Norsk handelspolitikk 2.0

Innlegg i Dagens Næringsliv, 23. oktober 2015

Få land er mer avhengige av handel med utlandet enn Norge. Vi kan ikke stå på sidelinjen når handelspolitikken endres, skriver utenriksminister Børge Brende i denne artikkelen.

20 år etter opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO), er verden, handelen og organiseringen av global handel i betydelig endring.

Verden endres gjennom rask vekst og betydelige forskyvninger av økonomisk tyngde sør- og østover. I 1995 gikk 75 prosent av vår handel til EU. I 2014 var andelen sunket til 62 prosent. Det innebærer at:

  • EØS-avtalen forblir Norges viktigste regionale frihandelsavtale, avgjørende for vår velferd.
  • Handelspolitikken blir viktigere for Norge, fordi vi har kommet kortere i utviklingen av handelspolitiske rammevilkår med landene utenfor Europa.

Handelen med varer og tjenester er tredoblet siden 1995, samtidig som det globale bnp er fordoblet. Det betyr at verden blir tettere integrert. Samtidig bidrar fremveksten av globale verdikjeder til økt vektlegging av handel med innsatsfaktorer og komponenter. Det blir vanskeligere å sette «Made in»-merking på varer, og vanskeligere å se varer, tjenesteyting og investeringer adskilt.

Av og til kan det paradoksalt nok være mer nasjonalt innhold i det som importeres enn det som eksporteres.

Handelspolitikk internasjonalt er blitt et mer sammensatt fenomen. WTO er blitt en global organisasjon med snart 170 medlemmer. Det er bra. Vi trenger et solid fundament for handelssamkvem som favner flest mulig.

På den annen side er det blitt vanskeligere å forhandle frem globale løsninger der alle blir enige om alt på samme tid. Etter snart 15 år er Doha-runden i WTO uten snarlig håp om avslutning.

Ambisjoner om ytterligere reduksjoner av handelshindringer er likevel ikke satt på vent. Store regionale forhandlinger dominerer agendaen hos mange av våre viktigste partnere.

  • For to uker siden kom nyheten om at tolv land i Stillehavsregionen, med USA og Japan i spissen, hadde lyktes med å komme til enighet om en avtale i det som heter Trans-Pacific Partnership (TPP). 
  • EU og USA er i gang med forhandlinger om Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).
  • I tillegg har vi forhandlinger mellom grupperinger av land om tjenester (Tisa), miljøvarer (EGA) og informasjonsteknologi (ITA).

Denne type avtaler utgjør viktige bidrag til økonomisk vekst og integrasjon. Det er ikke noe motsetningsforhold mellom regional integrasjon og global vekst. Vi kan bruke Europa og oss selv som eksempel. EU, Efta og EØS har ikke vært til hinder for landenes deltagelse i globalt handelspolitisk samarbeid. Tvert imot, det regionale samarbeidet har fremmet deltagelsen i det globale. Tilsvarende for avtaler der noen land går foran og etablerer et tettere rammeverk enn det som er mulig globalt.

Dette er ikke noe nytt. Samtidig er den internasjonale handelsarkitekturen i større endring enn på lenge, og regelverksutvikling skjer utenfor WTO.
Vi må oppgradere våre systemer, prosesser og tankesett for å henge med i utviklingen. Det viktig å bruke de muligheter vi har. Det gjør vi globalt i WTO, vi gjør det regionalt gjennom EØS og handelsavtaler innen rammen av Efta, og vi gjør det på sentrale sektorer som tjenester, informasjonsteknologi og miljø.

Norge mangler frihandelsavtaler med seks av verdens ti største økonomier. Norsk næringsliv er tilstede globalt, med behov for forutsigbarhet og konkurransedyktige rammevilkår som best sikres gjennom ambisiøse handelsavtaler.

Samtidig har vi viktige utestående spørsmål også på kjente markeder - ikke minst når det gjelder sjømateksport til EU.

Norge er avhengig av å forfølge en aktiv handelspolitikk langs flere spor. Dersom Norge ikke tar plass ved forhandlingsbordet for å sikre åpen, forutsigbar handel med for eksempel sjømat, skipsfart, telekommunikasjon og energitjenester, kan vi ikke stole på at andre gjør jobben for oss.

Når vi varsler utfasing av våre eksportsubsidier innen 2019 reflekterer det vår vilje til å ta ansvar for fjerningen av et særlig utviklingsfiendtlig handelspolitisk virkemiddel. Landbruket skiller seg ut i norsk handelspolitikk, og en rekke forhold bidrar til å gjøre landbruksproduksjon utfordrende i Norge. Regjeringen vil derfor vektlegge norsk landbruks beskyttelsesbehov i forhandlinger. Men landbruket kan ikke være en norsk fraværsmelding fra internasjonalt handelssamarbeid.

Utenrikspolitikken kan i en globalisert verden ikke forstås eller utøves uten en bred og grunnleggende forståelse av utenriksøkonomiske spørsmål. Handelsavtaler er en mulighet til å forme globaliseringen gjennom internasjonalt samarbeid.