NRK Ytring, 5. april

Innstramming til barnas beste

Altfor mange barn tvinges på flukt av sine familier. For å hindre dette, må vi gjøre det mindre attraktivt å sende barna alene som flyktninger til et fremmed land.

Verden står overfor en historisk flyktning- og migrasjonskrise. Mange er på flukt, deriblant mange barn. Millioner har forlatt hjemlandene sine sammen med familien og mange tusen har reist alene. De har enten flyktet, eller så er de på søken etter et bedre liv. Noen når frem til Europas asylsystemer, men dessverre vet vi at altfor mange lider ukjente skjebner. I verste fall mister de livet underveis på en farefull ferd.

Vi vet at barn som reiser alene overlates i hendene til kyniske menneskesmuglere. De kan bli utsatt for vold, overgrep og andre hendelser som vi ikke kan lukke øynene for. Norge er et av de landene i Europa som er mest attraktive for enslige mindreårige, og vi er på topp fem når det gjelder ankomster av enslige mindreårige asylsøkere.

I barnekonvensjonens artikkel 3 heter det blant annet at ved alle handlinger som berører barn, skal hensynet til «barnets beste» være grunnleggende. Formuleringen er skjønnspreget og gir rom for mye diskusjon. Noe det imidlertid er liten diskusjon om, er at det å være på flukt – uavhengig av årsak – ikke er til «barnets beste».

Barn tvinges på flukt

Forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser. Dokumentasjon fra henholdsvis Høykommissæren for flyktninger, FAFO- rapporten fra 2014, samt en undersøkelse basert på intervjuer med 30 enslige mindreårige under 15 år fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, avdekker at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene.

Barn tvinges altså i stor grad på flukt og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien. Jeg har selv i samtale med ansatte på institusjoner for enslige mindreårige fått bekreftet at det er mange eksempler på at barn gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det selv. Slik skal det ikke være, og dette må vi som ansvarlige politikere gjøre det vi kan for å få bukt med.

Ingen barn skal tvinges av foreldrene eller familien til å forlate hjemmet og landet sitt. Vi er kjent med at jenter i Afghanistan selges som barnebruder til eldre menn for å finansiere en brors reise til Europa for at han skal kunne forsørge familien. Dette viser at det også bidrar til tvangsekteskap som Norge ønsker å bekjempe. Å være på flukt er det motsatte av å ha det trygt.

Innstramminger nødvendig

Dette må vi gjøre vårt ytterste for å forhindre. Det er derfor på høy tid at vi nå tar utfordringene med enslige mindreårige på flukt, på dypeste alvor. Det haster å få på plass tiltak som kan bidra til at barn i minst mulig grad blir sendt alene av sine familier på flukt til Europa. Dette er derfor hovedbegrunnelsen for forslagene til lovendringene som berører enslige mindreårige asylsøkere.

Det at gjeldende regelverk og praksis i Norge gir gode utsikter til å få varig oppholdstillatelse kan være en motivasjon til at familier velger å sende barn alene som asylsøkere hit. Derfor er det viktig at det norske regelverket strammes inn og endres for å motvirke slike reiser.

Regjeringen foreslår derfor to nye bestemmelser om midlertidige og begrensede oppholdstillatelser til enslige, mindreårige asylsøkere. Oppholdstillatelsene går ut ved fylte 18 år, og skal verken gi grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familieinnvandring.

Problematisk å finne gode løsninger

Enslige mindreårige som anses å ha et beskyttelsesbehov fordi barnet vil være uten forsvarlig omsorg ved retur til hjemlandet, skal få en midlertidig og begrenset oppholdstillatelse. Det samme gjelder enslige mindreårige uten beskyttelsesbehov, men som gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag – utelukkende fordi de mangler forsvarlig omsorg ved retur. Enslige mindreårige som fyller vilkårene for beskyttelse av andre årsaker enn mangel på omsorg, vil få en ordinær oppholdstillatelse uten begrensninger.

Regjeringen er svært klar over kompleksiteten i disse forslagene og erkjenner at temaet både er vanskelig og følelsesladet. Vi kan imidlertid ikke la være å gå inn i dette vanskelige temaet selv om det finnes innvendinger og det ikke er lett å finne gode løsninger som virker.

Det viktigste for meg og for regjeringen er uansett å forhindre at barn som ikke står i reell fare i hjemlandet, sendes ut på en livsfarlig ferd til Norge. Å gjøre oppholdsgrunnlaget i Norge midlertidig vil gjøre dette mindre attraktivt. Det er bakgrunnen for at vi har valgt å fremme disse lovendringene.

Det er disse tiltakene som på den beste måten lar hensynet til «barnets beste» veie tyngst.