Nå er vi her.

Normoria.

Det klinger som var det hentet fra et sagn.

Og kanskje er det litt sånn også.

Det latinske navnet på Nordmøre dukker opp i skriftlige kilder på kartet Carta Marina i 1539.

På dette første detaljerte kartet over Norden, laget av den svenske presten og kartografen Olaus Magnus, har Nordmøre – Normoria – en svært fremtredende plass.

Magnus kjente Norge. Han oppholdt seg i Oslo. Han hadde tett kontakt med norske geografer. Vi kan anta at fremhevingen av Nordmøre ikke er tilfeldig.

Det er historisk belegg for å understreke regionens viktighet på denne tiden.

Men Carta Marina er også et fantastisk kart, i ordets rette forstand: Skip tas av digre malstrømmer. Seilskuter svelges av kraker. Rett utenfor kysten her blir en gigantisk kreps slukt av en sjøorm.

Stedet Normoria trer frem for oss som både historisk faktum og som et eventyr.

- - -

Kjære alle sammen.

Nå er vi her.

Nye Normoria – dette fabelaktige kulturhuset deres – står her som et faktum og et eventyr.

Hit, til setene i mektige Bræin operasal, under den majestetiske lysekronen av Cathinka Mæhlum, skal det strømme operaelskere. Og de er det mange av her, det vet jeg av erfaring.

Hit skal kulturskoleelever komme for å lære å spille fiolin.

Her er biblioteket deres.

Her er historien deres; en fullverdig hovedarena for Nordmørsmuseenes samling.

I dette huset skal det myldre. I dette huset skal det øves og leses og skapes. Dette huset skal være levende.

Og det er det allerede. Under åpningsukene har stoler blitt satt ut, folk har satt seg ned, og hørt orkesteret øve.

Det har blitt arrangert mer enn 120 arrangementer her de siste ukene, flere av dem gratis. Teateret Vårt har vært her med Peer Gynt. Smøla Janitsjar har spilt konsert.

Det har vært maskeverksted for barn i foajéen, lesegrupper for voksne i biblioteket, operapub med Operaen i Kristiansund. På fredag spilte artisten Metteson her i salen.

Livet – her inne- det har startet.  

- - -

Jeg har gledet meg.

Det gjør en kulturminister ofte. Det sier en kulturminister ofte.

Men denne kvelden er ekstra spesiell for meg også, fordi jeg har fulgt dette prosjektet over tid. Det vet flere av dere her i salen fra før.

I juni i fjor var jeg her for symbolsk grunnstensnedleggelse for huset. Den grunnstenen er – som dere kanskje er kjent med – en tidskapsel, som nå er en del av bygget, og som vil åpnes om hundre år.

Men det er over femten år siden jeg først kom i berøring med entusiasmen rundt prosjektet. Den gangen var jeg her i Kristiansund som statssekretær i Kulturdepartementet, for å åpne operafestuken.

Drømmen har naturligvis levd lenger enn femten år.

Arbeidet med å realisere ambisjonene likeså. Og det ligger et imponerende stykke arbeid – og samarbeid – bak den kvelden vi opplever i kveld.

For dette bygget har Kristiansund og Nordmøre fått til gjennom fellesskap og samlet innsats. Det lokale kunst- og kulturlivet har stått sammen med utbyggere, utviklere og regionalt næringsliv for å drive drømmen fremover.

Lokalpolitikere, fylkespolitikere og rikspolitikere har fulgt den samme takten.

Hvis jeg skal få være litt personlig, tror jeg det er nettopp denne driftigheten, dette samarbeidet – fellesskapet – som gjør at jeg trives så godt her i byen.

Og det er disse kvalitetene, denne kjærligheten til kulturen og troen på det som finnes her, som har vært avgjørende for å realisere dette praktfulle huset.

Kjære Kristiansund.

Kjære Nordmøre.

Gratulerer med Normoria!