Fylkesnytt fra Vestfold og Telemark 1/2022

Statsforvalteren i  Vestfold og Telemark er ute med et nytt nummer av Fylkesnytt, blant annet en artikkel om ny verdiskapingsrapport for landbruket i Vestfold og Telemark.

Ny verdiskapingsrapport for landbruket i Vestfold og Telemark: Vår matproduksjon – viktig og variert

Agri Analyse har på oppdrag og i samarbeid med Vestfold og Telemark Bondelag, Vestfold Bonde- og Småbrukarlag, Telemark Bonde- og Småbrukarlag, LO Vestfold og Telemark, NHO Vestfold og Telemark, Vestfold og Telemark Fylkeskommune og Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, utarbeidet den første verdiskapingsrapporten som tar utgangspunkt i det samla landbruket i fylket Vestfold og Telemark.

  • Rapporten var ferdig i oktober 2021, og kan leses her.

Vestfold og Telemark er et fylke med betydelig og allsidig landbruk. Fylket rommer alle Norges produksjoner og spenner fra høyfjellsområder til noen av de beste landbruksarealene i landet ved kysten. Dette legger også grunnlag for tilhørende næringsmiddelindustri. Derfor har tittelen på rapporten nettopp blitt «Vår matproduksjon – viktig og variert».

Eple
Frukt er en viktig produksjon i Vestfold og Telemark. Foto: Anne Aasdalen

Vestfold og Telemark har 6,5% av den dyrka jorda i Norge. Over halvparten av dette arealet nyttes til kornproduksjon, dette utgjør 12% av kornarealet i landet. Vestfold og Telemark har også betydelige produksjon av grønnsaker (25% av grønnsakarealet i landet) og av frukt (21% av fruktarealet i landet). I 2020 ble 30% av landets epler produsert i Vestfold og Telemark. 

Korn
20% av landets matkorn dyrkes i Vestfold og Telemark. Foto: Aud T. Stensrød

Innen husdyrproduksjon er det gris som gir størst førstehåndsverdi foran fjørfe. Vi registrerer nedgang i antall foretak for alle husdyrproduksjoner med unntak av ammekuproduksjon. Siden 2000 har antall ammekyr i fylket økt med 125%. Vi har også hatt en liten økning i antall melkegeiter med 12%. Øvre del av fylket har store utmarksressurser og her foregår det også setring med 20 aktive setre.

Vestfold og Telemark har et større omfang av økologisk produksjon enn gjennomsnittet i landet. Hele 7% av fylkets jordbruksareal drives økologisk. Fylket har også et stort og variert omfang av tilleggsnæringer.

Vestfold og Telemark har en stor næringsmiddelindustri etablert nær både råvareprodusenter og store markeder. Flest bedrifter driver med produksjon av bakeri- og pastavarer, men det er flest sysselsatte og størst omsetning i bedrifter med kjøtt og kjøttvarer. En stipulerer at det i 2020 var ca. 3000 sysselsatte i næringsmiddelindustrien med en omsetning rundt 14 milliarder kroner. Det betyr at hver 6. industriarbeider i fylket jobber i matindustrien.

Skogen utgjør 52% av totalarealet i fylket. Gran er det viktigste treslaget, og Larvik og Notodden hadde størst avvirkning av kommunene i 2021. Fylkets produksjon av trelast og trevare utgjør 10% nasjonalt.

Kommuneark
Det er også utarbeidet faktaark som viser tall på kommunenivå.

  • Disse oversiktene kan en finne her.

Dette og mye annet kan du lese om i verdiskapingsrapporten.

Kontaktperson: Marita Bruun (fmtembr@statsforvalteren.no)

Stormskader og barkbillefare

Stormen som rammet Østlandet hardt 19. november, traff også deler av Vestfold og Telemark. Skogen i vårt fylke kom fra det med mindre skadeomfang enn Innlandet og Viken, men lokalt i kommunene Tinn, Hjartdal, Tokke og Vinje er det store skader. De tre kommunene Seljord, Kviteseid og Midt-Telemark har mer spredte skader av lite omfang.

De berørte kommunene og skogeiersamvirket AT Skog anslår at stormen førte til at totalt ca. 120 000 m3 tømmer ble vindfelt og skadet i Vestfold og Telemark. Tømmerkjøperne arbeider nå med å prioritere, planlegge og gjennomføre hogster i de skadde områdene. Drøyt 15% av den skadde skogen er utilgjengelig av arronderingsmessige årsaker eller ligger i naturreservater og nøkkelbiotoper.

Stormskadd skog i Nordbygda i Hjartdal.
Stormskadd skog i Nordbygda i Hjartdal. Foto: Hans Jørgen Aase, Hjartdal kommune

Granskogen i Vestfold og Telemark har hatt betydelige tørke- og barkbilleskader etter tørkesommeren 2018. Granbarkbillebestanden har økt de to siste årene og billene har forårsaket store skader på granskogen, særlig i gamle Vestfold fylke og Grenland. Vindfelt tømmer er attraktive yngleplasser for granbarkbillene, og det er en reell bekymring for at billeangrepene nå skal eskalere i Hjartdal, Seljord, Tokke, Kviteseid og Midt-Telemark, som også fikk store billeskader under forrige barkbilleangrep sent på 1970-tallet.

Når oppryddingsarbeidet planlegges, prioriteres eiendommer med store, omfattende skader. På den måten får en ut mest mulig skadd tømmer med ressursene som er tilgjengelige. For å redusere risikoen for angrep av stor granbarkbille og økning i barkbillebestanden, prioriteres lavereliggende områder foran høyereliggende og gran foran furu. AT Skog setter inn ekstra driftskapasitet for å få gjennomført mest mulig av oppryddingsarbeidet innen forsommeren.

Hogst i vindfelt skog er farlig og ressurskrevende. Ofte er det nødvendig å støtte hogstmaskinen med en skogsarbeider med motorsag på bakken og en gravemaskin som kan ta ned store rotvelter på forsvarlig vis. Ønsket om å ha høy fart i oppryddingsarbeidet må ikke gå på bekostning av sikkerheten, og skogeier må akseptere høye driftskostnader ved driftene i stormskadd skog. Skogeiere og skognæring har forventninger til at staten vil komme med tilskuddsordninger som kan kompensere for de unormalt høye driftskostnadene. Det er viktig at skogeiere motiveres og stimuleres til å rydde opp i skadene.

Effektiv opprydding krever helhetlig planlegging fra kontraktsinngåelse med skogeier, via gjennomføring av hogst og utkjøring av tømmer til skogsbilvei, til tømmertransport og marked. Det blir sentralt for effektiv utkjøring av virke til våren at kommunene og fylkeskommunen er lempelige med telerestriksjoner. For å unngå at virke blir liggende som ynglesteder for granbarkbiller eller tape kvalitet (furu), er det vesentlig at tømmeret kjøres ut fortløpende og en unngår store veilagre.

Kontaktperson: Ingrid Knotten Haugberg (fmveikh@statsforvalteren.no)

Etter ett år med full satsing på areal ute av drift – hvordan gikk det?

Har vi fått flere areal tilbake i drift? Spørsmålet om hvordan det har gått etter ett år med fullt trykk på areal ute av drift er for tidlig å se i arealstatistikken. Men prosjektet hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark har høstet verdifull kunnskap om tilstanden på jordbruksarealene og for hvordan oppfølging kan skje  i kommunene.

Prosjektet «Areal ute av drift» hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark hadde sin hovedsatsing i 2021. Her ble alle 23 kommuner i fylket engasjert til å delta i kartlegging og arbeid med arealene. Riktignok pågikk ett pilotarbeid gjennom 2019 og 2020 som var et nødvendig forarbeid. 2021 var et svært aktivt prosjektår og mye erfaringer har blitt samlet inn. Prosjektet har engasjert lokalt og nasjonalt, og det er gitt noen forventninger om veien videre.

Hva kjente vi til?

Basert på arealberegning fra NIBIO, hadde alle landets kommuner et tallfestet anslag på jordbruksareal mulig ute av drift i 2019. Dette baserte seg på areal som ikke ble omsøkt for produksjonstilskudd, areal utenfor landbrukseiendom og midlertidig omdisponert areal. Arealberegningen gav dermed et tall og omfang på areal som tilsynelatende ikke ble brukt til jordbruksproduksjon, og i dette kalt «ute av drift». For Vestfold og Telemark var andelen ute av drift i 2019 på 11% av fylkets AR5 registrerte jordbruksareal. Oppdelt i kommuner så vi både store variasjoner og høye tall. Kunne dette stemme? Og hvor lå arealene som ikke var i drift? Hvilken kvalitet hadde disse? Dette var utgangspunktet for kunnskapsinnhenting og klassifisering av areal (figur 1) gjennom 2021 i prosjektet «Areal ute av drift».

Figur 1: Klassifiseringsverktøy utviklet av Statsforvalteren i Vestfold og Telemark
Figur 1: Klassifiseringsverktøy utviklet av Statsforvalteren i Vestfold og Telemark

Funn og hovedtendenser

Kommunens rolle i arbeidet er og har vært svært sentralt. I deres kvalitetssjekk framkommer det at omfanget av areal som ikke er i drift er lavere sammenlignet med arealstatistikken som NIBIO la fram. Tallene fra NIBIO er likevel viktige og gir oss mulighet til å få kunnskap om aktivitet og tilstand på areal som ikke omsøkes for produksjonstilskudd (PT), men som likevel er registrert som jordbruksareal i AR5.

Tabell 1: Areal ute av drift etter kommunens klassifisering sammenlignet med NIBIO sin analyse basert på Produksjonstilskudd. Et utvalg av kommunene.

Kommune

Ute av drift etter klassifisering*

Grunnlag fra NIBIO

Tønsberg

0,62 %

4 %

Vinje

13,4 %

27,5 %

Hjartdal

9,5 %

22,1 %

Tokke

10,1 %

17,2 %

Tinn

5,5 %

20,4 %

Fyresdal

11,7 %

18,5 %

*Forenklet tabell, består av klasser 3, 4, 5 og x

For samtlige kommuner i tabellen over viser kommunens registrering en lavere andel ute av drift enn NIBIOs statistikk.  I Tinn kommunen viser utsjekk at 5,5 % er helt ute av drift mot 20,4 % i NIBIO sin beregning. Tilsvarende viser Tønsberg 0,62 % mot 4 % etter kvalitetssikring. Det vil altså si at mye jordbruksareal skjøttes og holdes i hevd, men omsøkes ikke for produksjonstilskudd. Årsakene er mange; det skyldes i mange tilfeller at produksjonene er for små og ikke utløser tilskudd. Likevel holdes arealene åpne og er beredskapsareal som ikke gror igjen. Grunneier velger også iblant å ikke søke om PT for det aktuelle utsjekksåret. I andre tilfeller kan det være leiejord som ikke tas med i søknad om PT selv om arealet høstes. Dette er tilfelle for flere grovforareal og beiteområder. Andre areal holdes åpne med beitepussing eller enkel skjøtsel, og er ikke berettiget PT. I noen tilfeller er det mangel på oppdatering i AR5 eller matrikkelfeil som må rettes opp. Og i noen få tilfeller er det ren uvitenhet om støtteordningene gjennom PT-systemet eller driveplikten etter jordloven som er årsak til manglende søknad om PT. Samlet sett er det ulike forklaringer, som krever ulik oppfølging.

Selv om resultatene av kvalitetssikringen viser store ulikheter mellom kommunens egen registrering og datasettet som NIBIO gir oss, mener vi NIBIO sitt utgangspunkt er helt nødvendig inngang. Dette gir en statistikk som er felles og lik for alle kommuner, og derfor mulig å sammenligne og lage felles metode over. Per i dag er dette det beste vi har. Det har dessuten gitt oss verdifull kunnskap om hvilken aktivitet det er på jordbruksareal som ikke omsøkes for PT. Det er positivt at det er større jordbruksaktivitet på areal som ikke omsøkes for PT enn man først trodde. Samtidig er det avdekket verdifulle areal som ikke holdes i hevd og som er viktige i vår matproduksjon.

Hva kan gjøres videre?

At mer areal enn først avdekket opprettholdes med en type, er et gledelig funn i prosjektet. Prosjektet har likevel prioritert areal som hverken skjøttes eller høstes og som etter kommunens vurdering bør tilbake i drift (såkalte klasse 3 areal).

Å få viktige areal tilbake i drift krever mange ulike innfallsporter. Satsinga er i seg selv med på å sette fokus og bevisstgjøre både grunneiere, næring og forvaltning. Dette skaper diskusjoner og dialog som kan bidra positivt i arbeidet, og som vi allerede ser mange eksempler på. Flere kommuner melder om en metodisk tilnærming til arbeidet som også omfatter kontakt og dialog med grunneier under registreringsarbeidet. Dette oppfatter vi som meget positiv tilnærming.

Prosjektets organisering med arbeidsmøter og dialog med kommunene skaper fôra for diskusjoner på tvers og kontakt med andre kommuner om felles løsninger. Arbeidet er først og fremst en hjelp til kommunen og deres oppfølging av drivepliktsaker etter jordlova. Registreringa gir også en oversikt og hjelp til å prioritere areal eller arbeide helhetlig med områder for oppfølging.

Kategorien areal som kan tas varig ut av drift (klasse 4) er en gruppe areal hvor tilstand eller verdi kan vurderes tatt ut av vanlig jordbruksproduksjon. Denne gruppen omfatter imidlertid svært ulike typer areal og årsaker til at det er ute av drift. Dette er areal som både i et klimaperspektiv og bærekraftperspektiv bør studeres nærmere som eget delprosjekt før en gir anbefalinger om videre aktivitet.

Skibard.
Areal truet av gjengroing. Foto: Knut Sindre Vale

Kartbaserte søknader og leieavtaler

Arbeidet med klassifiseringen er nyttig, og kommunene melder om at den tekniske metoden for registrering er enkel i bruk. Det er likevel vesentlig at det utføres av personer med kunnskap om landbruket og kjennskap til det geografiske området. En klassifisering vil også kunne variere mellom hvem som utfører og en viss grad av skjønn vil derfor kunne gi noen forskjeller i registrering. I dette arbeidet vurderer vi at de største skjønnsmessige forskjellene var mellom klasse 1 og 2, og 3 og 4. Det vil si at man i hovedsak var samkjørt på om arealet var i hevd eller ikke, men noe ulikt hvordan man vurderte videre oppfølging.

Vi ser et styrket behov for at søknader om PT og arealtilskudd gjøres kartbaserte. Dette vil forenkle og følge opp arbeidet med arealforvaltningen, tilskuddsforvaltning og areal ute av drift i det videre. I dette vil man da lettere også kunne målrette innsatsen mot areal uten rett til produksjonstilskudd.

Bruk av 10-års leieavtaler er også tatt opp i dette prosjektet. Der det fungerer som tiårsavtaler er dette langsiktig og forutsigbart. Vi ser imidlertid mange eksempel på at leiekontrakter ikke er skriftlige fordi eier eller leier ikke ønsker å binde seg til ti år. Dette skaper lite forutsigbarhet. Det er gitt flere innspill om kortere leieperioder eller vilkår som ikke binder eier og leier til ti år om det er omstendigheter som endres underveis. Dette mener vi bør ses nærmere på dersom leieavtalene skal få sin rettmessige funksjon og bruk av arealene få god forutsigbarhet.

Prosjektet har gitt et kunnskapsgrunnlag gjennom klassifiseringen som kan målrette innsatsen videre. Det gir likevel ikke løsningen på alt areal som er ute av drift. Dette krever enkeltoppfølginger og vurderinger i den enkelte kommune.  Vi ser mange muligheter for å følge enkeltvise problemstillinger videre. Selv om satsningsåret 2021 er tilbakelagt, vil vi følge kommunene videre i arbeidet. Vi mener samtidig at disse erfaringene sammen med tilsvarende satsinger i andre fylker, bør tas videre i en overordnet nasjonal satsing på areal ute av drift. Sammen med kommunene har vi delt våre erfaringer i 2021 og bidrar gjerne videre!

Kontaktpersoner:
Anne Aasmundsen (fmteaas@statsforvalteren.no)
Knut Sindre Vale (fmveksv@statsforvalteren.no)

Bygging av skogsveier i Vestfold og Telemark 2021

Vestfold og Telemark har et omfattende skogsbilveinett på mer enn 6 000 km, i tillegg bygges jevnlig ut nye skogsbilveier til enkelte skogområder som mangler veidekning og veier for utbedring av avkjørsler og leveringsforhold.

Nye skogsbilveier

Nye skogsbilveier bygges i stor grad med sprengt fjell som forsterkings- og bærelag med knust fjell til slitelag. Det ble i 2021 bygd ferdig 10,8 km nye skogsbilveier med byggekostnad på 9,49 mill. kr tilsvarende 880 kr/m inkl. bruer med tilskudd. Tilsvarende ble i 2020 også bygd 10,8 km nye veier til 9,80 mill. kr med en kostnad på 909 kr/m, en stabil innsats for utvikling av veinettet for en rasjonell og trygg tømmertransport ut av skogen.

Bygging av skogsbilveier med solid og varig byggekvalitet gir færre skader ved bruk av veien og vesentlig reduserte kostnader til vedlikehold og drift av veien. Økende mengde ekstremnedbør og flom, intensivert tømmerbiltransport, helårs bruk av skogsveiene og behov for å bygge mest mulig vedlikeholdsfrie veier har gitt sterk fokus på byggekvaliteten.

Ombygde skogsbilveier

Skogsbilveinettet i Vestfold og Telemark er i mange områder godt utbygd og det ombygges årlig 3-4 ganger mer skogsbilveier enn det bygges nye. Det ble ombygd 31,6 km skogsbilveier i 2021 til en kostnad på 20,16 mill. kr med en pris på 637 kr/m. Ombygging av skogsbilveier skjer i økende grad ved utskifting av svake masser og forsterking av underbygning med blokk og stein fra sprengt fjell fra paller langs veitraseen og påkjøring av knust fjell til bære-, avrettings- og slitelag. Dette er som for nyanlegg av vesentlig betydning for å gi varige veier, med lave framtidige vedlikeholdskostnader og med høy motstand mot regn og flom. Ombygginga var tilsvarende i 2020 på 33,7 km med en kostnad på 25,20 mill. kr til en pris på 748 kr/m, også her en jevn innsats de senere år.

Skogsbilveg.
Skogsbilvegen muliggjør høy hogstaktivitet. Foto: Per Kristoffersen

Investering i skogsveier

Det er investert 28,5 mill. kr i skogsveier i 2021, av dette 10,79 mill. kr til nye og 16,12 mill. kr til ombygging av skogsveier, både skogsbilveier og traktorveier med tilskott, uavhengig om veien er ferdig eller ikke. Det ble investert 1,63 mill. kr i nye og ombygging av bruer på skogsbilveier. I tillegg er det investert i en vesentlig mengde permanente traktorveier og driftsveier uten tilskott. Tilsvarende for 2020 var en samlet investering på 30,93 mill. kr til skogsveier, der 5,00 mill. kr gikk til nye veier, 23,90 mill. kr til ombygging og 2,08 mill. kr til bruer.

Bruer på skogsbilveier – prosjekt

Prosjektet med inspeksjon av bruer på skogsbilveier i kommunene Bamble, Skien, Porsgrunn, Siljan, Drangedal og Kragerø ble avslutta med utsending av de siste rapportene fra inspeksjonen av 209 bruer i området. Dette har resultert i ombygging og renovering av flere av bruene i området. Høsten 2021 ble samtidig nytt prosjekt for inspeksjon av bruer i kommunene Nome, Midt-Telemark, Notodden, Tinn og Hjartdal der det er planlagt og startet en registrering av tilstanden på 256 bruer innen 2022.

Kontaktperson: Per Kristoffersen (fmtepkr@statsforvalteren.no)

Nasjonal nettverksamling for andelslandbruk og markedshager

Markedshager og andelslandbruk involverer ofte de samme bøndene og forbrukergruppene. Der andelslandbruk er en omsetningsform og en måte å organisere driften på, er markedshage er en dyrkingsmetode som mange andelslandbruk benytter seg av. 7. desember 2021 var det derfor felles nettverkssamling og workshop i Oslo, med følgere fra hele landet på direktesendt streaming.  44 deltok fysisk på samlingen, mens 147 så streamingen. I ettertid (før 17.12) var det 269 som så sendingen. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark var ansvarlig for årets program og gjennomføring sammen med andelslandbruksprosjektet i Økologisk Norge.

Markedshage med stort utvalg av salat.
Markedshage med stort utvalg av salat. Foto: Frøydis Linden, SF Vestland

Økologisk Norge arrangerer årlig slike nettverksmøter og i år ble det nasjonale prosjektet «Robust småskala grønt» med som arrangør. Dette prosjektet ledes av Bondens Marked, i samarbeid med Statsforvalterne i Vestfold og Telemark, Oslo og Viken, Trøndelag og Vestland, Økologisk Norge, Norsk Landbruksrådgiving og faglagene.

Tore Jardar Wirgenes fra Virgenes gård i Larvik var første innleder. Tore Jardar driver markedshage med andelslandbruk og er tillegg en dyktig selger på Reko. Han legger vekt på å involvere sine andelseiere i mange aktiviteter og det arrangeres ofte kurs og samlinger på gården. I innlegget la han stor vekt på å ta vare på jorda og sørge for å redusere tap av jord til vann og vassdrag. Regenerativ matproduksjon handler om å bygge gode økosystem med hele gårdsdriften.

Polarhagen i Lofoten er en av våre nordlige markedshager og drives av Parsa og Lisa. Det er få som dyrker grønnsaker i regionen og utvalg og smak settes stor pris på av kundene. Deres største motivasjon for markedshagedyrking er å se helheten fra såing av frø til høsting og tilberedning til gjester. De arrangerer pop-up kjøkken og serverer både mat og den gode historien som inspirerer til å spise lokalt, handle lokalt og leve bærekraftig og klimavennlig. I framtiden vil de satse mer på kurs, formidling og opplevelser knyttet til en markedshagedrift.  

 Parsa og Lisa.
Parsa og Lisa. Foto: Randi Ledaal Gjertsen, Bondens Marknad

Hans Gaffke fra Norsk landbruksrådgiving og Katinka Kilian frå Undeland Gard i Hardanger innledet på temaet produksjonsplanlegging. Hans har spesialisert seg på et regneark der man legger inn antall enheter som produseres, arealet som er tilgjengelig, antatt høstetidpunkt og salg. Med denne metoden er man forberedt når sesongen starter. Hans planlegger vekstskifte utfra plantefamilier.

Katinka er inkubator for markedshager i Bergen og driver Ulvik andelslandbruk. Hun lager planer for kassene til andelseierne og legger inn arealet hun dyrker på, såvarekalenderen til Solhatt og er opptatt av å presse inn flere hold på arealet. Sesongen 2021 var krevende på Vestlandet med fravær av nedbør. Gården hadde eget vanningsanlegg og tilgang på vann, men vannkilden gikk tom i løpet av sesongen. Slike ting kan ikke legges inn i et regneark…..

 Katinka Kilian
Katinka Kilian. Foto: Randi Ledaal Gjertsen, Bondens Marknad

Sofia Maria Bang Elm fra Avdem Gardsgrønt og Gudbrand Qvale fra Horgen gård snakket om tema prissetting etter geografi. Sofia bor på Lesja og dyrker på areal 600 meter over havet. Hun synes ikke hun kan ta samme pris på Lesja som i byen. Inspirert av Marte fra Markedshagen på Dokka, beregnes antall timer pr kultur og pris deretter. Sofia har lojale kunder og selger en del via gårdsbutikken på Avdem og en ny selvbetjeningsvogn.

Gudbrand Qvale fra Horgen gård ble 100 % landbruker i 2020, med en bakgrunn som siviløkonom. Gården ligger på Nes på Romerike. Produktene selges på Reko på Årnes og i Sandvika til samme priser. I Gudbrand sitt foredrag fremhevet han at prinsippene for salg følger tilbud-og etterspørselskurven. Qvale mener kunden er villig til å betale mest for kvalitet og at man selger en ide. For selger er det viktig å tenke maks salg og minimum administrasjon. Det er også viktig å like å selge, samtidig som man vil ha lojale kunder og ikke lure noen.

Gudmund Quale.
Gudmund Quale. Foto: Randi Ledaal Gjertsen, Bondens Marked

Parsa og Lisa fra Polarhagen og Gudbrand Qvale fra Horgen Gård hadde også tema markedsføring. Lisa la det frem slik: «Fortell historien – folk vil være med på eventyret». Enkle tema gir mange likes. Fordelen deres er også at det dyrkes lite grønnsaker i området og derfor har de hatt et godt salg.

Gudbrand Qvale la vekt på å kalle seg landbruker – ikke bonde. De har vært tidlig ute med 100% grasfora kjøttfe. Slikt er enkelt å forstå. Et viktig poeng i Gudbrand sin salgsstrategi er å gjøre det enkelt å handle av markedshagen og lage de produktene folk vil ha.

Tore Jardar Wirgenes avsluttet med et tema om entreprenørskap og regenerativt landbruk. Det er viktig å jobbe med kokkene, jorda, potensialet i produksjon, salg av ulike vekster og bondens mulighet til å støtte «ren Oslofjord». Tor Jardar vil i framtida legge stor vekt på å tenke sirkulærøkonomi og gjenbruk i alle ledd på egen gård.

Nettverksamlingen ble avsluttet med en workshop hvor ulike temaer ble diskutert i grupper og tatt videre til en samling om forsknings -og utviklingsarbeid (FOU) dagen etter.  FOU-dagen den 8. desember ble delt inn i grupper etter en time med korte innledninger fra forskningsmiljø og produsenter. Målet var å fange opp viktige problemstillinger som forsknings -og utviklingsmiljø kan ta videre inn i prosjekter det kommende året.

Utstillere:

De Haes Gartneri  har spesialisert seg på produksjon av småplanter av grønnsaker og selger til andelslandbruk og markedshager over hele landet. Fra 2022 starter de med kjøkkehagekurs og driftskurs fra gården. De Haes Gartneri fikk Debioprisen under Matprisen i 2021.

Solhatt selger økologiske frø, og har egen frøproduksjon av norske sorter. I tillegg har de en god såkalender som er nyttig for planlegging av markedshager.

SawaGarden selger redskap og ustyr til markedshagedyrkere og har som mål å være oppdaterte innen siste nytt av kvalitetsutstyr fra inn-og utland.

Som en stor overraskelse under arrangementet ble Norges Vels Gründerpris overrakt Sofia Maria Bang Elm. «Årets vinner bidrar til økt matproduksjon og utfordrer etablerte sannheter på et sted der ingen kunne tro at noe kunne gro. Norges Vels Gründerpris 2021 går til Sofia Maria Bang Elm og Avdem Gardsgrønt».

Sofia Maria Bang Elm og Kari Clausen
Sofia Maria Bang Elm og Kari Clausen Foto: Randi Ledaal Gjertsen, Bondens Marked

Kontaktperson: Kari Mette Holm (fmvekmh@statsforvalteren.no).