Sjekkes mot framføring.

Tusen takk for introduksjonen, og takk for at dere avholder denne konferansen om et svært viktig tema i vår samtid.

Jeg er veldig glad for å få anledning til å snakke til nettopp dere, som har som oppgave å bygge og forvalte kunnskap om rettstaten, og å formidle denne kunnskapen i samfunnet og til generasjonene som kommer etter oss. Rettsstaten er avhengig av at de tre statsmaktene inngår i et godt samspill med hverandre, og av at vi har et levende akademia som genererer kunnskap av kvalitet og stiller de vanskelige, dyptgående spørsmålene. Derfor er jeg stolt over å få ta del i denne konferansen sammen med forskningsmiljøet i Bergen, som virkelig er seg dette ansvaret bevisst.

I Norge utgjør rettsstaten selve rammen for all politikk og forvaltning. Kjernen i rettsstaten er at maktutøvelsen er bundet av lover og regler, og at makten kontrolleres av uavhengige domstoler. Rettsstaten og dens prinsipper og idealer både binder og legitimerer myndighetenes maktutøvelse. En sterk rettsstat styrker dermed tilliten til fellesskapet, verner den enkelte mot vilkårlig maktbruk og bidrar til et trygt og stabilt samfunn.

Det regelstyrte samfunnet som et rettsstatlig prinsipp og ideal handler ikke bare om at maktutøvelse er lovbundet, men stiller også krav til lovgivningens kvalitet. Et klart og tilgjengelig lovverk er helt sentralt for å sikre borgerne reell rettssikkerhet og forutberegnelighet. Et godt regelverk må svare på et reelt behov for regulering, på en balansert og fremtidsrettet måte. Regelverket må bli til gjennom åpne og tillitsvekkende prosesser, som baseres på fakta, forskning og erfaring. Et godt regelverk bør dessuten være av høy «teknisk» kvalitet: Det må ha en god struktur og et klart og enkelt språk. Endelig må regelverket være tilgjengelig for dem som skal forholde seg til det.

Den lovbundne myndighetsutøvelsen de fleste av oss møter på direkte i dagliglivet foregår i forvaltningsapparatet. Behovet for et godt regelverk og etterfølgelse av rettsstatlige idealer som beskyttelse mot vilkårlighet og mulighet til overprøving og kontroll, gjør seg ikke minst gjeldende i forvaltningen. Det er her mange av de rettslige, og dermed også rettsstatlige, slagene står. Et kompetent og meritokratisk embetsverk som etterlever disse idealene er dermed helt sentralt for å ivareta befolkningens tillit til staten. Det har også vist seg at embetsverket raskt kommer i skuddlinjen når folkevalgte ledere med autoritære ambisjoner forsøker å ta kontroll. 

For det er krevende tider for det liberale demokratiet og rettsstaten internasjonalt. De siste årene har vi sett tilbakegang i retning mer autoritarisme og mindre humanisme på alle verdens kontinenter. En stadig mer eneveldig Xi har konsolidert sin makt i Kina. Krigsministeren i USA snakker om å live-streame statlige henrettelser. Russlands fullskala invasjon av Ukraina anført av en president som også undertrykker sitt eget folk, rammer først og fremst ukrainerne, men setter samtidig også europeisk sikkerhet og verdifellesskap i fare.

I Europa har vi de senere årene fulgt nøye med på Polen og Ungarn. Her har autoritære krefter hatt sin regjeringstid inntil ganske nylig, og i begge disse landene har både embetsverkets og domstolenes uavhengighet vært truet. Under PiS-regjeringen i Polen opplevde dommere som var uenige med regjeringen å bli suspendert, tvangsflyttet og fratatt lønn, og det ble forbudt for dommere å ytre seg kritisk mot de såkalte «justisreformene».

Slike utfordringer har vi heldigvis ikke i Norge i dag. Den norske rettstaten er verdensledende og bygger på bred tillit og forankring i befolkningen. Men selv om utfordringene ikke nødvendigvis er de samme her som andre steder, må også vi jobbe med tiltak for å bevare og styrke rettsstaten vår. Jeg ser på bevaring av den høye tilliten til rettsstaten som en av de viktigste oppgavene våre i tiden fremover.

En av de største utfordringene rettsstaten vår står overfor er behovet for å sikre at befolkningen, som har så stor tillit til domstolene, faktisk har reell tilgang til dem. Det blir sagt i mange forelesningssaler på juridiske fakulteter landet rundt at den som har rett skal få rett. Men vi vet at dette ikke alltid er tilfellet. Økonomiske barrierer er en viktig grunn til at mange saker aldri føres for retten. Samtidig er det også andre grunner til at domstolene, som blant andre Eivind Smith har påpekt, etter hvert har fått en snevrere rolle i samfunnet vårt. Kun én av ti saker i domstolenes portefølje gjelder spørsmål som ikke dreier seg om straff eller barn. Forvaltningssaker løser vi i stor grad i nemnder, og også mellom private har det kommet til andre tvisteløsningsmekanismer. Dette gjør noe både med domstolenes relevans i samfunnet og for befolkningen, og som leverandør av rettskilder.

Et annet overordnet spørsmål i disse omskiftelige tidene er hvordan vi skal balansere forholdet mellom de tre statsmaktene og sikre kontroll med den utøvende makt. Som oppfølgingsarbeid etter Domstolkommisjonens utredninger, og med henblikk på maktovergrepene vi så i Polen og Ungarn, har de folkevalgte satt fokus på domstolenes uavhengighet. I mai 2024 vedtok et enstemmig Storting – apropos tillitssamfunnet – viktige endringer i Grunnloven. Reguleringen skal blant annet sikre at lovgiver ikke kan gjøre plutselige og radikale endringer i domstolhierarkiet. Den skal også hindre at regjeringen kan påvirke Høyesteretts dømmende virksomhet gjennom for eksempel å utnevne flere dommere enn det er behov for. I Justis- og beredskapsdepartementet jobber vi nå med en proposisjon som skal utfylle grunnlovsendringene ved å styrke domstolenes uavhengighet ytterligere.

Her står vi samtidig overfor et paradoks. Forholdet mellom rett og politikk har endret seg mye de siste 30 årene. Både gjennom europaretten og annen internasjonal rett, og gjennom intern lovgivning, har rettsregler blitt langt mer gjennomgripende i samfunnet, og spesielt i forvaltningen. Blant annet har rettighetslovgivningen blitt bygget ut og styrket, med utgangspunkt i individets rettigheter og interesser. Rettsliggjøringen gjør domstolenes kontroll med lovgiver desto viktigere. Samtidig som dette er en viktig rettsstatlig kontrollmekanisme, innebærer det reelt sett også en maktforskyvning fra folkevalgte organer til domstolene. I kombinasjon med den institusjonelle styrkingen av den dømmende makt, er det grunnlag for å hevde at domstolene i Norge aldri har stått sterkere og aldri har hatt mer makt til å etterprøve og overprøve storting og regjering. Fokuset på individuelle rettigheter vil samtidig kunne gå på bekostning av kollektive hensyn. Det vil kunne begrense rommet for å gjøre endrede prioriteringer, ikke minst i velferdsstaten. I tiden fremover vil det derfor være viktig å diskutere forholdet mellom rett og politikk. Dersom rettsliggjøringen og domstolenes prøvingsintensitet fortsetter å øke kan dette nettopp gå på bekostning av den tilliten folk flest har til rettstaten Norge.

Overordnet er det altså en svært sammensatt oppgave å bevare rettsstaten, og utfordringene blir ikke mindre av den ekstremt prekære sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i. Men når det gjelder dette med tilliten er jeg også opptatt av å peke på at alle kan være med på å bidra til dette! Regjeringen og forvaltningen skal fortsette å jobbe godt på den utøvende maktens vegne. Men også den enkelte innbygger, næringslivet, organisasjonslivet, mediene og sivilsamfunnet kan melde seg på, være med på å påvirke, og jobbe for gode løsninger og et tillitsvekkende og tillitsfullt politisk samspill.

Til slutt vil jeg igjen understreke at vi er avhengig av en levende kunnskapssektor som bruker sin akademiske frihet aktivt ved å stille viktige spørsmål som fortjener gjennomarbeidede svar. Jeg vil derfor avslutte der jeg begynte: med en stor takk til dere som er her i dag og tar ansvar for akademias rolle i å holde den demokratiske rettsstaten på dagsorden.

Takk for at dere inviterer oss politikere og forvaltningen inn, så vi kan holde dialogen i gang. Og takk for meg.