Vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden. Ap-regjeringens utgangspunkt er derfor klart: Vi må utvikle forsvar, samfunnsberedskap og totalforsvar for en ny tid.

Totalberedskapsmeldingen peker ut tre overordnede mål. Vi skal ha et sivilt samfunn som er forberedt på krise og krig, som motstår sammensatte trusler, og som kan understøtte militær innsats. Dette er ikke en oppgave for myndighetene alene.

Det er også kjernen i Totalforsvarsåret: Alle deler av samfunnet skal bli bedre til å håndtere kriser og i verste fall krig. Vi skal planlegge bedre, øve mer og bygge sterkere samarbeid.

Den norske kirke har en viktig plass i både beredskapen og i Totalforsvarsåret. Dette hadde jeg gode samtaler om under Bispemøtet nylig. Her kom jeg også med fem forventninger.

Regjeringens forventninger

Kirken er til stede i hele landet. Kirkens eget beredskapssystem beskriver en landsdekkende struktur med sokn, fellesråd, prostier, bispedømmer og et nasjonalt nivå.

Det beskriver også hvordan kirken kan mobilisere ansatte, frivillige og samarbeidspartnere ved kriser, katastrofer og krig.

Men kirkens betydning kan ikke først og fremst måles i antall bygg eller ansatte. Den ligger også i den tilliten kirken møter mennesker med, i evnen til å være nær når livet er tungt, og i erfaringen med å skape fellesskap og håp.

Seks punkt

Ap-regjeringens første forventning at kirken videreutvikler rollen som en integrert og forberedt del av samfunnets beredskap.

Beredskapssystemet, som ble lagt frem i 2025, er et godt utgangspunkt. Dette synliggjør kirkens ressurser og kontaktpunkter og beskriver kirkens nasjonale, regionale og lokale rolle. Ap-regjeringen ønsker derfor at arbeidet med planer, rolleavklaringer og kontaktlinjer fortsetter. Planene må være kjent, praktiske og øvet. Biskopene har en viktig rolle. De kan bidra til å skape felles retning, etterspørre at beredskapsarbeidet følges opp, og sørge for at erfaringer deles.

Den andre forventningen er at kirken deltar aktivt i det lokale og regionale beredskapssamarbeidet.

All beredskap skjer et sted – i en kommune, i et lokalsamfunn og blant mennesker som kjenner hverandre. Ap-regjeringen har derfor lagt stor vekt på å styrke kommunenes rolle og å bygge robuste lokalsamfunn. Kirken deltar allerede i kommunale kriseteam, fylkesberedskapsråd og redningstjenesten. Prest eller diakon ved hovedredningssentralene og lokale redningssentraler kan også være rådgiver og bindeledd til andre tros- og livssynssamfunn.

Vårt ønske er at disse relasjonene styrkes. Det innebærer at kirken er representert på relevante samarbeidsarenaer, kjenner kommunenes og nødetatenes planverk, deltar i øvelser og avklarer på forhånd hvilke ressurser som kan stilles til rådighet.

Den tredje forventningen er at kirken bidrar til å styrke befolkningens psykososiale motstandskraft.

Beredskap handler ikke bare om strøm, transport, elektronisk kommunikasjon, mat og medisiner. Det handler også om menneskers evne til å stå i frykt, usikkerhet, sorg og langvarig belastning. Her har kirken en særlig kompetanse. Ap-regjeringen ønsker at kirken fortsetter å utvikle denne rollen. Det kan handle om å styrke fellesskap og tilhørighet i hverdagen, om å motvirke ensomhet og utenforskap, og å gjøre møteplasser tilgjengelige når mennesker trenger trygghet eller noen å snakke med.

Det leder til den fjerde forventningen: At kirken bidrar til å verne om tillit, demokratiske verdier og et inkluderende fellesskap.

Kirken har en stemme og en tilstedeværelse over hele landet. Her følger en mulighet til å bidra til ro, saklighet og samhold, særlig når samfunnet blir satt under press. Arbeidet må favne bredden i samfunnet.

Kirken har allerede en viktig funksjon som brobygger til andre tros- og livssynssamfunn, blant annet i den offentlig organiserte redningstjenesten. Ap-regjeringen ønsker at denne rollen utvikles. Ingen skal stå utenfor når en krise rammer.

Min femte forventning er at kirken øver, lærer og utvikler sin egen robusthet.

 Øvelser avdekker uklarheter, bygger relasjoner og gjør det lettere å handle raskt. Derfor oppfordrer jeg bispedømmene og andre organer til å delta i øvelser med kommuner, statsforvaltere, politi, helsevesen, Forsvaret og frivillige organisasjoner.

Ikke bli en nødetat

Kirken bør også forsikre seg om at de kan opprettholde driften ved bortfall av strøm og elektronisk kommunikasjon.

Dette står også sentralt i Ap-regjeringens første langtidsplan for sivil beredskap nettopp skal legge vekt på kraftforsyning, digital infrastruktur og transport. Disse funksjonene er grunnleggende for at resten av samfunnet skal fungere.

Kirken skal altså kjenne sin rolle, men skal ikke bli en nødetat eller overta myndighetenes oppgaver.

Samtidig det er viktig at myndighetene får å vite oppgavene er tilstrekkelig avklart, og om kirken blir involvert på de rette arenaene. Jeg mener dialogen om dette allerede er god. Fortsatt godt totalforsvarsår!