Innlegg på Lerchendalkonferansen

Trondheim, 3. februar 2015

- Det som vil muliggjøre kombinasjonen av vekst og bærekraft, er en dramatisk strukturell omstilling i verdensøkonomien som også vi i Norge må i gjennom. Og da er det godt å vite at Norge kan omstilling, sa statsråd Vidar Helgesen i sitt innlegg på Lerchendalkonferansen 2015.

Kjære alle sammen,

Da New Climate Economy-rapporten ble framlagt i fjor høst, var det mange som med stor glede mottok budskapet om at økonomisk vekst og økologisk bærekraft lar seg forene.

Ja, det er et glad-budskap. Men det er viktig at vi ikke lar det komme i veien for hovedbudskapet. Nemlig at det som vil muliggjøre kombinasjonen av vekst og bærekraft, er en dramatisk strukturell omstilling i verdensøkonomien som også vi i Norge må i gjennom. Og da er det godt å vite at Norge kan omstilling.

For 40 år tid siden startet en betydelig omstilling i norsk økonomi. Et omstillingseventyr kalt oljeeventyret. Det er lett å glemme at også oljeeventyret har vært en stor omstilling. Det måtte ryddes plass for oljen og gassen i økonomien. Kapitalen måtte gå dit. Kunnskapen måtte gå dit, og arbeidskraften måtte gå dit. Det er få byer i Norge som vet mer om det enn Trondheim og NTNU her. Den omstillingsprosessen var ikke friksjonsfri.

Vi som ble politisk bevisste på 80-tallet, har ikke dybdeinnsikten, men vi husker en del navn. Vi husker Tyssedal. Vi husker Odda, og vi husker Mo i Rana. Det var mye friksjon. Mye debatt. Mye motstand mot omstilling. Og noen døde på veien. Men sett i ettertid, er det ikke tvil om at det har vært en vellykket omstilling - for Norge, for norsk økonomi og for norsk velferd.

Nå står vi overfor det neste norske eventyret. Vi vet at omstillingen vil være enda mer kunnskaps- og teknologidrevet. Og vi vet at den må komme enda raskere fordi den er helt eksistensiell.

Tre avgjørende drivkrefter

New Climate Economy-rapporten peker på tre avgjørende drivkrefter for endring, og jeg vil knytte noen kommentarer til hver av dem. De tre drivkreftene er effektiv ressursbruk, investeringer i infrastruktur og stimulering av innovasjon. Det er drivkrefter for endring som vi må spille på lag med. Og det må vi gjøre både internasjonalt og nasjonalt.

Effektiv ressursbruk: Vi har en produktivitetsutfordring i Norge. Derfor har regjeringen satt ned en produktivitetskommisjon. Den kommer snart med sin første del-rapport, og det blir spennende å se hva den inneholder. I Danmark har den danske produktivitetskommisjonen spilt en viktig rolle i styrkingen av det grønne skiftet. I tillegg må vi ha godt utformede reguleringer, ikke minst på europeisk nivå. Vi må ha smarte og grønne reguleringer som stimulerer til de rette valgene.

Investeringer i lavkarbon infrastruktur er den andre driveren for endring. Statens pensjonsfond utland er et instrument som mange utenfra ser på med stor interesse, bla. kommisjonspresident Juncker og hans investeringsplan. Vi må derfor formidle at dette ikke er noe politisk verktøy for Norge. Men det er likevel slik at vi øker våre investeringer i fornybar-sektoren. Vi utreder også om fondet kan investere i ulistede investeringer. Det kan bety økte fornybar energi-investeringer. La meg også nevne at vi har gitt klarsignal for bygging av kabler til Storbritannia og Tyskland som kan stimulere fornybarsatsingen i Europa - sørge for at det finnes en back-up når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.

Så til innovasjon, forskning og utvikling. Rapporten peker på at innovasjon i teknologi, forretningsmodeller og offentlig sektor blir ytterst viktig. Rifkin var i sitt innlegg, inne på digitalisering. Arbeidet i EU med den digitale unionen er noe som vil ha stor betydning for Norge, og vi legger derfor stor vekt på å være i inngrep med den prosessen. Digitaliseringsprosessen kan, som Rifkin var inne på, endre samfunnet fundamentalt. Og skal vi være på høyde med det, må vi ikke bare henge med, vi må også være i stand til å lede og gripe mulighetene på veien. Vi må redusere hindre for teknologiutvikling, enten det er hindre som ligger i markedet eller som ligger i offentlige reguleringer.

Og så må vi satse på forskning, utvikling og innovasjon. Regjeringen har trappet kraftig opp norsk forskning- og innovasjonsinnsats. Det akter vi å fortsette med. Vi har lagt fram en langtidsplan med forpliktende mål. Og vi kan ikke, stilt overfor den økonomiske og økologiske utfordringen vi har, tillate oss noen hvileskjær. Og vi vet at vi har en olje- og gassnæring som allerede har vist at den er relevant for fornybar-næringen. Innovasjon finner sted som spin-off fra denne viktige næringen.

Jeg har også merket meg at rapporten legger vekt på langsiktighet og at policy-signalene må være tydelige. Det er viktig i klimapolitikken. Vi har nå en diskusjon om nasjonale utslippsmål. Her er det viktig at vi søker brede løsninger, og at vi får et rammeverk for norsk klimapolitikk mot 2030 som er stabilt og som gjør at norsk næringsliv kan gripe mulighetene. Og da må vi innse at dette ikke bare dreier som Norge. Vi er en del av et europeisk fellesskap. Vi har ikke stemmerett, men vi er mer integrert i Europa enn de fleste EU-land. Vi er en del av en global utfordring, og derfor bør ikke klimaspørsmålet dreie seg om å vinne kamper i andedammen - det hjelper så lite om man blir tatt av storflommen. Vi må tenke internasjonalt. Vi må gi norsk næringsliv forutsigbarhet når det skal ta oss gjennom det grønne skiftet. Og langsiktigheten, dreier seg ikke bare om det økologiske, det dreier seg også om det økonomiske. Vi må ha omstillingsvillighet i det norske samfunn.

En mer desentralisert energistruktur

Rifkin nevnte flere scenarier som kan bli virkelighet. Noen av dem er i ferd med å bli virkelighet. Og de kan endre det norske samfunnet ganske fundamentalt. Blant annet kan en mer desentralisert energistruktur bli en stor omstillingsutfordring for et land som Norge. Hva vil det føre til for ulike aktører på dette feltet? Hva vil det føre til for norsk politikk? Da er det viktig at den økonomiske ekspertgruppen bak rapporten peker på behovet for fleksibel politikk for å styre samfunnets ressursbruk i henhold til etterspørsel, teknologisk utvikling og konkurranseforhold. De peker på åpen handel, arbeidsmarkedspolitikk, utdanning, bolig og konkurransepolitikk. Så det er ingen tvil om at er en bred omstillingsagenda som ligger under, om vi skal lykkes med både vekst og omstilling.

Jeg tror at forskningen ser hva som skjer, ikke minst i denne byen. Jeg tror også at næringslivet ser mulighetene, og griper dem. Og vi må også sørge for at politikken er i stand til å ta omstillingen. Vi har de siste 20 årene hatt en ganske enestående situasjon i Norge. Det har stort sett dreid seg om å administrere vekst, og det betyr at vi er nødt til å gå i oss selv og se om vi har det som trengs for å klare denne omstillingen. Vi må gå fra noen ti-år i relativ hvilestilling i norsk politikk til noen ti-år med omstilling. Det kan kreve en annen politisk kultur. Det er viktig at vi bygger samarbeid så mye som mulig. Nettopp for å bygge stabile rammebetingelser.

Vi må ikke ha en omstilling som sikter mot konfliktnivå. Det er viktig at alle miljøer, alle partier, fagbevegelse, næringslivsorganisasjoner, hele det norske samfunn forbereder seg på at omstilling er krevende. Det kan være smertefullt. Det fører til at noen dør i prosessen. Men som min sambygding fra Nord-Norge Elias Blix sier 'Nytt liv av daude gror'.