Jordbrukslandskapet som historieforteller

På grunn av få endringer i rådende teknologi skjedde endringene i jordbrukslandskapet lenge relativt langsomt. Det var spaden og andre selvlagde håndredskaper i kombinasjon med egen muskelkraft, som ga føringene for hvor, hvordan og i hvilket omfang man kunne dyrke jorda.

Tre epoker i jordbrukslandskapets utvikling

Gjennom den industrielle revolusjon fikk bonden gradvis mer avanserte hesteredskaper, og mulighetene økte. Til slutt kom traktoren, og med den et stort spekter av jordbruksredskap man ikke tidligere hadde sett maken til. Disse tre epokene i jordbrukets og jordbrukslandskapets utvikling omtaler vi gjerne som spadens, plogens og traktorens landskap.

Den mosaikken av et jordbrukslandskap vi ser i dag bærer med seg minner om disse ulike epokene. Enkelte av landskapselementene vi ser kan ha svært stor tidsdybde. For eksempel kan en åker, eller deler av dagens åker, ha vært ryddet for flere tusen år siden. Andre elementer kan også ha vært til stede i landskapet lenge. I Krødsherad står eiketreet «Den gamle mester» som Jørgen Moe skrev dikt om allerede i 1865. Treet antas å være nærmere 1000 år gammelt. Og jordbrukslandskapet har mange slike gamle trær. Gamle alléer vitner om en tid da kjøretøyene og redskapene var både færre og smalere, mens de i dag kanskje legger begrensninger på store maskiners fremkommelighet. Lauvingstrær forteller om strevet med å sikre nok vinterfôr til dyra, og er sammen med våre naturlige slåtteenger også er et minne fra vårt tidligste jordbruk.

Men det er ikke bare levende kulturminner i jordbrukslandskapet. Også rydningsrøyser og steingjerder kan ha en lang historie, mens gamle tufter og ruiner kan vitne om tidligere tiders gårdsanlegg, setre og husmannsplasser. Mange veier har snodd seg fram fra tun til tun siden vi begynte å ferdes rundt i landet. Enkelte steder finnes det også minnesmerker om spesielle hendelser eller mennesker. Ett eksempel på det siste er gravhaugene.

Gravhauger kommer i ulike størrelser og utforminger. Noen er svært vanskelige å oppdage for et utrent øye, mens andre er svært synlige i landskapet. Jellhaugen i Halden for eksempel, dominerer landskapsbildet i dette ellers ganske flate og åpne jordbrukslandskapet. De største gravhaugene symboliserte stor lokal- eller regional makt, og lå gjerne langs skipsleia eller hovedveier - som langs «Tjodvegen» (Folkegata) ved Dale-Gudbrands gård i Gudbrandsdalen. Denne «Tjodvegen» strekker seg trolig langt tilbake i forhistorisk tid, mens gravhaugen på bildet er fra jernalderen.

Mange av bygningene i jordbrukslandskapet kan også ha en lang historie, og er derfor å anse som viktige kulturbærere. Med tiden har imidlertid flere av disse bygningene mistet sin funksjon. Dette gjelder f.eks. de gamle gårdssmiene, som på grunn av brannfaren helst ble lagt utenfor selve tunet. I tillegg kan nevnes bryggerhus, badstue, eldhus, kjølehus for melk, stall, sommerfjøs og utallige utløer. 

Noen bygninger får en ny funksjon, og endres av den grunn. Bolighus kan bli fritidsboliger, låver kan bli lagerbygg. Men felles for mange av elementer som ikke lenger har noen bruksfunksjon er at de forsvinner med tiden. Det kan være mange årsaker til dette, blant annet behovet for et mer omfattende vedlikehold.

Registrerer kulturminner

Betyr det noe om gamle landskapselementer forsvinner? Kanskje ikke. I hvert fall ikke alltid. Men det er viktig at dette ikke bare er en endringsprosess overlatt til tilfeldigheter. Mange av disse elementene har en historie å fortelle. Om en annen tid, et annet jordbruk og en annen måte å leve på. For å sikre at vi er bevisste på hva vi har og hva som endres, registrerer vi i 3Q-programmet både kulturminner og kulturhistorie i jordbrukslandskapet.

Resultatene våre viser tydelig at jordbruket og jordbrukslandskapet gradvis endres. Det samme gjelder kulturminnene og kulturhistorien. Gravminner og andre automatisk fredede kulturminner endres naturligvis i liten grad. For disse er det kanskje først og fremst omgivelsene som blir berørt. Men mange bygningstyper som tidligere var et vanlig syn, er i ferd med å nærmest blir borte fra landskapet. Dette gjelder for eksempel 1900-tallets mange høyløer av reisverk som lå midt ute på jordet.

For stabburet er imidlertid historien litt annerledes. Stabburet er gjerne tunets bygningssmykke og forteller noe om gårdens status. Dette ser vi også i våre resultater, nemlig at stabburet både vedlikeholdes og tas vare på i langt større grad enn mange andre bygninger.

Steingjerder er også et landskapselement der vi ser tendenser til endring. Det ser ut til at de bevares langs vei, mens de i større grad blir borte når de er plassert imellom jordstykkene. 

Jordbrukslandskapet er ikke noe museum – det er ikke statisk og skal heller ikke være det. Likevel er det viktig at vi følger med og rapporterer om hva som skjer, så vi ikke i ettertid risikerer å bli oppmerksomme på at vi mistet noe vi egentlig ønsket å ta vare på.