I kulturen – i kunsten – bor muligheten til å utvide vår forståelse av verden, slik den er.

Slik den har vært.

Slik vi kan se for oss at den vil bli.

Gjennom det klare blikket, det originale blikket, eller det uventede blikket, kan kunstnerne – musikerne, malerne, danserne og lyrikerne – spenne opp nye nett av mening for oss.

Da styrker de også den veven som holder oss sammen.

For vi kan ikke snakke om kraften i kunsten, uten å anerkjenne kraften i mennesket.

Viljen og fellesskapet i festivalbygden. Begeistringen i konsertsalen. Berøringspunktene som flyter fra en teaterscene; fra podiet i et litteraturhus.

Kunst mister sin kraft i et tomt rom.

Kraften oppstår i samspillet.

Samspillet er viktigere enn noensinne å verne.

--- 

I fjor åpnet jeg denne talen med å fortelle om det sterke møtet jeg hadde med Mykola Totsjytskij, den daværende ukrainske kulturministeren, på Nordisk/baltisk ministermøte.

Hans beretninger om teaterforestillinger i tilfluktsrom, om kammermusikk på Kharkivs T-bane stasjoner, berørte meg dypt.

I år vil jeg starte med et bilde som også hører til denne angrepskrigen, skrevet frem for oss i «Ufred- Russland fra innsiden» av Åsne Seierstad.

Der følger hun den russiske avhopperen Andrej, fra han bryter ut av det fryktede Wagner-kompaniet ved Bakhmut, til han krysser Pasvikelven i Finnmark en januar natt i 2023.

Pasvikelven, hvor «vannet renner stille og stivner lett,» som Seierstad skriver.

Hvor «du kan vandre langs bredden, gå utpå isen og hugge hull, legge en reinfell i fiskestolen og slippe ned snøret ditt. Du må bare aldri, aldri krysse elven».

Det er denne elven Andrej må krysse.

Signalbluss flerrer nattemørket.

Hundeglam jager ham mot Norge.

Han tar en slurk vodka i panikken. Han tar to slurker vodka.

Så tar han med seg historien sin over grensen til oss.

--- 

Dette landet ligger ikke alene.

Det ligger bare vann som renner stille, og stivner lett, mellom oss og en omskiftelig aggressor i øst.

Lenger mot vest ligger en øy, dekket av is og snø som er i ferd med å smelte, og åpne passasjer og handelsruter.

Åpne jorden for uthenting av mineraler.

Som setter gamle venner – våre venner – opp mot hverandre.

Og landet vårt består også av øyer som smelter. Som har mineraler og sjøveier.  

Nå domineres nyhetsbildet av de store strukturene på verdenskartet, heller enn de nære historiene, og derfor kommer jeg til å bruke årets kulturtale til å trekke opp nettopp de større perspektivene.

Retningen og rammene som vil påvirke kunst- og kulturpolitikken i tiden fremover.

Vi må klare å se helheten.

Og helheten tilsier at vi må være forberedt på å prioritere.

Vi kan ikke late som om vi ligger alene.

--- 

Før jul la Arbeiderpartiregjeringen frem sin plan for Norge.

Der stadfester vi at de aller viktigste politiske veivalgene frem mot 2029 handler om trygghet. 

Trygghet for økonomien.

For arbeids- og næringslivet.

For helsen.

Trygghet for barn og unge.

Arbeiderpartiet gikk til valg – og vant valget – på trygg styring av landet. På solid og ansvarlig Arbeiderpartipolitikk, også når det kommer til kultur- og frivillighetssektoren.

Det var det velgerne ønsket.

Plan for Norge vil være veikartet vårt de neste årene. Planen endrer innretningen på regjeringens politiske styring.

Det skjer fordi vi ser at det er behov for en smidigere styring av landet.

Slik at uforutsette utfordringer – på grunn av den urolige sikkerhets-, klimamessige- og økonomiske virkeligheten rundt oss – kan møtes raskt nok når det trengs.

Og nå trengs det.

Vi vet at det blir tøffe prioriteringer i årene fremover.

--- 

I dagens politiske virkelighet er det lett å se for seg kunst og kultur som salderingspost.

Nedskalerte kulturbudsjetter.

At harde prioriteringer bare gir midler til harde ting:

Opprustning.

Overvåkning.

Operativ evne.

Arbeiderpartiregjeringen har gjort det motsatte. Vi har økt kulturbudsjettet.

Årets kulturbudsjett er på rekordhøye 27,1 milliarder kroner. Det er en økning på over 1,3 milliarder kroner fra fjorårets budsjett. Vi har sørget for betydelig realvekst i kulturbudsjettet helt siden vi tok over i regjering.

Det viser at Arbeiderpartiet, på tross av stram styring og harde prioriteringer, verdsetter kunst, kultur og frivillighet høyt. 

De av dere som så statsministerens nyttårstale, vet det.

Der takket han dere som lager filmer og tv-serier vi kjenner oss igjen i.

Dere som tar samtiden på pulsen og skaper kunst, musikk og festivaler som viser hele mangfoldet vårt.

Han takket dere som skriver bøker.

Signalet er tydelig.

For det er som statsministeren sier: Tryggheten vår handler om mer enn fly og fregatter.

«Fellesskapet er også vår bro til nye perspektiver, ideer og fortellinger – som vårt samfunn og vår kultur trenger. Et sterkt fellesskap er fundamentet for et sterkt forsvar av Norge i årene foran oss.»

Dette er den overordnede fortellingen. Dette er retningen verden har tatt

--- 

Verden skiftet retning i 1905 også, det året Margarinfabrikken Norge startet opp i Skuteviken i Bergen.

Senere overtok Bergen Kjøtt det funksjonalistiske fabrikkbygget, og skar skinker og stappet pølser frem til begynnelsen av 2000-tallet.

Deretter ble det stille.

Trinsene og tannhjulene stanset.

I Ramsøybygget på Lillehammer var det trelasthandel. Så var det tomt.

Nok et sted preget av forfall, ikke fornying.

Slik er det ikke lenger noen av stedene.

I dag er fabrikken i Skuteviken viet kreativ produksjon.

Bergen Kjøtt har fra 2010 latt profesjonelle kunstnere og musikere skape, utvikle og formidle et bredt spekter av kunstneriske uttrykk fra scenen og i studioer.

I den gamle trelasthandleren på Lillehammer finner vi i dag Heartbox. Nå huser lokalet ungdommelig kreativitet i stedet for plank.

Det er dansesaler her.

Øvingsrom for teater og sang.

Systue og podcaststudio.

Det er rom for fellesskap.

Kjære alle sammen.

I dag varsler jeg at vi starter arbeidet med en nasjonal kulturarenastrategi.

Den følger opp kulturfrivillighetsstrategien Rom for deltakelse og anbefalinger i utredningen Musikklandet, i tillegg til arkitekturstrategien Rom for kvalitet.

Tilgang til egnede kulturarenaer i hele landet styrker lokalsamfunn. Det bygger engasjement, identitet og tilhørighet.

Det gir økt deltakelse for alle.

En nasjonal kulturarenastrategi skal bidra til trygge og inkluderende nabolag langs fjordene, i dalførene og i byene i dette landet.

Det øker bolysten til folk; styrker sansen for plassen.

Jeg er opptatt av at vi med denne strategien skal finne løsninger som gir effektiv ressursbruk i kommunene, samtidig som kulturens rolle i lokalsamfunnet utvikles.

Det skal vi gjøre blant annet ved å se på hvordan ubrukte bygg kan gis nytt liv.

Som Margarinfabrikken i Skuteviken.

Som trelasthandleren på Lillehammer.

Vi vil se på hvordan statlige midler kan innrettes slik at hver krone virker best mulig, og styrker utviklingen av møteplasser, basert på lokale behov.

Samtidig vil vi heve kunnskapen om utvikling av slike arenaer, særlig når det kommer til universell utforming, fordi det er avgjørende at alle skal kunne nyte godt av byggene.    

Når lokalene er tilpasset og på plass, slipper korpset å dele rom med turning. Koret får øve med god akustikk. Det blir lys på scenen til barneteateret.  

Det gir kulturfrivilligheten bedre vekstvilkår.

Så vil ikke strategien bare komme frivillige lag og foreninger til gode. Den vil også gagne det voksne og frie kunstfeltet.  

Skikkelige kulturarenaer for våre profesjonelle kunstnere er med på å øke tryggheten til en yrkesgruppe som ofte sliter med uforutsigbare rammevilkår; både økonomisk og i forhold til infrastrukturen som kreves for å utøve virket sitt.

Dette er tydelig i NOU-en Musikklandet: Gi musikerne et øvingslokale – en scene – og de gir oss opplevelser. Og det er akkurat det vi gjør nå.

Men ikke minst handler den nye strategien om dette:

Tilpassede kulturrom til barn og ungdom – der de kan spille sammen, danse sammen, bygge sammen – er en investering i tryggheten deres.

Det lar dem utfolde seg kreativt. Vokse som individer. Finne både seg selv og vennskap.

Det bygger ned utenforskap. Tar dem med på innsiden – til rom med lys og rom med luft – i stedet for å bli holdt på utsiden.

Slik blir også kulturarenastrategien en viktig komponent i å sikre kultur til og for alle.

--- 

Helt siden leselyststrategien for barn og unge – «Sammen om lesing» - kom i 2024, har et samlet litteraturfelt etterlyst en tilsvarende strategi for den voksne delen av befolkningen.

Denne regjeringen er glad for iherdigheten og utålmodigheten litteratur-Norge har vist.

Og vi følger opp.

Tett opp under jul varslet vi at arbeidet med lesestrategien for voksne vil settes i gang i år.

De to lesestrategiene vil fungere i tett samspill.

De vil dra veksler på hverandre.

Hvis norske elever igjen skal bli blant verdens beste lesere, krever det både en lesesatsing i skolene, som regjeringen allerede er i gang med, og noe mer

Det krever en sterkere kultur for lesing i hele befolkningen.

Tiltakene er ikke meislet ut.

Men: 

Vi ønsker at leselyststrategien for voksne skal føre til bibliotekutvikling gjennom blant annet Nasjonalbibliotekets arbeid, og gjennom å styrke innkjøpsordningene.

Vi ønsker å tilrettelegge for litteraturformidlingen.

Forfattermøter.

Opplesninger.

Formidling gjennom leseorganisasjoner. Gjennom litteraturhusene. Litteraturfestivalene.

Strategien vil også vie oppmerksomhet til den nynorske litteraturen, til litteratur på de samiske språkene og litteratur på øvrige nasjonale minoritetsspråk.

Og vi vil involvere hele litteratursektoren i prosessen, enten det dreier seg om større strukturelle grep, eller lystbetonte og inspirerende aktiviteter i mindre format.

Vi har nemlig merket oss Forfatterforeningens kampanje «Tid til ti». Vi har også merket oss prosjektet «Leseløft i arbeidslivet», etter initiativ fra LO, Spekter og Virke i samarbeid med litteratur- og leseorganisasjoner.

--- 

En sakprosabok kan trekke deg med til dybdene av ny kunnskap.

En roman kan transportere deg til en fortid du aldri har besøkt, eller gi deg en ny erkjennelse av ditt eget liv, akkurat der du befinner deg.

Å vende befolkningens oppmerksomhet bort fra kjappe algoritmer og visuelt drevne klipp, tilbake til en langsommere, grundigere og mer resonnerende meningsdannelse, vil være en dugnadsinnsats; men et krafttak vi mener er helt nødvendig.

For en opplyst befolkning gir en opplyst offentlig samtale.

En opplyst offentlig samtale utgjør et forsvarsverk mot desinformasjon, mot utarming av demokratiet.

Vi kaller dette forsvarsverket ytringsberedskap. Og her står bøkene i en særstilling.

---  

God, solid ytringsberedskap i befolkningen er en av Arbeiderpartiregjeringens politiske prioriteringer, og nå er to viktige strategier jeg varslet i fjorårets kulturtale på plass:

En overordnet strategi for å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Og en mer konkret, utarbeidet for å styrke motstandskraften mot desinformasjon.

Den første av disse strategiene - som heter nettopp «Ytringsberedskap» - handler om hvordan regjeringen på ulike måter, og på ulike politikkområder, legger til rette for den offentlige samtalen.

Ytringsfrihet betyr ikke bare friheten til å si det man vil uten å bli straffet for det, men vel så mye om mulighetene til å delta.

Det krever et mangfold av redaktørstyrte medier, et sterkt kulturliv, og en offentlighet der uenighet er en styrke, ikke en trussel.

Måten vi tilegner oss informasjon på i dag, er ikke lenger ensrettet, men uoversiktlig og fragmentert. Det gjelder ikke minst mange av kanalene unge får informasjonen fra.

I dette bildet er rollen de redaktørstyrte mediene spiller helt vesentlig. Vi trenger god journalistikk. Og vi trenger grundig og etterrettelig journalistikk.

Denne regjeringen vil jobbe hardt for å gi gode og forutsigbare rammebetingelser for redaktørstyrte medier i årene som kommer.

Vi har gitt ekstra tilskudd til Senter for undersøkende journalistikk, Landslaget for lokalaviser og Institutt for journalistikk inneværende år.

Vi er også i full gang med å forberede styringssignalet for mediestøtten og NRK i neste periode, som går fra 2027 til 2030.

Styringssignalet vil bygge på et bredt kunnskapsgrunnlag, som det jobbes med nå, og vil spille en viktig rolle for å ta vare på de gode vilkårene for ytringsfriheten i Norge.

Det vil også etableringen av et forskningssenter som skal bidra med langsiktig forskning på ytringsfrihetens kår og effektene av polarisering og desinformasjon.

På kunst- og kulturfeltet vil vi gi Kulturdirektoratet i oppdrag å undersøke ytringsrommet for kunstnere i Norge.

Det gjør vi fordi kunsten ikke kan være fri, uten friheten til å ytre seg.  

Det kan kanskje høres selvfølgelig ut.

Banalt, til og med.

Men det er det ikke. 

--- 

«Ytringsberedskap» er tett sammenvevd med regjeringens strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Tiltakene skal skape et tryggere – men også mer våkent – fellesskap.  

For algoritmene bryr seg ikke om nyanser.

De fremhever det som vekker følelser, i stedet for det som vekker refleksjon.

Deretter fôrer de oss de samme følelsene på nytt.

Vår forståelse av demokrati, og av hverandre, utfordres hele tiden, og på ulike måter.

Strategien lister opp flere mulige tiltak i møtet med desinformasjon, men jeg vil kort trekke frem to ting.

Det første er behovet for kunnskap. Der har vi blant annet satt av midler til et uavhengig senter for kildebevissthet.

Det andre jeg vil trekke frem er behovet for internasjonalt samarbeid.

For tre uker siden møtte jeg min irske kollega i Dublin. Jeg besøkte også det irske medietilsynet. Irland sin strategi mot desinformasjon kom før vår, og de to strategiene ligner hverandre.

Det kreves internasjonalt samspill og koordinasjon i møte med en utfordring som flyter digitalt, uten å ta hensyn til nasjonale hindre eller grenser.     

--- 

Kunsten kan ikke være fri, uten friheten til å ytre seg.

Og kanskje er dette aller sannest når det kommer til det frie kunstfeltet.

Det er der den største risikoen – de største sjansene – tas. Det er der vi ofte finner den kunstneriske innovasjonen. Det er der kunstnerne opererer med hull i sikkerhetsnettet.

Vi er avhengig av et sterkt og fritt kunstfelt, og jeg vil fortsette å støtte utviklingen av det.

I år har vi løftet dansen.

Det er naturlig.

Det er få faste stillinger til dansere i Norge i dag. Majoriteten er frilansere og selvstendig næringsdrivende. Samtidig holder norsk dans et høyt internasjonalt nivå. 

Vi styrket derfor infrastruktur for dans med til sammen 20 millioner kroner. Jeg vil også ta initiativ til et dialogmøte med dansefeltet denne våren.

Å styrke infrastrukturen rundt frilanserne er viktig fordi det bidrar til å legge til rette for utvikling, produksjon og visning over hele landet.

Det gir tilgang til øvingsrom.

Visningsarenaer.

Til kompetanseheving.

Det bygger fellesskap for en gruppe yrkesutøvere som på mange måter står alene.

Dansesatsingen viderefører regjeringens prioriteringer til det frie feltet.

Tidligere har Norsk kulturfond fått økte midler til en ny ordning for etablerte scenekunstkompanier. Det samme gjorde insentivordningen for ny norsk dramatikk i fjor.

Som en del av vår plan for Norge, vil vi i årene fremover fortsette å se hvordan kunstnergrupper som ikke er tilknyttet institusjonene –som ikke har faste arbeidsforhold – kan støttes. 

--- 

Når vi snakker om disse kunstnerne, om det frie feltet, kommer vi ikke unna at underbetaling og gratisarbeid er utbredt. Stortingsmeldingen «Kunstnarkår» understreker det.    

Tall fra SSB viser at det er kultursektoren som har høyest andel selvstendig næringsdrivende i Norge, og at en stor del av disse har vedvarende lavinntekt.

SSB kaller dem arbeidende fattige.

Det gjør inntrykk.

Dyktige kunstnere som velger et liv i kunsten, skal ikke være nødt til å gi avkall på en inntekt det går an å leve av.

Derfor er rimelig betaling for kunstnerisk arbeid en prinsippsak for denne Arbeiderpartiregjeringen.

Og derfor har Kulturdirektoratet utarbeidet et forslag til verdiprinsipper for rimelig betaling for kunstnerisk arbeid, på oppdrag fra departementet.

Forslaget er på høring, med frist 1. mars.  

Så snart vi har fått verdiprinsippene på plass vil Kulturdirektoratet utarbeide en oppfølgende strategi for hvordan vi skal sørge for at prinsippene blir fulgt opp.

Jeg vet at det er ulike meninger om prinsippene, og derfor ser jeg frem til å høre sektorens innspill.

---

«Vi er en befolkning av skapere, medskapere og mottakere i et landskap hvor musikken stadig gir lyd til livets mange rytmer.»

Dette er en av de aller første setningene i utredningen «Musikklandet.» NOU-en utgjør en helhetlig – og etterspurt – gjennomgang av hele den norske musikksektoren.  

Musikklandet gir oss et omfattende kunnskapsgrunnlag å jobbe videre med.

Her er, som nevnt, anbefalinger som går direkte inn i det arbeidet vi nå starter med kulturarenastrategien.

Her er også betraktninger som er direkte koblet til videreutvikling av det frie feltet. Til spørsmålet om kunstneres levekår.

Og kunnskapsgrunnlaget står ikke alene. Ved høringsfristens utløp 14. november, var det supplert med 183 høringssvar.

Vi kan allerede slå fast at Musikklandet er tatt godt imot.

Høringssvarene peker på et grundig arbeid som synliggjør musikkens betydning i samfunnet, musikken som næring og musikkfeltets organisering.

Mange er spente på oppfølgingen av NOU-en. Det arbeidet er vi altså i gang med, med kulturarenastrategien som et første, konkret steg.

---

Det er mange som er opptatt av norsk film om dagen også, så la meg her få lov til å dvele litt ved nettopp filmfeltet, der vi opplever en periode uten sidestykke.

Ni Oscar-nominasjoner til «Affeksjonsverdi», på toppen av nominasjonene til Golden Globe og BAFTA.

Oscar-nominasjon til «Den stygge stesøsteren».

Internasjonal suksess og anerkjennelse til Dag Johan Haugeruds trilogi, og til debutanten Lilja Ingolfsdottir.

Vi skal selvfølgelig se på hvordan momentet kan utnyttes, og vi vil gjøre det i dialog med bransjen.

I dag sender jeg derfor et forslag om investeringsplikt for strømmeaktører på høring. Det vil bety at norske og utenlandske strømmetjenester må investere tilbake i norske produksjoner. 

At fire prosent av omsetningen deres skal gå til norsk innhold.

Kultur er også næring – og som Næringsministeren varslet på Tromsø Internasjonale Filmfestival – er det tett og god dialog mellom meg og Cecilie, med tanke på å diskutere insentivordningen fremover. 

Disse initiativene vil komme på toppen av et stabilt, høyt nivå på de offentlige overføringene til film- og dramaproduksjon fra regjeringen.

Hvis vi ser på all støtte til filmfeltet – til regionale filmsentre, internasjonale tilskuddsordninger og mer - gir vi over 1 milliard kroner i året til film.

Bevilgningene til film- og dataspillformål har økt med 218 millioner kroner under Støre-regjeringen. Det tilsvarer en økning på 24 prosent. 

Alt dette ser jeg frem til å diskutere med dere det gjelder, og jeg vil derfor ta initiativ til et snarlig møte med sentrale aktører i filmbransjen.

---

Det er ikke bare film som høster internasjonal anerkjennelse. 6. februar feirer vi samefolkets dag, og samisk kunst og kultur opplever stor interesse.

Máret Ánne Saras kunstverk «Goavve-Geabbil» vises i Turbinhallen på Tate Modern; en ære hun deler med bare den ypperste verdenseliten av samtidskunstnere.

Senere i februar er både Marja Mortensson og Mari Boine invitert til den anerkjente Elbphilharmonien i Hamburg sitt spesialprogram Arctic Voices.

Dette er enkeltstående eksempler på en tydelig trend: Samisk kunst er etterspurt i utlandet.

For å møte denne etterspørselen har regjeringen gått inn og støttet opprettelsen NANU- Sámi Arts International.

Ordningen ble lansert i London under åpningsdagene for Saras kunstverk i oktober, og vil øke synligheten av samisk kunst i utlandet, på samiske kunstneres egne premisser.  

---

Senere denne våren vil jeg dra til Skien for å legge ned grunnsteinen til det nye Ibsenbiblioteket.

Bygget vil huse både folkebibliotek og internasjonal formidlingsarena for Ibsens dramatikk, og vil utfylle Ibsenhuset som ligger ved den samme parken. På den måten skapes et vakkert byrom, viet til kulturopplevelser.

I høst åpnet det nye formidlingsbygget til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya.

Arkitektonisk snakker bygget med de dype skogene rundt seg, men det viktigste er likevel hvordan innholdet snakker om kulturen og levesettet til en minoritet som tradisjonelt har fått liten plass i fortellingen om det norske.

Som med biblioteket i Skien, er dette et bygg som rommer mer enn en fortelling. Mer enn en bruk.

Og i oktober, åpnet Normoria, det nye kulturhuset i Kristiansund.

Huset vil være et hjem for Nordmørsmusea, for operaen i Kristiansund, for kulturskole, og bibliotek; et hjem, ikke bare for kulturen, men for folkene i Kristiansund og på Nordmøre.

Akkurat slik jeg tror Ibsenbiblioteket vil bli det for folkene i Skien og Grenland.

Men disse byggene forteller ikke bare historiene til de stedene der de står. Sammen forteller de oss en historie om Norge.

Om hvem vi har vært.

Om hvem vi ønsker å bli.

Drømmen om disse stedene har bestandig levd lenger enn tiden det tar å bygge dem.

Arbeidet med å realisere ambisjonene likeså. Det ligger et imponerende stykke arbeid – og samarbeid – bak, før folk kan gå inn.

Ordningen Nasjonale kulturbygg bidrar til å skape gode arenaer der kunst og kultur kan produseres, vises og bevares.

Så langt har Arbeiderpartiregjeringen gitt tilskudd til over 30 nye prosjekter over denne ordningen, til en verdi av nærmere 2 milliarder kroner.

Foruten å være et viktig bidrag til kultursektoren, er dette prosjekter som skaper ringvirkninger i samfunnet, fra byggenæring til økt bolyst.

I de kommende årene ser jeg derfor frem til å følge byggingen av Ibsenbiblioteket.

Men også Skrei opplevelsessenter i Lofoten.

Regionalt kultursenter på Domkirkeodden i Hamar.

Oppgraderingen av Stiklestad Nasjonale Kultursenter i Verdal.

Restaurering av Ole Bulls eventyrlige villa Lysøen utenfor Bergen.

Det nye museet på Odderøya i Kristiansand.

Nybyggene ved Lyngheisenteret på Lygra og Astruptunet i Sunnfjord.

Dette er verdifulle bygg.

De skaper identitet og tilhørighet.

Det knytter deg til plassen du er fra.

Det som kom før deg.

Tradisjonene du bærer med deg.

Og de er løfter om ny tid. Nye opplevelser.

---

Når byggene står der, må de fylles med liv og med lys, og det vet vi at de blir.

For institusjonene våre er ikke bare viktig som demokratisk infrastruktur og arena for formidling av kunst og kultur.

De er også arbeids- og oppdragsgivere for kunstnere.

Uten institusjonene hadde kulturtilbudet i Norge vært fragmentert.

Ulikt fordelt.

Regjeringen prioriterer kulturinstitusjonene. I år har vi gitt 274 millioner mer til musikk- og scenekunstinstitusjonene og museene.

Til sammen bruker denne regjeringen 6,3 milliarder kroner til å holde driften i denne delen av kulturlivet vårt i gang. 

Vi gjør det for å skape møteplasser – fysiske og mentale konstruksjoner – som gjør at hele landet får oppleve kunst og kultur på høyt nivå. 

 ---

Det er reelle forskjeller på høyre- og venstresiden i kulturpolitikken. Det sa jeg i denne talen i fjor også.

Arbeiderpartiregjeringen har økt kulturbudsjettet.

Vi tror på- og jobber for sterk, statlig støtte til kulturlivet, gjennom ordninger og bevilgninger som sikrer oss et bredt mangfold av kunstuttrykk.

Men vi må være forberedt på tøffe prioriteringer fremover.       

Ikke alle kan få nye bygg.

Ikke alle kan få økt støtte, selv om vi ønsker det.

Selv om vi klarer å holde kulturbevilgningene på et høyt nivå.

Og jeg tror det er viktig at kunst- og kultursektoren tar det innover seg. At kulturfeltet også selv viser at de gjør tøffe prioriteringer, innad, på sine områder.

At vi gjør prioriteringene i gjensidig forståelse.

Det vil også sende et signal.

Det vil gi legitimitet til en fortsatt aktiv og offensiv kulturpolitikk.

Jeg vil takke LO og Spekter for å invitere til Kulturtalen nok en gang.

Samarbeidet med dere – og med Virke, KS og Arbeidsutvalget i Kunstnernettverket – er verdifullt for meg, og det både håper og tror jeg det er for dere også.

Dere vil være ekstra viktig å ha med på laget også i tiden som kommer.        

---

Dette landet ligger ikke alene. Vi er ikke alene.

Vi kan vende oss til Halldis Moren Vesaas igjen; det har vi gjort i vanskelige tider før.

Heretter heter det: vi.

Vi trenger hverandre.

Vi trenger naboene våre; land så vel som folk.

Vi trenger å trygge fellesskapet.

Vi trygger fellesskapet gjennom en sterk og fri kultur.

Gjennom sterk og fri kunst.

Musikken.

Dansen.

Litteraturen og dramatikken.

Filmen.

Det er verdt å bevare.

Det er verdt å beskytte.

Det er verdt å prioritere.

Takk for meg.