Utvikling er mye mer enn bistand – slik jobber Norge for å nå bærekraftsmålene

Utviklingsminister Nikolai Astrup gjesteforeleste om norsk utviklingspolitikk ved NTNU, Dragvoll 22. mai.

Sjekkes mot framføring

Tusen takk for invitasjonen. Jeg har gledet meg til å komme hit til Dragvoll.

Jeg vet at mange av dere har eksamensperiode nå, så det er veldig hyggelig å se at det er flere som har tatt turen likevel – enten som et avbrekk eller kanskje som en del av eksamensforberedelsene. Men det er kanskje på tampen av eksamensperioden at unnskyldninger for å slippe eksamenslesing ønskes veldig velkommen.

Det vi skal snakke om i dag er nok relevant for mange av dere. Vi skal snakke om utviklingspolitikk og hvordan Norge og alle andre land skal jobbe sammen slik at vi når de 17 bærekraftsmålene innen 2030. Og vi kan jo begynne med konklusjonen, så dere ikke glemmer den: Utvikling er mye mer enn bistand.

***

Jeg har lyst til å begynne med å fortelle litt om en reise jeg hadde til Malawi i april. Malawi er et av verdens aller fattigste land. I 1960 var det fire millioner innbyggere. I dag er det mer enn 19 millioner innbyggere.

80 prosent jobber med landbruk, 90 prosent av dem med selvbergingslandbruk. Nesten ingen har irrigasjon, som betyr at man kan bruke vann til å dyrke mat også i tørkeperiodene.

For å ha irrigasjon må de ha strøm. Men nesten ingen er koblet på strømnettet. Og det er ikke bare å kjøpe seg et solcellepanel heller. Banktjenester finnes nesten ikke, det er stor mangel på lånefasiliteter, høy rente, og de færreste har sikkerhet.

Nesten alle dyrker mais i Malawi – kun mais. Det fører til feilernæring, 40 prosent lider av veksthemming. Det fører til at man får mindre utbytte av skoledagen, og det fører til helseproblemer. I Malawi besøkte jeg en skole der jeg tydelig kunne se sammenhengene mellom læring, ernæring og tilgang på mat.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi Malawi er et godt eksempel på utfordringene verden står overfor og som vi forsøker å løse med bistand. De er sammensatte og veldig kompliserte.

Jeg møtte også den malawiske presidenten da jeg var i Malawi. Heldigvis kan vi være enige om målene, for alle verdens land har gått sammen om 17 bærekraftsmål. Derfor signerte han Bærekraftsballen - en ball med alle de 17 bærekraftsmålene på. Spørsmålet er derfor ikke hva som er målet. Men hvordan vi best mulig kan bidra til å nå dem?

***

Bærekraftsmålene er en erkjennelse av at utvikling er mye mer enn bistand.

For at vi skal klare å oppnå alle disse 17 bærekraftsmålene innen 2030, trenger vi de aller beste hodene med på laget. Det er derfor jeg besøker NTNU og Sintef i dag. Universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter produserer kloke hoder som skal jobbe for å nå bærekraftsmålene både her hjemme og i utviklingsland, forskningsbasert kunnskap slik at vi kan gi utviklingshjelp som virker, og ny teknologi som gjør at vi kan oppnå mer utvikling for hver krone vi bruker. Uansett om dere velger offentlig sektor, næringslivet eller organisasjoner som arbeidsplass etter studiene, er det store sjanser for at hver og en av dere vil bidra til fremdrift mot å nå bærekraftsmålene.

Det er også viktig for meg å basere utformingen og gjennomføringen av utviklingspolitikken på kunnskap, teknologi og innovasjon av høy kvalitet. Vi er avhengige av dere i akademia for å få det til.

De 17 bærekraftsmålene er viktige hver for seg, men det er når vi ser dem sammen at vi virkelig kan utgjøre en forskjell. De er gjensidig avhengig av hverandre, og vi må ha en innsats på alle områder. Vi vil for eksempel aldri klare å sikre alle god helse hvis vi ikke samtidig når målet om rent vann og ren luft. Det blir vanskelig å få til økonomisk vekst i verden, hvis vi ikke utdanner fremtidens arbeidstakere. Og god utdanning for alle forutsetter at myndighetene i hvert enkelt land bygger opp sterke institusjoner og bekjemper korrupsjon og ulovlig kapitalflukt.

Som dere ser her, er det 17 bærekraftsmål. De favner veldig bredt. De omhandler alt fra ernæring, utdanning, livet under vann og bygging av bærekraftige byer. Hvis vi skal nå alle innen 2030, trenger vi et bredt spekter av kompetanse.

Det er flere av fagdisiplinene her på Dragvoll som er direkte relevante for bærekraftsmålene: Afrikastudier, samfunnsøkonomi, religionsvitenskap, statsvitenskap, sosialantropologi – bare for å nevne noen. Jeg vil tro at dere som studerer noen av disse studieretningene har bærekraftsmålene som en del av pensum.

Det er ikke sikkert at dere på Dragvoll er så glade for å høre det, men vi trenger også studentene på Gløshaugen med på laget hvis vi skal lykkes!

Hvis vi skal klare å rydde verdens hav for plast på en effektiv måte uten å ødelegge livet i havet, trenger vi ny teknologi. Hvis vi skal gi alle i verden tilgang på ren energi, trenger vi nye måter å lage fornybar energi på. Hvis vi skal kunne gi utdanning til barn på flukt, trenger vi ny læringsteknologi. Her tror jeg at Gløshaugen-studentene kan spille en avgjørende rolle.

Det er morsomt å se hvordan stadig flere studenter er engasjerte i bærekraftsmålene, men vi har en jobb å gjøre for å få med alle i dette arbeidet!

***

Jeg vil gjerne spørre dere: Er verdens tilstand verre eller bedre enn den var da dere for eksempel gikk på barneskolen?

Jeg skjønner godt hvorfor det er lett å tenke at verden er et verre sted. Det går jo nesten ikke an å gå inn på vg.no uten å lese forferdelige nyheter om angrep i Syria, skoleskyting i USA eller store naturkatastrofer som har tatt mange menneskeliv. Men likevel er jeg nok mest enig med dere som mener verden er et bedre sted nå.

Aldri har så mange opplevd så stor fremgang som det vi har sett de siste tiårene. Andelen fattige går ned. Ekstrem fattigdom er halvert siden år 2000. Flere barn går på skole. Polio er snart utryddet, hiv-pandemien er redusert med en tredjedel, flere barn enn noen gang får oppleve det min sønn nylig fikk oppleve – nemlig å fylle fem år. Og mange land har de siste tiårene tatt store skritt på veien mot å bli frie demokratier som ivaretar menneskerettighetene.

Men det betyr ikke at veien mot en verden fri for fattigdom er uten utfordringer. Verdens humanitære kriser er mange, de er alvorlige og de er langvarige. Klimaendringer ødelegger menneskers livsgrunnlag og driver dem på flukt. Vi ser eksempler på at ytringsfrihet og pressefrihet er under press. Kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter trues av krefter som vil reversere det vi har oppnådd de siste årene. Endringer i de globale og økonomiske maktforholdene i verden skaper usikkerhet og tilløp til mer proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme – faresignaler for økonomisk utvikling, sikkerhet og stabilitet.

Samtidig vet vi at befolkningsveksten i verden vil være sterkest i noen av verdens aller fattigste land. Afrikas befolkning vil trolig dobles til to milliarder mennesker innen 2050. De fleste vil være under 30 år. Og de vil ha én ting til felles: De ønsker seg et bedre liv. Frihet. Trygghet. Og mulighet til å forsørge seg selv og sine.

Det siste halve århundret har rike land forsøkt å innfri dette ønsket gjennom å gi bistandspenger til fattige land. Spørsmålet er hvordan vi kan lykkes bedre fremover. Det er ingen grunn til å være naiv. Det finnes ingen enkle løsninger på sammensatte utviklingsutfordringer.

De 17 bærekraftsmålene gir et bedre utgangspunkt enn det vi har hatt tidligere. Bærekraftsmålene representerer en ny tilnærming til utvikling. De omfatter alle land, og berører alle deler av samfunnet.

De er et brudd med den tradisjonelle tankegangen om at utvikling først og fremst er et spørsmål om bistand. Bistand alene kan ikke skape vekst og velstand. Bistand alene kan ikke forhindre krig, konflikt og migrasjon. Men bistand er ett av flere virkemidler for å fremme langsiktig kapasitetsbygging og nasjonal ressursmobilisering – altså det fattige land selv kan gjøre gjennom bedre politikk og pengebruk.

Skal bærekraftsmålene nås, kreves det nasjonal innsats i alle land – både rike og fattige. Alle land må ta eierskap til sine utfordringer og prioritere sine ressurser godt. Dette betyr ikke at vi som er rike land ikke har et ansvar for å yte mer, men vi må jobbe annerledes enn før.

Norge er en viktig utviklingsaktør, og vi gir forholdsvis mye penger i bistand. Men vi må erkjenne at det ikke er tilstrekkelig at giverland som Norge øker sine bistandsoverføringer hvis vi skal lykkes med å skape varig utvikling. Da blir utviklingslandene bare avhengige av bistand, og det er jo ikke bærekraftig.

Utviklingslandene må også mobilisere sine egne ressurser for å oppnå utvikling – enten det gjelder utdanning, helse, klima eller jobbskaping. Ghanas president er en av flere som snakker om dette. Han har en klar visjon om et «Ghana beyond aid».

Målet med regjeringens utviklingspolitikk er å bidra til at verdens utviklingsland en dag kan bli uavhengige av bistand. Dette vil ta tid. Men målet må være at alle land skal ha et styresett og egne inntektskilder som sikrer en bærekraftig finansiering av offentlig velferd, infrastruktur og sikkerhet for egne borgere.

Norge er en betydelig aktør i verdens arbeid med å nå bærekraftsmålene. Statsministeren leder pådrivergruppen. Vi har et relativt stort bistandsbudsjett på en prosent av BNI og hevder oss i mange internasjonale fora. Bærekraftsmålene er førende for regjeringens utviklingspolitikk.

Samtidig må vi erkjenne at vi ikke kan gjøre alt for alle. Vi må prioritere for å sikre at de norske bistandskronene bidrar effektivt til å nå bærekraftsmålene. Å spre bistanden for mye gjør oss mindre strategiske og mindre fokuserte.

De siste årene har vi valgt å konsentrere utviklingsarbeidet om fem prioriteringer:

  • Utdanning,
  • Helse,
  • Klima, miljø og fornybar energi,
  • Jobbskaping og næringsutvikling, og
  • Humanitær bistand.

Disse prioriteringene bidrar til å nå mange av bærekraftsmålene, og ligger derfor fast. Tydelige prioriteringer mobiliserer innsats, bevilgninger og kompetanse som kan bidra til enda bedre resultater.

Utdanning er en forutsetning for all annen utvikling. Det er nøkkelen til arbeidslivet og til et selvstendig liv med flere valgmuligheter.

Alle barn har rett til utdanning. Likevel er det mer enn 260 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem er jenter. Mange av dem lever i ekstrem fattigdom. Og mange av dem er på flukt fra krig og konflikt.

For regjeringen har utdanning vært prioritet nummer 1 i utviklingspolitikken, og siden 2013 vi har doblet bistanden som skal gi barn i fattige land mulighet for god utdanning. Den innsatsen fortsetter!

***

Norge har en sterk tradisjon med offentlige helsetjenester for alle og kan dermed spille en viktig rolle i den internasjonale innsatsen for universell helsedekning.

Norge har, gjennom satsing på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter over mange år, bidratt til nedgang i dødelighet blant kvinner, særlig i forbindelse med fødsler og utrygge aborter. Men tilgang til slike helsetjenester er fortsatt en mangelvare, særlig i områder rammet av krise og konflikt.

Vaksiner har lenge vært en viktig satsing. Den internasjonale organisasjonen Gavi får bistandspenger fra Norge som går til å vaksinere om lag sju-åtte millioner barn årlig. Dette forhindrer mellom 125.000 og 150.000 dødsfall hvert år.

Bedre helse for kvinner, barn og unge, er viktig for at vi skal nå FNs bærekraftsmål innen 2030. Derfor vil regjeringen bidra til økt tilgang på medisiner, prevensjon og helsetjenester, mer robuste helsesystemer på lokalt nivå, og utdanning av flere helsearbeidere.

***

Konsekvensene av klimaendringer og miljøproblemer utgjør noen av de største truslene mot bærekraftig utvikling. Samtidig er tilgang til ren energi en forutsetning for nesten alle bærekraftsmålene. Med strøm i huset kan barna gjøre lekser også etter solnedgang, sykehus kan ta imot pasienter og fødende kvinner – også om natten, og gatebelysning gir økt trygghet. Ikke minst er tilgang på energi en helt avgjørende forutsetning for å utvikle en moderne økonomi med verdiskaping, vekst og arbeidsplasser.

Vi har i mange år gitt støtte til økt produksjon av, og tilgang til, fornybar energi i utviklingsland. Norge er en energinasjon, og vår kunnskap skal komme flere til gode.

Norge er ikke bare en energinasjon, men også en havnasjon. Vi har sterke interesser knyttet til havet. Vi vet hva havet betyr for arbeidsplasser, mat, energi, mineraler og transport. For bosetting, kultur og identitet.

Presset på havmiljøet og marine ressurser øker flere steder i verden. De fleste utviklingsland mangler forvaltningssystemer for sine marine ressurser. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske fører til overfiske. Marin forsøpling, plast og mikroplast, er i ferd med å ødelegge det enorme potensialet som ligger i havet.

For å gjøre havene renere, kan vi ikke bare fokusere på havet. Like viktig er det som skjer – eller ikke skjer – på land. 80-90 prosent av plasten i havet, kommer fra land. Derfor har vi lansert et bistandsprogam mot marin forsøpling, og i revidert nasjonalbudsjett – som regjeringen nylig la frem – foreslår vi en økning til nesten 300 millioner kroner i 2018. Disse pengene skal blant annet gå til å etablere et fond i Verdensbanken. Det fondet skal bidra til å finansiere avfallshåndteringssystemer i utviklingsland, spre kunnskap om marin forsøpling, og ikke minst legge til rette for effektiv opprydning.

***

En lønnsom og ansvarlig privat sektor som bidrar til arbeidsplasser, lønnsinntekter til den enkelte og skatteinntekter til samfunnet, er nøkkelen til bærekraftige samfunn – både her hjemme og i utviklingsland.

Næringslivets investeringer i fattige land er en hovedkraft i regjeringens utviklingspolitikk. Norges innsats for å bidra til nye jobber som gir utviklingseffekter skal være todelt: Vi må bidra til at det blir tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland. Og vi må bruke våre utviklingspolitiske virkemidler slik at investeringene bedriftene gjør kan bidra til størst mulig utviklingseffekter.

For å bidra til arbeidsplasser gjennom flere investeringer i utviklingsland, er et av våre viktigste virkemidler investeringsfondet Norfund. Ved utgangen av 2016 hadde selskapene Norfund investerer i om lag 270.000 mennesker i jobb enten direkte eller indirekte.

Globalisering lar seg ikke stanse. Mennesker, bedrifter og land vil i fremtiden samhandle mer med hverandre. I Norge lykkes vi ganske godt med dette. Vi har høy tillit mellom mennesker, lav sosial ulikhet og et samfunn som legger til rette for at man kan realisere sine ambisjoner. Den norske modellen har gjort at vi har tatt det beste ut av globaliseringen, samtidig som vi håndterer skyggesidene bedre enn de fleste europeiske land.

Vi trenger handel på tvers av landegrenser for å sikre arbeidsplasser og verdiskaping. Mange av de fattigste landene har allerede tollfri adgang for alle varer til både Norge og EU. Likevel er importen til europeiske markeder begrenset. Årsaken er at produsentene i mange fattige land sliter med å tilfredsstille de standardene og kvalitetskravene vi stiller i Europa. Derfor er det nødvendig med handelsrettet utviklingssamarbeid, i form av forenkling av grense- og tollprosedyrer og tiltak for testing, kvalitetssikring, økte standarder og bedre leveringssikkerhet.

***

FN anslår i år at 136 millioner mennesker trenger beskyttelse og humanitær assistanse i 26 land. Rundt 65 millioner mennesker er på flukt. To av tre er fordrevet i eget land.

For å møte de store humanitære utfordringene har Norge økt det humanitære budsjettet med mer enn 50 prosent siden 2013.

Mange av de humanitære krisene er langvarige. Antall år en fordrevet person tilbringer i en flyktningleir overstiger ofte lengden på et utviklingsprogram. Denne situasjonen krever en helhetlig tilnærming til humanitær innsats og langsiktig utvikling. Vi må for eksempel satse på utdanning til barn i krisesituasjoner – fordi det bidrar til langsiktig utvikling etter krisen. I august vil utenriksministeren og jeg derfor legge frem ny humanitær strategi i fellesskap.

***

Nå har dere fått en rask innføring i Norges fem hovedprioriteringer i utviklingspolitikken. Så er det store spørsmålet: Virker bistanden?

Min erfaring så langt er at bistand virker, mange får det bedre på grunn av vår hjelp. Men selv om vi oppnår mye på individnivå, er det nok en lengre vei å gå før vi klarer å skape varig utvikling på samfunnsnivå, slik at utviklingslandene kan bli bistandsuavhengige.

Jeg ønsker meg mer debatt om bistandspolitikken fremover. Hvilke områder skal vi prioritere? Og hvilke skal vi nedprioritere? Hva slags tiltak virker egentlig best? Hvilke kanaler er mest effektive? Og hvordan kan Norge bidra på en måte som virkelig monner i et langsiktig perspektiv?

Jeg tror at vi oppnår mer hvis flere engasjerer seg i disse spørsmålene og bidrar til å finne gode svar. La det være en oppfordring til dere som er studenter på NTNU, både nå frem til klokken ett her på Dragvoll, men ikke minst hver eneste dag resten av året. Dere sitter på verdifull kunnskap, og jeg håper dere vil bruke den til å utfordre oss som jobber med dette hver dag. Jeg håper at dere vil engasjere dere for at vi sammen skal nå bærekraftsmålene innen 2030.

Nå gleder jeg meg til å høre hva dere tenker. Så da åpner vi for spørsmål og kommentarer.

Takk for meg.

Til toppen