Hei, alle sammen!

Det er veldig fint å være her sammen med dere i dag. Styrene innen høyere utdanning og forskning bærer et stort et stort ansvar på sine skuldre. Dere er tett på i forvaltningen av det som er Norges desidert viktigste ressurs, nemlig humankapitalen vår. Dere er med på å styre og lede sentrale institusjoner i det norske samfunnet, i en krevende tid der vi står overfor noen store samfunnsutfordringer. Vi er helt avhengig av forskning og høyere utdanning for å klare å løse disse utfordringene – og ikke minst:

Forskning og høyere utdanning er helt avhengig av vi tar smarte valg og prioriterer rett. Vi som er samlet i dette rommet må gjøre den jobben i fellesskap. Og dagen i dag handler om å diskutere i fellesskap hvordan vi skal gjøre det på best mulig måte.

Jeg mener det er særlig tre samfunnsutfordringer som har stor betydning for styringen av denne sektoren:

For det første står vi overfor et økende press på budsjettene våre. Vi er helt nødt til å bruke en større del av våre felles ressurser på Forsvaret – på det å øke vår evne til å forsvare landet vårt, hevde vår selvstendighet og holde befolkningen trygg. 

For det andre står vi overfor en demografisk omveltning. I årene som kommer, vet vi at statens utgifter kommer til å øke og at inntektene kommer til å synke, særlig på grunn av en aldrende befolkning – med større behov for helsetjenester og færre i arbeidsfør alder. Dessuten vil studenttallene etter hvert flate ut. 

En tredje utfordring kommer fra den globale konteksten, der vi ser at demokratiet er under press i mange steder av verden.

Vi ser økende polarisering, spredning av desinformasjon, misbruk av KI og autoritære krefter som truer våre felles verdier. Forskning og kunnskap er blant våre viktigste forsvarsverk i møte med denne utfordringen.

For at vi skal klare å levere på vårt ansvar, er det tre hovedspor som blir spesielt viktige:

1 – For det første må vi prioritere hardere og smartere. Strammere budsjetter betyr at vi må få enda mer samfunnsnytte ut av de pengene vi invester i forskning og høyere utdanning.

Som dere har sett av budsjettet for 2026, gjør vi noen tydelige prioriteringer, blant annet studieplasser innenfor sykepleie og arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning (ABLU) – og av forskningssatsinger på kvanteteknologi, Polhavet og tungregning. Å prioritere noe, må bety at noe annet prioriteres litt mindre. Den prioriteringsjobben må vi i stor grad gjøre sammen.

En viktig forutsetning for å lykkes er at universitetene og høyskolene utvikler sin egen evne til utvikling og omstilling. Styrene har en helt sentral rolle i dette arbeidet. Viktige spørsmål som styrene må stille seg er: Hvordan kan vi bidra på best mulig måte inn i arbeidsdelingen? Hvilke emner må vi prioritere ned for å satse på andre? Hvordan sikrer vi at flere gjennomfører utdanningene og at vi prioriterer de utdanningstilbudene som best svarer på kompetansebehovene i samfunnet?

Departementet vil bruke utviklingsavtalene med universitetene og høgskolene til tydeligere strategisk dialog, for å styrke mangfold, samarbeid og arbeidsdeling i sektoren – slik at vi kan sikre både utvikling og nødvendig omstilling.

Jeg vil også understreke: Det er viktig at vi ikke forveksler nytte og dimensjonering. Nytte er ikke bare det som raskt kan omsettes i penger. 

Vi trenger hundretusenvis av lærere og sykepleiere, men ganske mange færre konservatorer. Likevel vil jeg hevde at vi som samfunn er helt avhengige av konservatorene våre og at de gjør en samfunnsnyttig jobb, helt uavhengig av hvor tallrike de er.

Det beste eksempelet på dette: Flyttingen av Gokstadskipet inn i det nye Vikingtidsmuseet. Statsministeren og jeg var nylig vitner til denne nervepirrende – men svært vellykkede! – flyttingen. Det er et prosjekt som er ekstremt krevende, høyteknologisk og hvor man trenger tverrfaglig kompetanse fra ingeniører, teknologer, konservatorer, arkeologer og mange flere fagområder.

Slik vil det bli stadig oftere – at vi trenger tverrfaglighet og at vi trenger humanister og samfunnsvitere som jobber sammen med andre profesjoner for å løse de oppgavene vi står overfor.

2 – For det andre må vi bruke potensialet i arbeidskraften vår bedre. I dag står det om lag 630 000 personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeidsliv og utdanning. Vi må spørre oss om universitetene og høyskolene er gode nok til å nå denne gruppen. Om vi er gode nok på sosial utjevning og inkludering. Fungerer denne sektoren godt nok som et strategisk virkemiddel i møte med denne voksende utfordringen?

3 – Det tredje vi må gjøre er å prioritere høy kvalitet i forsking

For å ruste Norge for fremtiden, håndtere en mer usikker verden og en teknologisk utvikling som går svært raskt, må vi ha forskning i verdensklasse.

Norsk forskning har de siste årene gjennomgått et tydelig kvalitetsløft. Men fremover må vi ha en enda tydeligere satsing på både kvalitet og relevans i forskning. Hvordan?

Vi må løfte de sterkeste forskningsmiljøene. Vi må fortsette med målrettede satsinger for å løse de største samfunnsutfordringene, som henter kunnskap fra bredden i akademia. KI-forskningssentrene, kvantesatsingen, Polhavet 2050 er eksempler på dette.

Vi må også sikre at forskningen er enda tydeligere koblet på samfunnet vårt, fra det lokale til det globale.

Vi må trekke på den ledende kunnskapen i verden – og ta vår del av ansvaret for det globale forskningsfellesskapet. Derfor prioriterer vi nå spesielt å rekruttere internasjonale forskere til Norge. 

Fremover vil europeisk kunnskapssamarbeid bli enda viktigere. I en ny geopolitisk virkelighet er forskning, samarbeid og akademisk frihet fortrinn Europa må styrke. Vi må ta større ansvar for vår egen infrastruktur for kunnskap, og vi må ta en større og tydeligere rolle globalt.  

For at vi skal lykkes med å ta forskningen i bruk, må vi dessuten se langt mer samarbeid mellom UH- og institutt-sektoren på den ene siden og næringslivet på den andre. Her er det viktig at institusjonene er åpne for samarbeidsmuligheter – små til store – i sine omland.

Næringslivet i Norge satser mindre på forskning enn i land vi vanligvis sammenligner oss med. Forrige uke fikk vi SSB-tallene som viste en nedgang i næringslivets investeringer i forskning og utvikling. Det må vi ta tak i, og der ser vi heldigvis at det skjer ting.

Nylig ble det kjent at Stiftelsen Det Norske Veritas har besluttet å sette av to milliarder kroner til et fond, der avkastningen utelukkende går til vitenskapelig grunnforskning.

Det er strålende nyheter. Vi må se enda mer av dette!

Jeg vil avrunde her – med denne gode nyheten i mente. For vi må huske på at selv om vi står overfor tøffe valg og prioriteringer, er det vi jobber med først og fremst en fantastisk mulighet til å påvirke og bygge fremtiden vår.

Jeg ser virkelig frem til å samarbeide videre med dere alle, om de store, viktige oppgavene foran oss.

Takk for meg og lykke til med arbeidet!