Hva var det som skjedde i dagene med sorg etter kong Haralds død? Og hva søkte alle vi som dro til Slottsplassen med blomster, tegninger og hilsener?

Jeg hadde plikter å utføre som statsminister etter Kongens bortgang. Å legge ned blomster på Slottsplassen var ikke en av dem. Likevel valgte jeg å gjøre det offentlig om ettermiddagen fredag 28. august. Så kjente jeg et ønske om å komme tilbake – ikke som statsminister, men helt privat. Jeg var der flere ganger: med kona, med et barnebarn etter at vi begge hadde tegnet hver vår hilsen, og alene, mens jeg gikk rundt på plassen og tok inn blomsterhavet som bare vokste.

Hva var det som fikk så mange til å komme til Slottsplassen – og til samlingssteder over hele landet – ikke bare én gang, men flere ganger?

Jeg tror vi vil trenge tid til å forstå alle sider ved det som berørte folk så sterkt etter Kongens død. Jeg oppfattet en stemning på Slottsplassen som kombinerte sorg og takknemlighet med opplevelsen av å komme et sted der det rådet en stille og nedpå høytidelighet.

Vi var der side om side med folk vi ikke kjente. De som snakket, var lavmælte. For mange var det ikke behov for å snakke. Det var som om noe sa seg selv, som om hver og en kom dit med tanker og følelser fra eget liv. Felles var, slik jeg opplevde det, en følelse av tilhørighet. Det gjorde godt å være der sammen med andre.

Litt som å komme hjem. Ikke der jeg bor, men der jeg hører til.

Der på Slottsplassen kom jeg til å tenke på forskjellen mellom hjem som sted og hjem som tilhørighet. Det er et tema i Homers Odysseen, skrevet i antikkens tid, som Christopher Nolan nå har brakt til norske kinoer i et storstilt drama. Gjennom dramatiske scener fra sjøreiser og sjøslag går lengselen etter hjemkomsten, nostos. Odyssevs skal tilbake til hjemstedet Ithaka og ektefellen Penelope etter krigen ved Troja.

Men hjemmet er ikke det samme som da han dro. Og han er ikke den samme som da han reiste. Tiden har gått, og mye er forandret hos dem han lengtet etter, og hos ham selv. Han må finne tilbake til en plass i livet til dem han hører sammen med. Slik handler hjemkomsten også om å bli gjenkjent og anerkjent etter alt som har hendt.

Det er denne siden av hjemkomsten som opptar meg. Vi kan høre til selv om mye er blitt annerledes. Og kanskje kjenner vi behovet for det særlig sterkt når noe står på spill, eller vi mister noen som har vært en fast del av livet.

Jeg tror det var noe av dette vi søkte på Slottsplassen, og på plasser og torg landet over. Kong Harald var borte. I så mange år hadde han fulgt landet og våre egne liv. Ved så mange anledninger hadde han vært et samlingspunkt. Der på plassen, blant mennesker vi ikke kjente, kunne vi kjenne at vi fortsatt hørte sammen. Det fellesskapet han hadde samlet oss om, var der også i avskjeden med ham.

Det sier noe om hvilken plass og rolle monarkiet og Kongen har fått i Norge, fra Haakon VII i 1905 til Haakon VIII i 2026. Vi opplevde det etter kong Olavs bortgang, med alle som tente lys de kalde januardagene i 1991. Og vi opplevde det igjen i blomsterhavet etter kong Haralds død.

I vår konstitusjon er Kongen det jeg vil kalle en mild avrunding av statsmakten. Han står midt i statsordningen, men utenfor den daglige politiske debatten. Slik gir han staten et menneskelig ansikt og bærer verdier og tradisjoner som samler de fleste av oss – særlig når det drar seg til.

Samtidig visste kong Harald at en slik tilhørighet kan romme store forandringer. I hans 35 år som konge ble Norge rikere. Vi ble flere og mer mangfoldige. Gamle forestillinger om hvem som var norsk, hvem som hørte til, og hvordan mennesker skulle leve, ble utfordret.

Kong Harald møtte det nye med åpenhet og raushet. Han hadde respekt for tradisjonene, men også mot til å føre dem videre i en ny tid. Han visste at landet kunne forandre seg, og at flere samtidig kunne få plass i det. Det kom til uttrykk i ordene han valgte under hagefesten i Slottsparken i 2016: «Norge er dere. Norge er oss.» Det var en invitasjon til å høre til, også for dem som ikke tok det som en selvfølge. Og det var en påminnelse til alle oss som allerede kjente oss hjemme om at flere skulle få gjøre det.

Kanskje var nettopp dette en av kong Haralds viktigste gjerninger. Han hjalp oss til å kjenne oss hjemme i et Norge som forandret seg.

Det er jo slående: Det var til Slottsplassen vi dro i titusentall for å ro i begeistring etter at Norge slo Brasil i fotball-VM. Og dit vi dro i nye tusentall for å vise kong Harald en siste ære. Både gleden og sorgen fikk oss til å søke et sted der vi kunne dele det vi opplevde med andre.

Nå vender vi tilbake til hverdagen, der både mangfoldet og motsetningene igjen spiller seg ut. Men vi tar med oss tryggheten i at vi, midt i alt som skiller oss, kan dele en følelse av tilhørighet. Kanskje var det derfor vi søkte hjem. Ikke til et sted der vi alle bor, men til et fellesskap der vi alle hører til.