Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Kontaktkonferansen 2020

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Velkommen til årets kontaktkonferanse. Konferansen med tidenes mest misvisende navn. Det får det til å høres ut som vi bare møtes denne ene dagen i året. Sannheten er at det ikke er mange jeg har like mye kontakt med som dere.

Tema for dagen er det grønne skiftet. Selvsagt! Hvordan kunne vi snakket om noe annet nå?

For vi vet at dagens utslippsnivå bidrar til klimaendringer. Derfor er vi helt avhengig av forskning og utdanning. Både for å finne bærekraftige og lønnsomme alternativer til fossil energi. Og for å finne gode måter å gjøre ting smartere på.

2019 var året da Greta Thunberg ble kåret til årets person av Time Magazine – for så å bli mobbet på sosiale medier av den amerikanske presidenten. Jeg synes det er god oppsummering av tidsånden.

På den ene siden har du ungdommen, som ønsker seg politisk handling for å få ned verdens utslipp. Som naturlig nok blir frustrert over følelsen av å se at deres egen fremtid skusles bort.

På den andre siden har du en god del beslutningstakere som heller vil lukke øyne og ører og fortsette med business as usual. For eksempel fikk vi ikke til i nærheten av nok på klimatoppmøtet i Madrid før jul for å stagge klimaendringene.

Det er selvsagt at akademia må spille en nøkkelrolle i arbeidet med å gjennomføre det grønne skiftet. For det er bare gjennom vitenskap vi kan frembringe kunnskap. Kunnskap som vi baserer beslutningene våre på.
Kunnskap som bringer oss fremover.

Ta denne her, for eksempel. Dette er steinarten basalt, den vanligste på Jorden. Men dette er også et eksempel på en av de mest spennende teknologiene som finnes for å fange og lagre CO2.

CarbFix er navnet på et prosjekt som styres fra Island. På et anlegg utenfor Reykjavik pumpes CO2 og vann over en halv kilometer ned i bakken.

Der nede reagerer CO2-en med den porøse basalt-steinen og får fast form som kalsitt-stein. Det er den hvite delen av steinen dere ser på bildet. Og best av alt: Løsningen er permanent – CO2-gassene lekker ikke ut igjen.

Men viktigst av alt: Dette er ikke et prosjekt islendingene er alene om. Dette er et samarbeid mellom 18 kraftselskaper, universiteter og forskningsinstitutter i ni land, deriblant Norge. Og det hele støttes selvsagt økonomisk av EU gjennom Horisont 2020.

For dersom akademia skal spille en nøkkelrolle i gjennomføringen av det grønne skiftet, krever det samarbeid. Mellom institusjoner. Mellom offentlig og privat sektor. På tvers av landegrenser.

Det har vært mye snakk om flyreiser i 2019. Det er bra, men vi skal ikke slutte å fly. Vi skal samarbeide mer og ikke mindre over landegrensene. Jeg legger snart frem en stortingsmelding om studentmobilitet. Flere skal ut for å ta deler av utdanningen sin. Men vi må bruke de flyreisene vi skal ta på viktigste. På det som er nødvendig for å få til de resultatene vi trenger.

For selv om Norge er et lite land så har vi mye å bidra med. Og gjennom EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, for eksempel, kan vi bidra inn i store, internasjonale prosjekter på områder der vår kunnskap er verdensledende.

Vår ekspertise innen olje- og gass er det åpenbare eksemplet. Den er esset vi har i ermet når vi skal utvikle nye, bærekraftige næringer. For vi har allerede sett en rekke eksempler på at kompetanse og teknologi fra olje- og gassnæringen er blitt tatt i bruk for å utvikle alt fra grønne energiløsninger, til mer bærekraftig fiskeoppdrett og nyskapende helseteknologi.

Det er så besnærende å høre om prosjekter som CarbFix. Ah, kan man tenke. Noen har funnet en god måte å fange og lagre CO2 på. Da er kanskje klimakrisen avlyst, da?

Selvsagt ikke! Carbfix er ingen quick fix.

Men Norge skal bli klimanøytralt i 2030. Skal vi klare det, må vi ha en verktøykasse stappfull av gode virkemidler. Og jeg er sikker på at en virkelig stabil form for karbonfangst, for eksempel, vil være veldig nyttig å ha oppe i den verktøykassa. Sammen med områder der Norge er i front, som havvind.

Og det aller viktigste UH- og instituttsektoren bidrar med for å gjøre Norge klimanøytralt er forskning og utdanning. Forskning som gir løsninger. Utdanninger som gjør studentene i stand til å leve bærekraftige liv og jobbe i grønt arbeidsmarked. Men det er også viktig at universiteter og høyskoler lever som dere lærer. Vi må alle endre oss.

Jeg mener vi skal være i front også når det gjelder å kutte klimagassutslipp i egen virksomhet og lære kommende generasjoner at bærekraft er viktig, uansett hvilket studium og hvilken jobb du velger.

Både studentene og de ansatte i universitets- og høyskolesektoren vil at akademia skal ta en mer aktiv rolle i å oppfylle Norges klimaforpliktelser.

UH-sektoren er kjempestor. Over 300 000 studenter, 38 000 ansatte og mer enn 3,4 millioner kvadratmeter campus. Endringene dere gjør, vil ha stor effekt.

Dere er også store offentlige innkjøpere av varer og tjenester. Derfor kan dere direkte påvirke at utviklingen på disse områdene blir grønnere og mer bærekraftig.

Derfor har jeg sagt at jeg vil ha konkurranse mellom institusjonene om hvem som er grønnest. Sånn skal vi vise frem sektorens klimaavtrykk og få fart på omstilling og klimakutt.

For at omleggingen til grønnere drift ikke bare skal munne ut i gode intensjoner og enkelttiltak, så må vi kvantifisere det vi holder på med.Rent praktisk skal det gjøres ved å lage vurderingskort og poengtavler. De viser hvilke universiteter og høyskoler som får grønt, gult eller rødt lys på områder som reduksjon av flyreiser innenlands og utenlands, arealutnyttelse, innkjøp av varer og tjenester, energibruk og avfall.

Med utgangspunkt i en rapport fra AsplanViak har Diku nå foreslått 48 indikatorer innen disse fem hovedkategorier som gjelder campus. Mange av dere har kastet dere rundt og rapportert inn det dere har av data innen disse kategoriene.

Det har vist at det allerede gjøres mye godt arbeid i sektoren, men det har også vist at vi trenger et felles rapporterings-system. For mens noen teller flyturer så teller andre kilometer. Noen har god oversikt over avfallet sitt, andre rapporterer tall som ser veldig lave ut, for å nevne noe.

Så her må vi bli enige om hvordan vi teller og deler effektive og gode metoder å gjøre dette praktisk.

La meg gi et eksempel på hvordan dette kan se ut. Dette er reelle tall som dere har rapportert når det gjelder avfall.

En lang stolpe er et godt resultat, en kort svak prestasjon. På alle diagram er snittet for hele sektoren markert, og skalaen går fra "Svak" til "Utmerket". Og utmerket betyr ikke at du er ferdig, men at du gjør det utmerket sammenlignet med resten av sektoren.

Her ser dere at UiO har en kort strek mens Høgskolen i Kristiania er den som er nærmest utmerket. Men dette gir nok ikke hele bildet og viser godt hvorfor vi må bli enige om rapporteringen. UiO har ifølge Diku god kontroll over alt avfallet de produserer og har rapportert inn gode kvalitetsmessige tall.

Så trolig har UiO målt langt mer av det reelle avfallet ved universitetet enn en del andre. Det kan vise seg at mange faktisk må lære av UiO sin måte skaffe seg oversikt på -  selv om de her er røde.

Et annet eksempel er innkjøp og anskaffelser. Her har Diku slått sammen summen av IT-utstyr, inventar og kopipapir. Dette er tall sektoren har rapporter inn og de viser at forskjellene er ganske store.  NTNU og UiB burde ta en prat med OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge for å høre hva de gjøre. Og det er en viktig begrunnelse for at jeg ønsker dette – vi må lære av hverandre.

Nå er vi i gang og det er bra. Men veien må bli til mens vi går. Og gode konkrete løsninger på hvordan dette kan bli et enda bedre system må vi finne ut i fellesskap. Rapporten til Asplan Viak sender vi nå på høring, sånn at dere kan komme med ytterligere innspill til dette arbeidet.

Vi starter altså med oversikt over flyreiser innenlands og utenlands, arealutnyttelse, innkjøp av varer og tjenester, energibruk og avfall. Når resultatene settes sammen kan det se slik ut. Dette er en illustrasjon og som dere ser her borte til høyre så er det mye grått. 

Det er fordi jeg ønsker å utvide med blant annet kategoriene økologi, som bl.a. kan si noe om hvordan uteområdene legger til rette for og biologisk mangfold, og ikke minst, bærekraft i utdanning og forskning.

Innholdet i utdanningene og hva dere forsker på er ikke noe jeg bestemmer og sånn skal det være. Men jeg ønsker at vi skal ha vurderingskort som sier noe om hvordan utdanningene bidrar til  FNs bærekraftmål, det grønne skiftet, og at vi når målene i Paris avtalen. For studentene kommer til å kreve dette  - de kommer ikke til å vokse av seg klimaengasjementet.

Klimastreikende ungdommer vil ha en utdanning som setter dem i stand til å gjøre verden til et bedre sted. Som John-Arne Røttingen nylig sa det:
"Vi går inn i et tiår der klimastreikerne blir voksne og får makt." Da må vi også gi dem verktøyene til å bygge en bærekraftig fremtid tuftet på kunnskap.

Nå er heldigvis ikke UH-sektoren slik at den er avhengig av dekreter ovenfra for at gode ting skal skje. Det skjer mye interessant som bidrar til å løfte klima-, miljø- og bærekraftperspektivet i utdanningen, og det jobbes allerede med mye spennende i sektoren på dette området.

Går du for eksempel inn på NTNU sine nettsider, så kan du klikke deg inn på hvert bærekraftsmål og finne utdanningsprogrammene som kan sett deg i stand til å bidra til å løse det målet.

Dette er lovende tendenser, men også her er jeg utålmodig.
Jeg ønsker at vi i felleskap skal finne løsninger på hvordan klima- miljø- og bærekraft i utdanningene kan bli en del av dugnaden.
Det kan for eksempel gjøres gjennom analyse av studieporteføljen.
Det kan gjøres ved å vurdere planer og strategier for hvordan institusjonene skal jobbe med å øke det grønne i utdanningene og det kan gjøres gjennom å spørre studentene gjennom studiebarometeret. Hvordan synes de institusjonene lykkes med å legge opp undervisningen slik at det kan bidra til det grønne skiftet?

Det samme på forskning – her kan en gjennomgang av hva det forskes på, og gjennomgang av planer og strategier og hvordan institusjonen legger til rette for at forskere skal kunne forholde seg til det grønne skiftet i sin forskning, være mulige parametere.

Både når det gjelder forskning og utdanning, så vil vi sammen med dere, finne løsninger slik at disse områdene også blir en del av vurderingskortet. Jeg vil ta initiativ til å sette ned en felles arbeidsgruppe, ledet av Diku. Mitt ønske er å få dette på plass slik at forskning og utdanning vises i vurderingskortet når det første kommer i Tilstandsrapporten for 2020.

Når det gjelder økologi og biologisk mangfold så må vi gjøre et forarbeid,
bl a. med å etablere en felles kartløsning for å få ut gode indikatorer som viser hvordan universiteter og høyskoler lykkes med å legge til rette for biologisk mangfold – enten det gjelder bier, ugler eller salamandere. Men inn skal det, selv om det ikke blir klart i 2020.

Så vet jeg at noen av dere er kritiske til at jeg har kalt dette en konkurranse. At enda mer skal måles og telles. At vi bruker ytre motivasjon for å mane til grønn handling.

Mitt svar er, for det første, at det er frivillig for dere å delta. Men jeg håper jo at dere ser verdien av dette selv også. For det andre handler ikke dette om hvem av dere som er best eller dårligst.

Nei, dette handler om å synliggjøre og forsterke de områdene der dere gjør det bra, slik at dere kan lære av og inspirere hverandre. Og ikke minst se egen utvikling over tid. For det vi konkurrerer mot, er klimaendringene.

Ingen vinner noe som helst hvis verden ikke når målene i Paris-avtalen. Derfor blir vi alle vinnere hvis vi i fellesskap klarer å gjøre UH-sektoren grønnere.

Og så skjer det allerede mye positivt. Ingen ting er bedre enn at dere har tatt disse initiativene selv. Men med vurderingskortene får vi et rammeverk som hele UH-sektoren kan forholde seg til. Slik kan vi måle hvilke tiltak som monner over tid.

Vi kan vi gå foran og kan vise at en stor og mangfoldig sektor ved målbevisst arbeid kan kutte utslippene betydelig. Det er utelukkende en god ting, mener jeg. Men det fordrer at vi har et visst system på sakene.

Og jeg tror at vi sammen kan legge grunnlaget for at også andre sektorer kan bruke lignende systemer for å få ned sitt klimaavtrykk. Enten det er  kultursektoren, helseforetakene eller kommunesektoren – alle deler av samfunnet må se på seg og sitt for at vi skal få til endring.
Mitt håp er at vi sammen legger grunnlaget for noe som kan spre seg og få enda større effekt.

*

Hvert år lager Khrono en sak med nyttårsønskene til alle toppene i UH-sektoren. Og jeg var glad for å se at mange av dere i diverse former valgte kampen mot klimaendringene som viktigste sak i 2020.

Jeg tror det blir viktig å se den saken i sammenheng med det som var Dag Rune Olsens nyttårsforsett: Han ønsker at 2020 skal bli året hvor vi ser et stort formidlingsløft. At kunnskapen dere sitter på, skal nå ut i "endeløse former".

Akkurat hva "endeløse former" er for noe, må dere nesten spørre Dag Rune om. Men det som er sikkert, er at formidling trengs.

I fjor høst gjennomførte YouGov en undersøkelse i 28 land om hvorvidt folk i det hele tatt tror klimaet endrer seg, og om det i så fall er mennesker som er ansvarlig for klimaendringene.

Resultatet var ganske så nedslående for Norges del. Vi er på toppen blant klimafornektende land og blir bare "slått" av USA og Saudi-Arabia.
1 av 10 nordmenn mener enten at mennesker ikke er skyld i klimaendringene, eller at klimaet ikke endrer seg i det hele tatt.

Dette ser vi også i Forskningsrådets undersøkelser om folks tillit til forskning. Nye tall viser at klimaforskningen er det forskningsfeltet som skaper størst polarisering blant folk.

Litt over halvparten har svært stor eller stor tillit til klimaforskningen, men hele 13 prosent har liten eller svært liten tillit.

Det viser at det er krevende å formidle klimaforskernes funn. Vi når ikke helt frem. Funnene er basert på god og entydig forskning. Klimaendringene er dramatiske og menneskeskapte. Likevel er det fortsatt mange som ser bort fra fakta og heller velger å ikke tro.

Det ser vi også hva på listen over de mest delte sakene i sosiale medier i fjor. På topp 10-lista finner vi tre saker om at dieselbiler jammen forurenser mindre enn du skulle tro.  

Så skal vi selvfølgelig ha debatt. Det er sunt. Forskning drives frem av debatt, av uenighet, av forskere som mener de kan mer og bedre.

For det er jo ikke heller slik at alt som presenteres som forskning nødvendigvis er god. Men vi må stå opp for det vi vet og ikke la tro, følelser og synsing veie tyngre.

Det er derfor jeg har sånn sans for et formidlingsløft. For vi trenger ikke bare en grønn dugnad. Vi trenger også en dugnad for å motvirke den usunne skepsisen som finnes der ute. At dere kommuniserer viktige forskningsresultater til et bredt publikum, ikke bare til menigheten.
Og at forskere deltar i samfunnsdebatten både i tradisjonelle og sosiale medier med all sin kraft, kløkt og kunnskap.

Det vil helt klart være en tøff oppgave i en tid der desinformasjon sprer seg raskt. Det er heller ikke en oppgave man noen gang blir ferdig med. Når steinen ruller ned bakken, er det ikke noe annet å gjøre enn å rulle den opp igjen.

Mitt nyttårsforsett er å stå på enda hardere. Argumentere enda kraftigere for at vi bare kan realisere et bærekraftig samfunn ved å satse på forskning, innovasjon og utdanning. Også når jeg støter på klimaskeptikere – enten det er på Stortinget, på gaten eller i avisspaltene.

På en dag som denne er det også naturlig å gjør opp status for året vi har lagt bak oss. For det første var 2019 året hvor åpen publisering av offentlig finansierte forskningsresultater gjorde et kvantesprang. Vi landet avtaler med de fire største forlagene som få trodde var mulig da forhandlingene startet. Målet er at vi 2020 skal få på plass lignende avtaler med enda flere forlag.

For det andre ble store og viktige byggeprosjekter enten vedtatt startet eller de fikk penger til forprosjektering – jeg tenker på det nye vikingtidsmuseet og Campus NTNU og Ocean Space Centre.

Og for det tredje så ble 11 måneders studiestøtte endelig vedtatt. Det har vært et langsiktig mål for NSO – nå blir det en realitet. 

Hva ønsker vi så å løfte i 2020? Vi fortsetter satsingen på kvalitet i undervisning og forskning – det ligger i bunnen for vårt felles arbeid.

Så er det flere store meldingsprosjekter og utvalg som legges frem i år.

I mars kommer stortingsmeldingen om hvordan vi skal flere norske studenter til å ta deler av graden sin i utlandet. Da må vi ta en diskusjon om hvordan vi kan få til det – samtidig som totalbruken av flyreisen i UH-sektoren, som i alle andre sektorer, må ned.

Så gleder jeg meg til debatten som kommer når UH-lovutvalget om ikke så lenge legger frem sine anbefalinger. Målet er et regelverk som tydelig beskriver ansvar, rettigheter og plikter, både for universitetene og høyskolene, og for studenter og ansatte. Dette er en stor og viktig gjennomgang av lovverket som jeg vil oppfordre alle til å engasjere seg i.

Så har vi startet arbeidet med styringsmeldingen. Det har vi blant annet gjort ved å gi noen utvalgte en stiloppgave hvor vi ber dere utfordre oss og løfte frem problemstillinger som dere kjenner på kroppen. Her trenger vi, og ønsker vi, debatt, og alle vil få muligheten til å bli med på debatten. 

I tillegg lanserer vi om noen uker regjeringens strategi for instituttpolitikk.
Alt dette er viktig arbeid for at sektoren vår skal være skodd for de utfordringene som kommer det neste tiåret.

Men for meg er kanskje det alle viktigste i 2020 vårt arbeid med EU-programmet Horisont Europa som trer i kraft fra 2021. Verdien av å delta i europeiske samarbeid for Norge ikke kan overdrives. Vi har hatt høye ambisjoner for vår deltagelse i Horisont 2020 og vi ligger svært godt an til å nå målet om en returandel på to prosent. Faktisk har vi de to siste årene ligget over dette målet. Jeg mener vi bør legge listen høyere for det neste rammeprogrammet. For Horisont 2020 har utviklet seg til å bli en viktig del av den norske forskningsfinansieringen. Horisont Europa vil ikke bli mindre viktig. For å lykkes må vi legge til rette slik at norsk næringsliv, offentlige virksomheter og forskere deltar, samarbeider og forsyner seg av potten.

EU og vår egen forsknings- og innovasjonspolitikk er tett sammenvevd. Vi har mange felles målsetninger. Regjeringen skal ta stilling til vårt forhold til Horisont Europa og Erasmus + i år. Vi snakker om masse penger som vi må bidra med hvis vi blir med og da må vi gjøre vårt for å få hvorfor norsk deltagelse er viktig når den debatten kommer.  Vi må sammen vise, spesielt utenfor vår egen sektor, verdien av å være med i verdens største forskningsprogram.

Kjære venner, vi har startet et nytt tiår. Alle tiår virker viktige, men jeg tror det neste vil være veldig avgjørende for hvordan fremtiden vår skal bli.

Vi som er her i dag har både et stort ansvar og store muligheter til å gjøre en forskjell. Det må vi ta, og det skal vi ta.

Da må vi leve som vi lærer. Vi må gi fremtidens studenter det de trenger for å gjøre en forskjell. Vi må samarbeide enda mer internasjonalt og vi må forske så det ryker etter slik at vi i fellesskap kan se tilbake på 20-tallet som et tiår vi bruke godt. Takk for oppmerksomheten!

 

Til toppen