Frihet og ansvar i Europa

Oslo, 13. september 2016

Utenriksminister Børge Brende holdt årets Arena-forelesning - om de sikkerhetspolitiske utfordringene Europa står overfor i dag.

Utfordringene på det sikkerhetspolitiske området kommer fra mange hold fastslo utenriksministeren. Foto: Therese Saur, UD
Utfordringene på det sikkerhetspolitiske området kommer fra mange hold fastslo utenriksministeren. Foto: Therese Saur, UD

Frihet

«Den tid jeg vokste opp i, var en frihetens gullalder».

Slik beskriver Stefan Zweig Europa, i boken «Verden av i går».

Han skildrer Europa før første verdenskrig brøt ut.

Før nasjonalisme, fremmedhat og likegyldighet førte kontinentet ut i krig og konflikt.

«Frihetens gullalder».

Slik kan de fleste av oss beskrive vår egen oppvekst.

Min generasjon ble født inn i et land med stor økonomisk handlefrihet.

Vi har kunnet benytte oss av friheten til å gjøre hva vi vil - og av friheten til å mene hva vi vil.

En viktig forutsetning er at vi samtidig har hatt frihet fra utrygghet, fra vold og fra krenkelse.

Stadig flere mennesker i Europa har fått ta del i disse frihetene.

Det første tiåret etter murens fall var virkelig en gullalder i så måte.

Få steder i verden har nå så stor frihet - på alle vis - som Europa.

Dette tar vi ofte for gitt idag, men denne utviklingen har ikke skjedd av seg selv.

Det er et resultat av politiske veivalg, demokratisk deltakelse, reformer, tillit, kunnskap, dyrekjøpte erfaringer, forpliktende samarbeid, prinsippfasthet, forsoning, gjenforening og transatlantisk samarbeid.

Ansvar

Et av utenriks- og sikkerhetspolitikkens fremste mål er å verne om friheten.

Vi skal verne om friheten for individet,samfunnet og vårt politiske system.

Det er et ansvar ingen land kan makte alene, selv ikke de største blant oss.

Det er et ansvar vi må ta i fellesskap.

Få steder er så godt rustet som Europa.

Siden slutten av andre verdenskrig, og især etter murens fall, har vi etablert en europeisk orden uten sidestykke i historien.

Grunnpilarene er institusjonene.

Nato, som vi var med på å grunnlegge, er den sterkeste og mest vellykkede forsvarsalliansen i historien.

Siden 1999 har den vokst fra 16 til 28, snart 29, medlemsland.

Alliansen danner rammen for amerikanske sikkerhetsgarantier i Europa.

Disse garantiene har gjort det mulig for europeiske land å søke tettere samarbeid, selv i perioder med høyt spenningsnivå.

EU er tyngdepunktet i det europeiske samarbeidet.

Ikke noe internasjonalt samarbeid har favnet så bredt og så dypt som EU.

Det knytter medlemslandene svært tett sammen.

Og det knytter mange av landene rundt unionen, inkludert Norge, til et sett av felles verdier og regler.

Vi skal heller ikke glemme all-europeiske institusjoner som Europarådet og OSSE, og deres bidrag til å fremme menneskerettigheter, godt styresett, demokrati og rettsstatsprinsipper.

Nordisk samarbeid er også en del av dette bildet.

Det vi har fått til i Norden er på mange måter en modell for hvordan forpliktende samarbeid kan bidra til velstand, sikkerhet og stabilitet.

Dette nordiske, europeiske og transatlantiske samarbeidet skriver seg inn i en bredere internasjonale orden.

Vi har et ansvar for å ivareta og utvikle den.

Mye går rett vei.

Takket være forpliktende internasjonalt samarbeid har vi siden 1990 doblet den globale verdiskapningen.

Vi har gått fra en verden hvor 40 prosent levde i ekstrem fattigdom, til under 20 prosent i dag.

Dette har skjedd samtidig som verdens befolkning har økt med to milliarder.

Barnedødeligheten går kraftig ned.

Levealderen øker på alle kontinent.

Utfordringer

Men frihet og framgang kan ikke tas for gitt.

Utfordringene kommer fra flere hold.

Den økonomiske friheten er redusert for mange i Europa, som følge av finanskrisen og uansvarlig politikk.

Friheten til individer, minoriteter og nasjoner trues av brudd på folkeretten og grunnleggende rettsstatsprinsipper.

Folks frihetsfølelse – også her i Norge  – reduseres av hatefulle ytringer og voldelige handlinger utført av enkeltindivider og ekstreme grupper.

Det er ingen tvil om at Europa er inne i en turbulent periode.

Krisebegrepet brukes så ofte at det nesten mister sitt innhold.

Vi må vokte oss vel for å henfalle til en generell krisestemning.

Vi må skille tydelig mellom utfordringene vi står overfor.

De er svært ulike og krever ulike svar:

  1. For det første, står vi overfor konkrete sikkerhetsutfordringer. Trusler mot liv og helse har rykket nærmere oss. Sommerens terrorangrep i Europa er grusomme eksempler på dette. Det store antallet fremmedkrigere som har reist ut knytter oss tettere til konflikter utenfor Europas grenser. Det kriges igjen i hjertet av Europa, i Ukraina.
  2. For det andre, står vi overfor store globale og strukturelle endringer. Migrasjon er et av de fremste symptomene på det. For migrasjon kan ikke håndteres som et isolert fenomen på Storskog, ved Svinesund eller langs Schengens yttergrense. Det er heller ikke kun et resultat av krig og fortvilelse i Syria. Nei, det er også en global utfordring som springer ut av store skjevheter i befolkningsvekst og økonomisk utvikling.
  3. Et tredje sett av utfordringer dreier seg om den europeiske orden jeg nevnte innledningsvis. Jeg mener den nå utfordres på flere vis. Russlands opptreden i Ukraina bryter grunnleggende spilleregler. Vi fordømte kuppforsøket i Tyrkia, men det er også viktig at prosessen landet er inne i nå, følger grunnleggende rettsstatsprinsipper. Politisk ser vi svekket tillit mellom styrende og styrte i flere land. Tilliten til representativt demokrati synes å være trukket i tvil. Utbredelsen av populistiske og nasjonalistiske krefter er urovekkende. Institusjonelt er det nå uro knyttet til EUs rolle og sammensetning etter at et flertall av britiske velgere i sommer stemte for å forlate unionen.

La meg dvele litt ved dette.

Britisk uttreden fra EU har selvsagt ikke bare konsekvenser for EU, men berører i høyeste grad norske interesser.

Det er i norsk interesse at EU og Storbritannia avklarer forholdet seg imellom på en måte som fremmer samarbeid og samhold, og som demper tendensene til polarisering og populisme i Europa.

Også vi trenger et velfungerende EU som er i stand til å håndtere nye sikkerhetsutfordringer.

Vi trenger et Europa som må ta mer ansvar for sin egen sikkerhet.

En annen viktig interesse for Norge er å hegne om EØS-avtalen og andre eksisterende rammeverk for vårt samarbeid med EU.

Og sist, men ikke minst, er det i vår interesse å videreføre gode relasjoner med alle involverte parter, både EU og Storbritannia.

Summen av sikkerhetstrusler, globale endringer og utfordringer av den etablerte europeiske orden innebærer at vi ser et endret landskap i og rundt Europa, sammenlignet med bare ti år tilbake.

Veivalg

I denne situasjonen må vi se kritisk på hvordan vi innretter vår politikk.

Svarer den på situasjonen vi står overfor?

Det sies ofte at de lange linjene i norske utenrikspolitikk ligger fast. Det stemmer selvfølgelig langt på vei. Men vår utenrikspolitikk må likevel hele tiden tilpasses til nye realiteter og situasjoner.

Det som ligger fast, er våre grunnleggende verdier.

Og en dyp forståelse av at forpliktende samarbeid på tvers av landegrensene er avgjørende for norsk sikkerhet.

Det er ikke minst tilfelle for et land av vår størrelse, og med vår geografiske beliggenhet.

Utenriks- og sikkerhetspolitikken kan ikke bare handle om å bevare det bestående, ei heller kun om krisehåndtering.

Det må også handle om å skape positiv endring.

For vel et år siden startet regjeringen et arbeid som skal lede frem til en melding til Stortinget om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Hensikten med dette 'Veivalg-prosjektet' er å skape debatt om hva den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten betyr for Norge.

Et sentralt spørsmål er:

Hvordan kan vi bidra til at Europa i større grad tar ansvar for egen sikkerhet og frihet?

Det handler om forsvarsbudsjetter.

Det er krevende i trange tider.

Men vi kommer ikke utenom at Europa må styrke sin innsats betydelig, slik vi har besluttet i Nato.

Norge skal gjøre sin del.

Det handler også om samarbeid.

De bilaterale relasjonene med USA står i en særstilling. Samtidig må vi også prioritere tett samarbeid med våre europeiske Nato-partnere.

Og til sist: Å ta ansvar for europeisk sikkerhet innebærer også at vi må styrke samarbeidet mellom ulike institusjoner, ikke minst EU og Nato.

De har ulike styrker å spille på.

Vi trenger kombinasjonen av dem for å møte de sammensatte sikkerhetsutfordringene vi nå står overfor.

Å ta ansvar for europeisk sikkerhet betyr også at vi må engasjere oss i skjebnen til land som ikke er så tett inkludert i de europeiske samarbeidsinstitusjonene.

Den økonomiske og politiske utviklingen i beltet fra deler av Ukraina via Kaukasus til deler av Vest-Balkan er avgjørende for sikkerhet, stabilitet og frihet i Europa.

Det samme er utviklingen i et belte av sårbare stater fra Afghanistan i øst via Midtøsten til Mali i vest.

Vi må engasjere i praktisk samarbeid på tvers av landegrensene, også når det er åpenbart at våre samtalepartnere ikke er en del av det samme verdifellesskapet.

Og ikke minst, vi må ta konsekvensen av at vår sikkerhet begynner langt utenfor Europas grenser. Ustabilitet og sårbare stater i Midtøsten og Nord-Afrika krever en helt annen innsats fra vår side enn tidligere.

Mye koker ned til at vi må se sammenhengene mellom indre og ytre sikkerhet.

Dette er også et sentralt poeng i EUs globale strategi.

Her har EU en bredspektret verktøykasse som vi også er med på å bygge opp og bruke, som Schengen-medlem, EØS-medlem og tett assosiert til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

***

Veivalg handler om at vi skal passe på at det vi holder kjært ikke blir verden av i går.

At det som har bidratt til framgangen og frihet de siste tiårene får fortsette.

Vi kan ikke la en nullsumtenkning etablere seg.

Vi må videreføre vinn-vinn-politikken.

Slik kan frihetens gullalder i Europa utvides også til kommende generasjoner.