Bærekraft skal styre langsiktig utviklingspolitikk

Artikkel i Vårt Land, 19. oktober 2016

I mange av våre samarbeidsland utgjør bistand etter hvert en liten andel av inntektene. Det mest effektive for å bidra til vekst og fattigdomsreduksjon, er å legge til rette for handel og investeringer.

Det historiske vedtaket av FNs bærekraftsmål i september 2015 markerte starten på en global dugnad. Målene forplikter alle land til å jobbe for bærekraftig utvikling og ­utrydde all ekstrem fattigdom innen 2030. Nå starter arbeidet med å oppfylle målene. Dette er bakgrunnen for at regjeringen vil utarbeide en stortingsmelding om en fremtidsrettet utviklings­politikk. I meldingen, som Vårt Land ­omtalte lørdag, vil vi stake 
ut en helhetlig utviklings­politikk, ut fra bærekrafts­målene.

De ­målene skal gi førin­ger på fremtidig innretning av bistanden og sikre maksimal effekt av hver krone.
 Bærekraftsmålene er et paradigme­skifte i internasjonal ­politikk. Bærekrafts­målene er en ­erkjennelse av at alle verdens land deler utfordringer knyttet til klimaendringer, ­epidemier, innsats mot ungdomsarbeidsløshet, konflikt, kamp mot ­radikalisering og migrasjon. Bærekraftsmålene er veikartet for hvordan vi kan møte disse ­utfordringene. Rike og fattige land må stå sammen i arbeidet 
for å skape en fredelig og mer rettferdig verden, der vi tar hensyn til klima og miljø og hvor ­ekstrem fattigdom kan bli historie.

Dramatisk. De internasjonale rammebetingelsene er dramatisk endret de siste årene. Globale maktforhold er forskjøvet, og mange av de tradisjonelle giver­landene møter utfordringer knyttet til stagnasjon i økonomisk vekst og nasjonal sikkerhet. Vi befinner oss på ulike nivå når det gjelder økonomisk og sosial utvikling, inntekter og velferd, men vi er alle gjensidig avhengig av hverandre. Det som skjer i en del av verden har i økende grad betydning utover lande- og regions­grenser. Vår tids utfordringer kan bare løses dersom vi har en helhetlig tilnærming og et langsiktig perspektiv.

Denne regjeringen har store ambisjoner for sitt internasjonale engasjement for en bedre og mer rettferdig verden. Vi er den første regjeringen som har brukt en prosent av BNI til utviklingshjelp i hele perioden. Vi har samlet bistanden om fem ­hovedprioriteringer: 1) utdanning, 2) helse, 3) næringsutvikling og jobbskaping, 4) klima, 
fornybar energi og miljø og 
5) humanitær bistand. Sentrale stikkord i budsjettet for 2017 er langsiktighet, resultater, konsentrasjon og effektivitet.

Ikke størrelsen. Men bistand handler om mer enn størrelsen på bistandsbudsjettet. Vi må være sikre på at det vi gjør har effekt og gir resultater. Da må vi ta inn over oss at rammebetingelsene for bistand er endret. Et betydelig arbeid er allerede gjort for å skape en mer fremtidsrettet utviklingspolitikk, og det er lagt frem meldinger til Stortinget om utdanning, næringsutvikling, handel, global sikkerhet og ­menneskerettigheter.

Når jeg møter kolleger fra ­utviklingsland, er det sjelden de spør etter mer bistand. Det de ønsker seg er mer handel, større investeringer og hjelp til å ­bygge opp sin egen kompetanse på ­områder som de vet at Norge er gode på. Bistand er en forsvinnende liten andel av inter­nasjonale kapitalstrømmer, og er på langt nær tilstrekkelig for å oppnå bærekraftsmålene. 
Vi må derfor bruke bistand slik at den mobiliserer andre og ­
større finansieringskilder. Gode eksempler er den norske innsatsen for global helse, og den ­mobilisering av privat kapital som skjer gjennom Norfunds virksomhet. Nå gjør vi en massiv innsats for mobilisering av offentlig og privat kapital til ­utdanning.

Denne regjeringen legger opp til rekord­store ­bidrag til humanitær innsats. De humanitære behovene i verden er nærmest bunnløse, og det er vår plikt å bidra til å lindre nød. Flere av Europas naboland i Midtøsten og Nord-Afrika er preget av krig og konflikt. Millioner lever i frykt, drives fra sine hjem og inn i nød og fattigdom. Dette er bakgrunnen for at vi arbeider med en strategi for helhetlig innsats i sårbare stater og regioner, der vi også vurderer hvordan vi bedre kan se humanitær og langsiktig utviklingsinnsats i sammenheng.

Det overordnede målet med norsk bistand er at mottakerlandene ikke lenger skal trenge bistand. Fattigdomsreduksjon er en hovedprioritering. Økt oppmerksomhet om nød som følge av krig og konflikt rokker ikke ved dette grunnleggende prinsippet. Snarere tvert imot. Ofre for krig og konflikt i sårbare stater utgjør en betydelig og voksende andel av de fattigste og mest utsatte i verden. Å bidra til stabilisering, å gi mennesker et fremtidshåp og mulighet til å forbli i sine hjemland er i tråd med hovedmålet for norsk bistand.

Vekst løfter. Det er økonomisk vekst og global samhandling som har løftet hundretusener ut av fattigdom de siste 25 årene, ikke bistand. Derfor prioriterer regjeringen områder som er avgjørende for fortsatt økonomisk vekst: En frisk og utdannet befolkning — og næringsutvikling og jobb­skaping. Dette er innsatsområder som henger sammen og hvor det er mulig å skape produktive ­synergier, og hvor bærekraftsmålene gir en viktig ramme.

I mange av våre samarbeidsland utgjør bistand etter hvert en liten andel av inntektene, og det mest effektive vi kan gjøre for å bidra til vekst og fattigdomsreduksjon er å legge til rette for handel og investeringer. Norske frivillige organisasjoner har omfattende erfaring og kunnskap fra arbeid på landnivå. Dette er en ressurs vi skal trekke på i ­arbeidet med den nye meldingen til Stortinget om en fremtidsrettet utviklingspolitikk.