringen – selvfølgelig i tett samarbeid med partene. 

For vi trenger mer kunnskap om yrkesfagene.

I mange år har forskningen på feltet hatt store mangler. 

Dette lovet vi å gjøre noe med. Dette gjør vi nå noe med. 

Samtidig satser vi på fagskolene.

Her jobber min gode statsrådskollega Oddmund Hoel, hardt. 

Til våren kommer et større arbeid som ser på hvordan vi som samfunn må jobbe for å få kompetansen vi trenger.

Og ikke minst, hvordan vi i enda større grad kan satse på fagarbeiderne i landet vårt.

                                                               *

Flere læreplasser. Læring hele livet. Flere rettigheter,. Satsing på fagskoler. Krav om seriøsitet i arbeidslivet. 

Men. Jeg mener veien til flere fagarbeidere også må gå gjennom å se på flere deler av skoleløpet. 

Vi er nå i full gang med konkrete grep for en mer praktisk, relevant og aktiv skolehverdag for de yngre elevene.

Det betyr mer utstyr og bedre lokaler.

Mer erfaringsdeling mellom skolene og større frihet til lærerne, så de kan legge inn mer praktisk læring og fysisk aktivitet i skolehverdagen. 

Her legger vi også penger på bordet, så det blir mulig for kommunene å gjøre større investeringer på utstyr og skolebygg. 

Samtidig har vi laget en egen tilskuddsordning, der skolene kan få penger til å kjøpe inn utstyr til praktisk og variert undervisning. 

I år søkte 328 av landets 357 kommuner om midler.

Så dette har vært etterlengtet!

Og neste år øker vi pengene i potten.

                                                              *

Mer utstyr og bedre lokaler. I tillegg lager vi et nasjonalt program for mer praktisk undervisning.

Vi skal tilby valgfag på barneskolen – fra 5. til 7. trinn. 

Ikke minst, skal vi gjøre det obligatorisk å tilby arbeidslivsfag på ungdomsskolen. Et fag som ca. 30 000 elever i dag ikke kan velge.

For en av de tydeligste tilbakemeldingene jeg får når jeg reiser rundt på skoler, er at mange opplever grunnskolen som kun studieforberedende. 

Dette blir feil når vi vet at over halvparten av norsk ungdom velger yrkesfag.

Ikke minst, blir det feil når vi vet at vi altså vil mangle nesten 100.000 fagarbeidere de neste årene. 

Da må flere få smaken på fagarbeideryrkene.

Det skal de få i en skole der ungene får bruke mer av hele seg – både hode og hender – gjennom skoledagen.

Der de kjenner igjen det de lærer i klasserommet ute i den virkelige verden.

Og der de får mer praktisk erfaring, så de kan oppdage talenter de ikke visste de hadde.

                                                              *

Og alt dette skal de få i en sterk fellesskole.

Der ungene våre møter hverandre i de samme klasserommene  – uansett bakgrunn, tro eller hvor mye foreldrene deres tjener. 

Kanskje den siste store fellesarenaen der alle unger møtes, der de får felles referanserammer og hvor de faktisk forberedes på det samfunnet de skal ut i. 

Den norske fellesskolen er – og har alltid vært – Norge største konkurransefortrinn. 

Men jeg må si jeg er bekymret for utviklingen vi ser. 

En utvikling der læringsresultater og trivsel går ned i alle deler av skoleløpet.

Får vi ikke snudd dette, er jeg redd dette vil det rokke ved selve ideen om fellesskolen. 

Da vil det presse seg frem private alternativer.

Alternativer som splitter unger opp etter hvem de er, hva de er gode på og etter foreldrenes lommebok. 

Skal Norge fortsette å være Norge, må vi fortsette å legge ressurser inn i fellesskolen og prioritere den.

                                                             *

Gode venner,

Dette er hva vi kjemper for neste år. 

Et Norge vi kjenner igjen.

Et Norge med et ryddig og organisert arbeidsliv som gir trygghet – ikke usikkerhet. 

Et Norge med en sterk fellesskole som samler ungene våre – ikke splitter dem opp.

Et Norge som investerer i den dyktige og dedikerte fagarbeideren – ikke gir dem dårligere arbeidsvilkår.

Det kommer ikke av seg selv – et Norge med små forskjeller, store muligheter og sterke fellesskap.

Det kommer ikke av seg selv.

Det betyr noe hvem som styrer.

Takk for meg.