Talen som fremført

Kjære alle sammen,

Velkommen hit til Kunnskapsdepartementet. Jeg er veldig glad for at dere er her i dag, og at dere bidrar med deres innspill i dette viktige arbeidet.

I dag skal vi gjennom mange av kjernespørsmålene vi tar for oss i instituttgjennomgangen. Hvordan ser dette ut fra regjeringens perspektiv, ved meg og statssekretær Vegard Wennesland fra Nærings- og fiskeridepartementet om litt.

Hvilke innspill har vi fått i innspillsrunden så langt – det skal avdelingsdirektør Espen Solberg gå gjennom.

Hvordan er forskningsinstituttenes rolle i et internasjonalt perspektiv – det skal vi få et innlegg om digitalt fra Jakob Edler, administrerende direktør for Fraunhofer Institute for Systems and Innovation Research.som er direktør ved institutt for innovasjonsforskning ved tyske fra Frauenhofer, en av verdens største organisasjoner for anvendt forskning (36 000 ansatte og et årlig budsjett på ca. 40 mrd. NOK).

Vi skal få innlegg fra to instituttledere, og panelsamtaler der instituttenes forhold til næringslivet og offentlig sektor diskuteres. 

I Regjeringens plan for Norge er økt konkurransekraft en av våre hovedprioriteringer.

For å lykkes med det, og sikre verdiskaping, trygghet og velferd i en tid med akselererende teknologiutvikling, må vi utnytte ressursene bedre, satse mer på de fremste miljøene, forsterke våre fortrinn og styrke internasjonal samhandling. Ikke minst må vi koble næringsliv og forskning tettere.

Vi må bli bedre på omsette kunnskap til innovasjon og konkurransekraft.

Dette kan ikke staten få til på egen hånd. Vi er helt avhengige av å få næringslivet med på laget.

Sammenlignet med andre land som ligner oss, investerer norsk næringsliv mindre i forskning. Vi må få opp disse investeringene, og det jobber vi aktivt for å få til.

Så har myndighetene en viktig oppgave i å sikre at forskning som har nytte utenfor enkeltbedrifter, og som gjerne treffer en hel bransje eller samfunnet i stort, utføres og tas i bruk. Da må vi koble forskningsmiljøer (i både institutt- og universitetssektoren) på kunnskapsbehovene i næringslivet og offentlig sektor. Dette er en viktig oppgave for instituttene. 

Da instituttsektoren ble gjennomgått grundig tilbake i 2004, var hovedbekymringen at mange institutter var for avhengige av oppdrag. I dag ser vi at den klassiske oppdragsforskningen går tydelig nedover, spesielt fra næringslivet, mens instituttene blir mer orientert mot midler fra Forskningsrådet og EU.

Instituttene er mer fleksible og vant til å være tettere på samfunnets behov enn universitetene, som har et mer langsiktig oppdrag. Samtidig vet vi at også de svært markedsnære ideer ofte bygger på mange år med grunnforskning. Og stadig flere sentre, også tilknyttet universitetene, har fått en viktig rolle som rådgivere.

Generelt er det fortsatt sånn at hele forskningslandskapet vårt har for lite samarbeid med næringslivet, og at både næringsliv og forvaltning kan bli langt bedre på å absorbere og bruke den gode forskningen som skjer.

Instituttenes andel av FoU-virksomheten er redusert. At næringslivets egen forskning øker, er utelukkende positivt. Men at samarbeidet med instituttsektoren har en nedadgående tendens, er tankevekkende

Instituttsektorens inntekter fra offentlige kilder har økt, mens inntektene fra næringslivet har gått ned. Spesielt ser vi nedgang i oppdrag fra næringslivet. Vi ser heller ingen økning i oppdragsinntekter fra det offentlige.

Vi ser også at konkurransen om forskningsmidler i Europa hardner til og at kravene til søkerne stiger. At instituttsektoren konkurrerer så godt som den gjør er et tegn på kvalitet. 

Det at bidragsinntektene fra Forskningsrådet og EU har utviklet seg positivt viser at instituttene er konkurransedyktige. Men tallene viser at økte bidragsinntekter ikke automatisk fører til økte oppdragsinntekter. De siste ti årene har det vært en økning i instituttenes bidragsinntekter – samtidig med at oppdragsinntektene har falt.

Mange institutter konkurrerer med universiteter på den ene siden og konsulentselskaper på den andre. Det kan gi noen strategiske utfordringer.

Dere har ulik historie, ulike utfordringer og roller. Men flere har til felles at de nå står i en krevende økonomisk situasjon. Enkelte har de siste månedene måttet varsle om nedbemanninger.

Med dette som bakteppe, er vi nå i gang med gjennomgangen av instituttsektoren.

Enkelt sagt: Målet med denne gjennomgangen er å bidra til omstilling, konkurransekraft og god bruk av forskning i Norge – ikke å «redde» instituttsektoren

I innspillene sier instituttene at forskningen blir mer komplisert, tverrfaglig og stiller større krav til avansert infrastruktur.

At forskningsbehovene endrer seg er et argument for at vi bør se på måten vi har innrettet grunnbevilgningssystemet på.

Instituttsektoren sier selv de er omstillingsdyktige, men vi mener innspillene vi har fått er nokså konservative. Noen spørsmål vi stiller oss nå:

Hvilken rolle skal instituttsektoren ha i det norske forsknings- og innovasjonssystemet framover?

Taler ikke utviklingen og behovene for at det også må skje endringer i instituttsektoren?

Hvordan komplementerer instituttene det øvrige forskningssystemet?

Er strukturen i instituttsektoren tilpasset en situasjon med stadig flere komplekse og tverrsektorielle samfunnsbehov?

Bør grunnbevilgningen til forskningsinstituttene endres og forenkles?

Hvilke strategiske valg kan instituttene ta som bidrar til økt innovasjon og produktivitet?

Hvilken rolle skal instituttsektoren spille innenfor EU-samarbeidet?

Forskningsinstitutter, universiteter, næringsliv, forvaltning, organisasjoner med mer ble bedt om å gi innspill til gjennomgangen. Fristen for innspill var 1. februar. Og i dag skal innspillene presenteres og diskuteres.

Espen skal gå gjennom innspillene i mer detalj etterpå, men kort oppsummert går innspillene vi har fått i stor grad langs disse linjene:

Instituttsektoren understreker den viktige rollen de har for å møte samfunnets kunnskapsbehov: Som bindeledd og døråpner, som sørger for at uavhengig og solid og relevant forskning blir tatt i bruk. Instituttene ivaretar viktig infrastruktur, og mer praksis-nær, anvendt og desentralisert kunnskapsproduksjon. 

Når det gjelder spørsmål om rammevilkår og tiltak peker mange på behovet for større grunnbevilgning og ikke minst, endring av virkemidlene.

Mange peker på at Skattefunn bør ha krav om samarbeid, at retur EU bør utvikles og en større del av forskningsbevilgningen bør kanaliseres gjennom konkurransebaserte arenaer

Flere institutter trekker fram variasjon i organisasjonsformer som en styrke og advarer mot endringer i organisasjonsform.

Instituttsektoren er en viktig del av det norske forskningssystemet. De bidrar til konkurransekraft, omstilling og bærekraft og til et trygt samfunn. Instituttsektoren har en særlig rolle å spille når det gjelder anvendt og brukerorientert forskning for innovasjon og omstilling i offentlig sektor og i næringslivet.

Instituttsektoren har ansvar for viktig infrastruktur og høykvalitets datasett. For at de skal kunne utøve denne rollen godt er de avhengig av mer samordning nasjonalt. En felles tilnærming og bedre samordning mellom departementene er nødvendig.

Instituttene har som en styrke at de er agile og omstillingsdyktige, og det må de bli enda bedre på. For behovene i næringsliv og offentlig sektor endrer seg raskt i takt med teknologi- og samfunnsutvikling.

Som sagt, er ikke det å beholde instituttsektoren som i dag et mål i seg selv. Målet er kunnskapsbasert nærings- og politikkutvikling, og det er liten tvil om at vi trenger instituttsektoren for å lykkes med det. Men det betyr ikke at sektoren må se ut akkurat som i dag, eller at balansen mellom de ulike aktørene i forskningssystemet ikke kan eller bør endres.

Det er grunn til å se på virkemidlene i Forskningsrådet og hvordan disse kan innrettes på en slik måte at de fører til mer forpliktende samarbeid, og flere oppdrag nedstrøms.

Oppsummert, så er det flere forhold som kommer til å kreve stor endringsvilje fra instituttene framover:

Kunnskapsutvikling er stadig mer tverrfaglig og teknologistyrt – og dermed både kostbar og faglig krevende. Dette er det mange som peker på i innspillene.

Det er stadig hardere konkurransen om oppdrags- og bidragsmidler.

De økonomiske rammebetingelsene i samfunnet gir grunn til lavere forventninger til vekst i de offentlige forskningsbevilgningene framover.

Er endringsviljen stor nok?

Innspillene vi har fått tyder ikke egentlig ikke på det. Jeg savner mer innspill på instituttene selv kan gjøre for å styrke sin posisjon og sitt samarbeid med offentlig sektor og næringslivet.

Alt kan ikke koke ned til styrking av de offentlige bidragene og skruing på virkemidlene. 

Kompleksiteten, kravene til faglig utvikling, og den harde konkurransen kan for eksempel bety at det også er grunn til å gjøre strukturelle endringer.

Samtidig må vi sikre at grunnbevilgningssystemet fungerer på en måte som bidrar til å styrke miljøene, og sette fart på arbeidet med omstillingen i norsk næringsliv og offentlig sektor.

Kjære alle sammen, jeg vil gjerne avslutte som jeg begynte, med å takke dere for innspill og bidrag i en viktig prosess, for dere, for oss og for Norge. Jeg ser fram til det jeg får med meg av diskusjonen her, og så vil statssekretær Eileen Fugelsnes være her sammen med embetsverkets representanter for å få med alle innspill som kommer.

Takk for meg!