Tiden for å klare seg med dugnad og dytte rundt på beredskapsansvaret er over. Nå er det alvor, skriver Christine Meyer i DN 20. juli.

Det har hun rett i. Men Meyer bommer når hun skriver at lite har skjedd på beredskapsområdet det siste året.

Alle er enige i at den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at vi styrker beredskapen. Dette arbeidet er regjeringen i full gang med. Vi har lagt frem den første nasjonale sikkerhetsstrategien, Totalberedskapsmeldingen, og gjennomfører nå Totalforsvarsåret for første gang.

Utgangspunktet er enkelt: Norge står i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon enn vi har gjort på flere tiår, og hele samfunnet må være bedre forberedt. I dette arbeidet synes Meyer å mene at kommunene har fått pålagt en overveldende mengde nye oppgaver og forventninger. Det er ikke riktig.

Kommunene har alltid hatt ansvar for å beskytte befolkningen, opprettholde kritiske tjenester og håndtere kriser. Det som har endret seg, er hvilke hendelser det er nødvendig å planlegge for. På samme måte som kommunene de siste årene har måttet tilpasse seg risiko knyttet til pandemi, digital sårbarhet og ekstremvær, må de nå også ta høyde for en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon.

Riksrevisjonen har påpekt at kommuner og andre sivile aktører har opplevd forventningene og grunnlaget for planlegging i krise og krig som uklart. Kommunene har etterlyst tydeligere føringer om hva de skal planlegge for og hvilke forutsetninger som skal legges til grunn. Når vi nå tydeliggjør forventningene, svarer vi altså på utfordringer som Riksrevisjonen har nevnt.
Det gjelder også arbeidet med tilfluktssteder, der et forslag til ny forskrift er sendt på høring. Målet er å gjøre Norge tryggere gjennom tiltak som er kunnskapsbaserte, målrettede og gjennomførbare.

Vi har ikke senket ambisjonene for beskyttelse av befolkningen. Tvert imot tilpasser vi regelverket til dagens trusselbilde. Erfaringene fra Ukraina viser at dekningsrom, som parkeringskjellere og andre underjordiske arealer, ofte gir rask og effektiv beskyttelse. Derfor prioriterer vi tiltak som gir mest mulig sikkerhet raskest mulig, særlig rundt kritisk infrastruktur, militære anlegg og større byområder.

Forslaget innebærer at kommuner med størst risiko får plikt til å planlegge for tilfluktssteder. Samtidig legger vi opp til en mer fleksibel og kostnadseffektiv tilnærming enn en generell byggeplikt for nye tilfluktsrom over hele landet.

Når det gjelder økonomi, er forskriften nå på høring, og vi vil komme tilbake til spørsmål om eventuell kompensasjon. Samtidig har regjeringen styrket kommuneøkonomien betydelig de siste årene, blant annet gjennom historisk høy vekst i frie inntekter.

Kommunene er en uunnværlig del av totalforsvaret. Men totalforsvar handler nettopp om at alle deler av samfunnet må bidra. I en tid der krig igjen er en realitet i Europa, er det ikke et alternativ å planlegge for gårsdagens trusler. Vår oppgave er å sørge for at Norge er forberedt på morgendagens. I en slik situasjon må alle deler av samfunnet prioritere beredskap høyere – og bruke ressursene klokt.

Dette arbeidet har ikke ligget på vent. I dag jobbes det godt med beredskap i mange kommuner. Jeg er glad for oppmerksomheten og innsatsen fra landets ordførere og byrådsledere, deriblant Christine Meyer. Den blir viktig for å lykkes best mulig også fremover.