Talen som fremført

Kjære rektorer, direktører, universiteter, høyskoler, institutter, og ikke minst kjære studenter,

og tusen takk til Sara for en nydelig start på dagen.

Det trenger vi – for for en tid for historiebøkene vi lever i.

I fjor var statsministeren på Kontaktkonferansen og snakket om geopolitikk i en urolig tid.

Det har ikke blitt noe mindre urolig i det året som har gått. Vi lever i en verden der den regelstyrte verdensorden vi har vendt oss til fra etterkrigstiden - 1945-46 - der rettsstaten holdes i hevd og globale regler gjelder, den er i spill. Sikkerhet, makt og handel blandes sammen og folkeretten utfordres. Også lever vi i en tid der krigen i Ukraina nå raser på fjerde året, og det er vår nabo, Russland i øst, som er den aggressive part. Vi lever også i en tid hvor demokratier er under press, og dette har direkte sammenheng med akademisk frihet, som også er under press i mange land.

I dag, 20. Januar 2026, er det jo også ettårsjubileum for president Donald Trumps innsettelse som president i USA. Det har vært et år som har vært mildt sagt krevende for forskere og for studenter i verdens ledende kunnskapsnasjon. Det har vært et år der studenter på utveksling har lurt på om de får fortsette å studere. Det har vært et år der vi har måttet lage redningsaksjon for kritiske forskningsdata på helse og klima. Og det har vært et år der forskerflyktning og tullestudie har vært årets nyord. Og det siste skal jeg komme litt tilbake til.

Men jeg hadde lyst først på litt… Vi begynte på litt historie. Vi skal over på litt geografi. Dette er Norge sett nordfra. Det er mitt favorittkart, og det sier mye om vår plass i verden. Det sier mye om Norge som en havnasjon, hvor stort havet er sammenlignet med landområdene vi kontrollerer. Det sier mye om betydningen av Svalbard for å forstå verden og for vår posisjon i verden. Det sier noe om sammenhengen mellom geopolitikk, handelsruter, klimaendringer og hvordan det direkte påvirker oss. Og så sier det noe om vår sikkerhetspolitiske betydning.

Gjennom vår nærhet til Russlands atomubåtbase på Kola. Det sier også noe om viktigheten og rollen vi har som verdens øyne og ører i nord. I fjord kunne vi følge i sakte TV – for de som liker den slags – skipet fra kina, Istanbul Bridge, som seilte fra kina til Europa, men ikke den vanlige veien. Nord for Russland der isen har smeltet, og der helt nye handelsruter åpner opp. Det kommer også til å endre Norges posisjon i verden, og det kommer til å endre handelsmuligheter, og det kommer til å endre verden slik vi kjenner den.

Forrige uke så fikk jeg møte Anne Applebaum, som er en amerikansk skribent og forfatter som har mange kloke analyser av verden vi lever i, men heldigvis også er opptatt av hva vi må gjøre i møte med alt dette. Hun peker på egentlig tre ting som er våre oppgaver fremover:

Det handler om å bygge sterke allianser, å ha gode venner. Det handler om sterke institusjoner som vi må jobbe enda hardere for å bevare enn det vi er vant til. Og det handler om den strategiske betydningen av teknologi fra å leve i en verden der vi tenkte at handel i seg selv bygger bro og forebygger konflikt – til at handel om kritiske teknologier også er et spørsmål om sikkerhet.

Denne regjeringen la 8. mai i fjor fram den første nasjonale sikkerhetsstrategien. Den har egentlig tre overskrifter:

Den ene handler om å raskt styrke vår forsvarsevne. Det andre handler om å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig, og det tredje handler om å styrke økonomisk sikkerhet. Det er for øvrig også en nasjonal sikkerhetsstrategi der akademisk frihet veldig eksplisitt er med som en forutsetning for trygghet og for demokrati.

La meg utdype hva dette betyr for oss:

Forsvar – å styrke vår forsvarsevne, det er en bredere inngang enn vi har vært vant til. Vi er i ferd med å inngå viktige strategiske allianser med flere land. Teknologi henger sammen med forsvar og sikkerhet på en helt ny måte, og både Langtidsplanen for forsvaret og den Nasjonale sikkerhetsstrategien er veldig tydelig på at vi er en del av en verden der vi må forstå sikkerhetsaspektene av teknologi – og der det globale teknologiske kappløpet også handler om sikkerhet. Der vi må være mer strategiske, der vi må sikre egenevne på en del kritiske teknologier, og være varsomme med hva vi deler med hvem.

For det andre, når vi skal styrke vår motstandskraft, handler det også om - som Anne Applebaum helt riktig sier -  institusjoner, om kamp mot desinformasjon, om fri presse. Det handler om en sterk rettsstat. Det handler om å bevare demokrati og om å bygge et samfunn med velferd og tillit. Ta vare på språk, forsvare folkerett. Jeg håper mange her kjenner seg igjen i de viktige oppgavene.

Og så: Styrke økonomien. I regjeringens Plan for Norge så er konkurransekraften vår et av hovedprosjektene og Mario Draghis rapport som kom i fjor tror jeg alle både har lest og vært på mange konferanser om allerede, men han har jo selvfølgelig helt rett: Vi har eminente fantastiske forskningsmiljøer både her i Norge og i Europa. Men vi må bli enda bedre på å få all den kraften og all den kunnskapen ut i verdiskaping, ut i anvendelse, og vi må også forstå hvilken posisjon andre land er i ferd med å ta og holde og hevde seg på innenfor kunnskap og teknologiutvikling.

Tiden vi lever i nå også preget av et stikkord: knapphet.

Energiomstilling, naturkrise og klimaendringer gir oss knapphet på mange goder vi har vært vant til at er i overflod. Budsjettet i alle land er trangere, blant annet som en direkte konsekvens av det store behovet vi har – og som alle heldigvis er enige om –  for å ruste opp vår forsvarsevne. Og ikke minst knapphet på folk, der befolkningen blir stadig eldre i hele vår verden med et viktig unntak, som er det afrikanske kontinentet. Det er altså 70 prosent av befolkningen er under 30. Med unntaket av der, så er befolkningen i ferd med å bli eldre og eldre, og stadig flere oppgaver skal løses med stadig færre hender.

Da er det jo greit å ha med seg at vi også står midt i et teknologisk skifte som kan hjelpe oss hvis vi bruker teknologien riktig. Vi må bruke teknologi der vi kan og folk der vi må, når vi skal løse store sikkerhets-, helse- og velferdsoppgaver i tiden som kommer, og vi må gjøre det klokt.

Dette betyr jo selvfølgelig at dere har en nøkkelrolle. I regjeringens Plan for Norge, som vi presenterte nylig, så er ikke kunnskap og kompetanse et kapittel. Det er en rød tråd gjennom alt vi forsøker å få til.

Og da er det jo så bra at vi har alle dere her. For i litt mørke tider som vi tross alt lever i, så sitter dere på nøkkelen til de gode bildene som skal inn i historiebøkene. Til den nye kunnskapen som vi skal bringe frem om hvordan vi skal bruke kunstig intelligens og kvanteteknologi. Om hvordan vi skal sørge for en bred, motstandsdyktig befolkning og hvordan vi skal bygge vår konkurransekraft.

Et viktig bilde for meg i året som gikk på hvordan vi møter dette, er da Emmanuel Macron inviterte til stormøte på Sorbonne-universitetet i Paris med tittelen Choose Europe for Science. Der snakket han om hvordan vi velger å møte det vi står overfor. Vi kan velge å møte det som skjer i verden nå, med økende uro, med press på demokrati og press på akademisk frihet – også der vi ikke hadde ventet det, med mer oppmerksomhet om akademisk frihet og med økt investering i kunnskap og kompetanse.

Og det vil jeg si at Europa viser mange tegn til å gjøre. Horisont Europa, som jeg også skal komme tilbake til, er et ambisiøst program, og det er et tydelig svar på at vi lever i en tid der vi må styrke vår forskningsaktivitet. Der vi må koble forskningen enda tettere på velferd og næringsliv, og der vi i større grad må tenke på sikkerhet når vi utvikler ny kunnskap.

I september i fjor var jeg på G20 der Norge var heldig å få være i gjesteland i Sør-Afrika. Der var det ikke mulig å bli enige om en felles erklæring om ganske selvsagte ting, som nesten har vært så selvsagt at de har vært litt kjedelige i mange tiår. Det handler om nettopp felles bruk av data, akademisk frihet, tilgang på utdanning. Men: desto større var mobiliseringen og engasjementet og forpliktelsene fra de aller fleste land omkring akkurat de samme verdiene.

Vi må investere. Vi må sørge for at vi har en befolkning som tenker kritisk. Vi må bygge tillit og sterke institusjoner. Det er vår totalberedskap.

Dette krever mye av oss, og det krever mye av dere. Men jeg tror vi kan få det til. Og – i regjeringens Plan for Norge - har jeg staket ut tre viktige prioriteringer som jeg har lyst til å dele med dere, og som jeg håper vi kan jobbe sammen om – i den urolige tiden vi lever i, og med den knappheten og de oppgavene vi står ovenfor.

Det ene handler om å bygge den kompetansen som Norge trenger. Jeg vil si at vi har blitt bedre på, og vi har snakket mye om de siste årene, hvordan vi må prioritere knappe menneskelige og økonomiske ressurser enda bedre i tiden som kommer, og hvordan vi må bli enda bedre på å veilede unge mennesker i hva som er et riktig og godt utdanningsvalg for dem. Jeg vet at mange ønsker seg enda mer trygghet og veiledning på akkurat det. Og vi har styrket viktige fag som vi vet det er mangel på i samfunnet. Det handler om psykologi. Det handler om desentralisert medisinutdanning. Det handler om arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning og en tydelig satsing på teknologi i årets budsjett. Og også om grep vi har gjort, blant annet i opptaksmeldingen og utsynsmeldingen for å sørge for at vi skalere opp den kompetansen vi vet at vi har mye bruk for.

Men vi trenger enda mer systematikk i dette arbeidet, ikke minst fordi det er ikke en enkel oppgave. Det er ikke noe som heter tullestudier, og vi trenger en stor bredde av fag, men vi trenger å bli bedre på å prioritere opp der vi trenger veldig mange. Og vi trenger å bli bedre på arbeidsdeling der vi trenger noen, men ganske få.

Vi trenger å gjøre alt dette alltid med fokus på høy kvalitet. Derfor jobber vi nå med mye mer systematikk i hvordan vi både analyserer kunnskapsbehovene, hvordan vi som følge av det - og sammen med dere - prioriterer hvordan og hvor vi styrker de studiene vi vet det er mangel på. Og hvordan vi også følger opp og justerer når vi ser konsekvensene av det vi har forsøkt å få til.

Det gjør vi ikke med at politikere i regjering og storting peker på tullestudier. Det gjør vi gjennom det fantastiske nyordet for 2026: utviklingsavtalene. De skal vi jobbe sammen om i hele 2026. De skal gjelde fra 2027, og de blir et fantastisk verktøy. Jeg tror vi har vært gode de siste årene på å bygge opp kapasitet innenfor viktige helsefag. Jeg er veldig glad for at vi har klart å snu –  sammen med arbeidslivets parter – søknadstrenden til lærerutdanningen, og vi har fått flere som ønsker å bli lærere. Jeg tror vi må fortsette det arbeidet, men framover må vi også gjøre mer for å få flere til å velge realfag og teknologi og sørge for at vi får inn den kompetansen som vi trenger i industri og næringsliv i tiden som kommer.

Når vi snakker om kompetanse og prioritering, må vi  også snakke litt om hva teknologien betyr for den nye studiehverdagen. Det vet jeg mange studenter lurer mye på, bekymrer seg en del over. Kunstig intelligens har kommet for å bli, og jeg tror vi må ha som en forutsetning at kunstig intelligens kan løse nesten ubegrenset analytiske oppgaver framover. Det kan bli veldig bra, eller det kan bli veldig dårlig.

Kunstig intelligens kan hjelpe oss med å løse enorme helsefloker og bygge velferd og løse energikriser. Men KI er også en massiv utslippskilde. Kunstig intelligens kan stå for helt ny verdiskaping og skape nye jobber, men kunstig intelligens kan også konsentrere makt og penger på en helt ny måte. Kunstig intelligens kan gjøre at vi lærer mer og bedre, men kan også gjøre at vi tenker mindre og blir litt latere. Det må vi unngå.

Jeg synes en mye omtalt studie fra MIT, også fra fjoråret, sier mye om de veivalgene vi står i. Det fikk altså flere i oppgave å løse en analytisk oppgave enten bare med hodet, eller med internett, eller med bruk av kunstig intelligens og språkmodeller. Det viste seg at hjerneaktiviteten hos de som bare brukte hjernen og ikke brukte KI var betydelig høyere enn de som bare brukte kunstig intelligens. Men, den viste også at de som allerede hadde brukt høy hjernekapasitet til først å forstå oppgaven, fikk ytterligere stimulert hjerneaktivitet ved å bruke språkmodeller og kunstig intelligens.

Det sier noe om hvordan vi skal bruke KI, det sier noe om ansvaret dere har –  ikke bare for opplæring, men for læringsverktøy, forståelse og innramming av bruk av kunstig intelligens. Og det sier noe om viktigheten av de rådene vi etter hvert kommer til å få fra ekspertutvalget som jobber nettopp med bruk av kunstig intelligens i høyere utdanning.

Og vi skal bli best i verden på trygg bruk av KI. Det er en kjerneoppgave i de seks nye forskningssentrene for kunstig intelligens som nylig har blitt opprettet. Utvalget på kunstig intelligens kom med en delrapport rett før jul, og der sa de at herfra og akkurat nå i hvert fall, så tror vi ikke at hjemmeeksamen er noe vi kan stole på. Det må vi ta til oss, men det betyr ikke at vi alle sammen skal rett tilbake til skoleeksamen og måten vi gjorde det på før. Det betyr at vi alle har et stort ansvar for å tenke nytt og for å bruke teknologien til enda bedre læring og enda mer troverdig og helt etterrettelig eksamenspapirer og vurderinger. Sånn at vi kan vite at alle de studentene som kommer ut alle disse fantastiske utdanningsinstitusjonene, de kan det det står på vitnemålet at de kan.

Så må vi få flere inn i utdanning og arbeid. Vi er et land som har stor mangel på arbeidskraft og kompetanse, men vi er også et land som har 700.000 mennesker utenfor arbeid og utdanning og 100.000 av de er under 30 år. Det betyr at flere må få muligheter til å skaffe kompetanse de kan bruke i arbeidslivet. Det betyr at vi må styrke studentøkonomien, og vi må bygge flere boliger, og vi må sørge for at det ikke er økonomiske beskrankninger på å være student. Det betyr at vi må bygge ut flere typer tilbud og styrke fagskolene ytterligere, og det betyr at vi må rekruttere flere inn i utdanninga som vi vet at samfunnet trenger.

Forrige uke fikk jeg besøk i Oslomet på Kjeller, meden god nyhet om at regjeringen ønsker å videreutvikle en ny campus på Lillestrøm med både studier fra Kjeller og studier fra Oslo. Fordi det er en institusjon, og det er en region, der vi både har sett muligheten og potensialet for å rekruttere enda bredere, også fra de gruppene i samfunnet som ikke i dag søker seg til en høyere utdanning, eller tenker at det passer for dem.

Jeg vil gi skryt til alle dere som har vært med oss på den dugnaden det har vært de siste årene for å opprette og styrke gode, desentraliserte utdanningstilbud for de som bor langt unna, for de som allerede har jobb og gjeld og familie og ikke kan reise, flytte til en av våre store campuser. Det er utrolig viktig, for tilgang på oppdatert kompetanse for flere, for kvalifisering av barnehagelærere og lærere og folk som jobber rundt i det ganske land.

Det er en stor jobb som har blitt gjort, og det er også viktig for sikkerheten vår når vi har studenter som samles i Kirkenes som sørger for at det er mulig å bo i Øst-Finnmark og også der få oppdatert sin kompetanse. Dette skal vi fortsette med.

Men det er et viktig men i denne historien. Studenter som kommer ut av videregående skole som skal studere og gå inn i en ny livsfase. De gleder seg til å bli kjent med nye mennesker, til å få nye venner, til å begynne på det nye livet det er å være voksen og flytte hjemmefra. De skal være på campus. De skal ha undervisning, de skal ha kollokviegrupper. Jeg har det siste året møtt mange bekymrede studentorganisasjoner i det ganske land som ser at campusstudentene over tid har blitt borte. Hele den desentraliserte utdanningen som vi har bygget opp, og som vi er utrolig stolt av, falt jo også sammen med en pandemi der dere ble kjempegode på digitalisert undervisning, men nå skal vi også ha kjerne-heltidsstudentene tilbake på campus. De må lære det som kommer til å bli deres viktigste superkraft i arbeidslivet. Evnen til å samarbeide og løse problemer i fellesskap med andre.

Apropos superkraft. Vi har utrolig sterke forskningsmiljøer å være stolte av. Vi er ledende på mange viktige forskningsområder. Vi er attraktive samarbeidspartnere i internasjonal forskning. Vi har nobelprisvinnere i dette bitte lille landet.

Men vi må bli bedre på to ting. For det første: tettere samarbeid med brukere av forskning, ikke minst med næringslivet.

For det andre: enda flere internasjonale samarbeid. Fordi, som Anne Applebaum sier, vi trenger venner og sterke allianser.

Og vi skal ha, og vi har i Norge, en sterk offentlig finansiering av forskning. Det må vi ha, fordi forskning er et kollektivt gode som vi aldri vil klare å investere nok i hvis hver og en bedrift skal være kostnaden alene. Derfor bruker vi cirka én prosent av BNP på forskning. Derfor bruker vi like mye på forskning som andre omkringliggende land, og derfor har også norske FoU-investeringer ligget jevnt og svakt stigende over tid med en topp under pandemien.

Men det er ikke nok alene. Jeg synes vi skal ta med oss ordene til Magnar Bjørås, som for øvrig er årets trønder i 2025. Han sa: «Det største potensialet ligger i å utvikle mer kunnskap om det som er helt grunnleggende», i hans tilfelle mikrobiologisk medisin. Men: «Kunnskapen må også være koblet på den øvrige verdikjeden». Det betyr at når vi sier at forskningen skal være tettere koblet på verdiskaping og næringsvirksomhet og konkurransekraft, så betyr ikke det at vi bare skal forske på ting som ligger helt borti innovasjon og næringsutvikling. Men det betyr at vi må koble forskning og næringsliv tettere sammen gjennom hele løpet.

For det skjer mye bra i norsk forskning, og vi har et utrolig konkurransedyktig næringsliv, men det skjer for lite mellom disse to. Og det er to grunner til at vi trenger mer av det. Det ene er jo at vi trenger mer penger til forskning. Det tror jeg alle her er enig om. Vi har jo en ambisjon om at det skal være tre prosent av BNP som brukes på forskning, én prosent fra offentlig sektor og to fra privat. Men den andre grunnen som er like viktig er at når spleiselaget fungerer, og når samhandlingen fungerer, så får vi også forskningen raskere ut i verden og ut i anvendelse. Vi skal fortsette med en sterk offentlig satsing på forskning, og vi har tydelig det siste året pekt på noen områder som vi mener er særlig viktige. Det kommer vi til å fortsette å gjøre.

Hittil har det vært kunstig intelligens, der vi har opprettet seks forskningssentre som samler det beste av kompetanse på dette i Norge. Som ikke bare skal handle om å bruke kunstig intelligens, men som skal handle om å bruke kunstig intelligens på en måte som fremmer vår konkurransekraft, som sørger for etterrettelighet og trygghet og god bruk av KI i norsk læring og forvaltning.

Så har vi satt av én milliard kroner til forskning på polhavet. Fordi som vi så på bildet her i stad: Er det noen som må ta ansvar for å forstå hva som skjer i nord, ikke bare for natur og klima og livsgrunnlag, men også for handel, økonomi og sikkerhet, så er det oss. Det gjør oss til en attraktiv samarbeidspartner og i Polhavet 2050, der 18 norske institusjoner allerede er involvert – i tillegg til internasjonale partnere – så er det denne gangen også en veldig tydelig sterkere samfunnsvitenskapelig profil som er helt avgjørende for at vi skal kunne forstå hvordan utviklingen i nord påvirker hele samfunnet vårt.

Vi har dessuten nylig lansert – også i august –  en betydelig satsing på kvanteteknologi. For de som ikke helt forstår hva kvanteteknologi er, så kan jeg betrygge med at lederen for Niels Bohr-instituttet i København sier at «den som tror han har forstått kvante har intet forstått». Men det handler jo altså om å forstå de store sammenhengene i vår verden ved hjelp av de aller minste bestanddelene. Kvanteteknologien er på spranget til et helt nytt stadium, og kommer til å være viktig for navigasjon, for sikkerhet, for energibruk og for helse. Kvanteprogrammet som vi nå lanserer har på en helt ny og mye sterkere måte enn tidligere, tydeligere koblinger til næringslivet, og forventninger om at næringslivet skal bidra og være med og legge penger på bordet, og delta i forskningen. Så vi skal gjøre mye, og norsk næringsliv må gjøre mer, og dere må gjøre mer for å bygge de koblingene.

Jeg er også veldig glad for at det er mange som er enig i og ser dette. Det norske veritas (DNV) har nylig opprettet et fond på 2 milliarder kroner, der avkastningen skal gå til grunnforskning ved nordiske universitetet. På NHI-konferansen nylig kom det også frem at et betydelig konsortium av store norske virksomheter går sammen for å investere i å forstå KI og kvante og koble seg på forskningsmiljøer som jobber med det samme.

I tiden som kommer, så kommer vi også til å jobbe med Forskningsrådet for å gjøre Forskningsrådets koblingsmekanismer enda mer relevant for å få stiftelser og bedrifter koblet på alle de sterke kunnskapsmiljøene vi har i Norge. Der utfordrer vi Forskningsrådet til å opprette en helt ny funksjon.

Også trenger vi som sagt gode venner. Vi har mange venner, dere har mange venner og norske forskere er attraktive samarbeidspartnere ute i verden. Det kommer vi til å trenge mer av med våre strategiske samarbeidspartnere.

Vi jobber med tydelige og strategiske samarbeidsavtaler med viktige land som Storbritannia, Japan. Vi har en nordisk felles kvantestrategi der vi skal utfylle hverandre. Norden er verdens ellevte største økonomi når vi slår oss sammen, og vi kommer til å bruke tid og krefter på å få slike samarbeid til å fungere godt, og til å være strategiske.

Så skal vi selvfølgelig jobbe med å både utvikle Horisont Europa til å bli et godt program for Norge. Vi er en fullverdig partner i Horisont Europa allerede som EØS-medlem. Men vi skal også jobbe for, og sørge for, at dette programmet som kommer nå, som er enda mer ambisiøst, åpner de dørene som skal være åpne for norske samarbeidspartnere. Der norske institutter og universiteter allerede gjør det svært godt, og der vi trenger å fortsatt være med. I tillegg jobber vi med hvordan vi kan både påvirke og fortsette i Erasmus, som er helt avgjørende for å få enda flere av våre gode studenter til å kunne reise på utenlandsopphold. Det er berikende, og det er viktig, ikke bare for å bli smart, men også for å bli klok.

Også må vi, fordi verden har endret seg, samarbeide så mye som mulig med resten av verden, men på en litt annen måte enn vi har vært vant til. I systemmeldingen om forskning som vi la fram i mars i fjor, så sier vi at forskningen skal være så åpen som mulig og så skjermet som nødvendig. Forrige uke publiserte vi en oversikt som vi har fått hjelp av NSM og Forskningsrådet og Forsvarets forskningsinstitutt til å lage, som sier noe om hvilke teknologier vi skal være ekstra varsomme med å dele ukritisk.

Det er viktig fordi vi er i en verden der økonomisk samarbeid også er et spørsmål om sikkerhet, og der vi er interessante samarbeidspartnere. Men noen ganger skal spørre oss selv om hvorfor vi er interessante og hvordan vi skal samarbeide også med de vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Det er ikke minst viktig for å klare å være så åpen som mulig på alt det andre – at vi også klarer å verne om og beskytte det som er kritiske, sensitive teknologier. Det kan for eksempel være undervannsteknologi, der vi er utrolig gode, og der det ikke er sikkert at vi vil dele alt med alle.

Og så må vi slutte med disse (henvisning til bilde av studenter) - for - kjære alle sammen, det er jo disse vi jobber for og med. Vi lever i en tid som kommer til å gå inn i historiebøkene.

Vi kjenner ikke framtida, og vi vet ikke akkurat hvordan alt som skjer nå kommer til å utspille seg de neste dagene, ukene eller månedene. Men vi vet ganske mye om hvordan vi bør ruste oss for det vi står midt oppi. Vi vet ganske mye om hvilken kompetanse vi kommer til å trenge. Både den vi trenger veldig mange av, og den vi trenger noen få, men helt avgjørende mennesker innenfor.

Vi vet ganske mye om at skal vi klare å sørge for et tillitsbasert, inkluderende og verdiskapende samfunn i framtida, så må vi benytte oss av vår aller viktigste ressurs enda bedre, nemlig folk. Vi må få flere inn, vi må få flere gjennom og ut i arbeid, og tilbake til påfyll i løpet av arbeidslivet.

Også vet vi at vi kommer til å trenge å utvikle ny teknologi og ny kunnskap. Vi kommer til å trenge å gjøre det, koblet på de som skal bruke kunnskapen og i samarbeid med andre.

Kort sagt: Kompetanse og kunnskap er aldri feil. Jeg ser stort fram til alle samtalene som vi skal ha i dag om hvordan alt det som skjer i verden ikke skal paralysere oss, men motivere oss.

Til all den viktige jobben dere skal gjøre. Og så vidt jeg skjønner så er det nå sånn spontanspørretime. Det er det gøyeste jeg vet, så da skal Maria styre ordet. Tusen takk for oppmerksomhet!