Det er 25 år siden handlingsregelen ble innført, og flere har i det siste tatt til orde for å «takke den av» fordi regelen er for sjenerøs og fører til for høy pengebruk.

Jeg mener det er viktig at vi hele tiden diskuterer hvordan handlingsregelen praktiseres, men å oppheve den vil jeg ikke anbefale.

Til dem som mener vi bruker altfor mye penger, er det verdt å minne om at vi har spart alle oljeinntektene. Alt er plassert i fondet. Det betyr at vi faktisk ikke har brukt én eneste oljekrone. Det eneste vi har brukt, er avkastningen. Ingen andre land har klart noe tilsvarende.

Balansen mellom generasjonene sikres

Handlingsregelen har gjort at vi har bygget opp verdens største pensjonsfond. Det vil være til glede for fremtidige generasjoner. Samtidig sikrer regelen at også nålevende generasjoner får glede av inntektene, fordi vi kan bruke avkastningen av fondet. Dermed sikres balansen mellom nåværende og fremtidige generasjoner. «Generasjonskontrakten» går begge veier.

Handlingsregelen har aldri vært en regel for ikke å bruke penger. Det er en regel for å bruke penger, for gradvis og ansvarlig å fase inn økt pengebruk i takt med at fondet vokser. Jo større fondet er, jo viktigere er det at vi har en regel for bruken av pengene.

De som mener at vi skal bruke vesentlig mindre, må nødvendigvis mene at fondet skal vokse enda raskere. Jo mindre vi bruker, jo større blir fondet.

Men målet for forvaltningen av den norske oljeformuen bør ikke være å maksimere statens formue. Målet er å maksimere det norske folks velferd. Oljen og gassen er det norske folks eiendom og bør komme det norske folk til gode. Nå og i fremtiden.

Sårbare for fall

I dag betaler avkastningen av fondet mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet. Derfor er vi sårbare for fall i fondsverdien. Dette understreket regjeringen senest i revidert nasjonalbudsjett.

Der la vi frem beregninger som viste konsekvensene av fall i de internasjonale finansmarkedene.

For å bygge en buffer mot fremtidige fall bruker vi mindre enn vi kunne gjort ut fra regelen. Så godt som alle år etter at handlingsregelen ble innført, har vi brukt mindre enn den forventede realavkastningen.

I år bruker vi 2,7 prosent av fondet selv om den forventede realavkastningen er 3 prosent. Bare den differansen utgjør godt over 60 milliarder kroner. I tillegg inkluderer årets uttak av fondet en betydelig støtte til Ukraina som er midlertidig og ikke øker etterspørselen i norsk økonomi.

Det er også verdt å ta med i betraktningen at selv om den forventede realavkastningen er anslått til å være 3 prosent, så har den faktiske årlige avkastningen vært 4,4 prosent.

Vi har med andre ord spart mye mer penger enn vi trodde da Jagland-regjeringen i 1997 instruerte Norges Bank til å plassere noe av oljeformuen i verdens aksjemarkeder. Det var en omstridt beslutning som møtte motstand i Stortinget, men det ble starten på oljefondet slik vi kjenner det i dag.

Den er blant de mest lønnsomme beslutningene vi i fellesskap noen gang har gjort. Vi har tjent mer penger i aksje- og verdipapirmarkedene enn i oljemarkedet.

At vi er blitt rikere enn vi trodde, byr på noen særnorske problemer, men alternativet er ikke å foretrekke. Har man en formue, må man leve med risikoen for at den kan tape seg i verdi, men den ulempen er ikke større enn ulempen ved ikke å ha en formue.

Fartsgrense

Handlingsregelen gir ikke et eksakt beløp som kan brukes hvert år, men den gir en retningslinje for hvor mye vi kan bruke over tid. Det er en styrke. Regelen krever bruk av skjønn, og vi legger vekt på at bruken av penger i statsbudsjettet fra år til år må tilpasses slik at prispresset ikke blir for stort. Det betyr en «fartsgrense» på økningen i pengebruken.

I vanlige tider bruker vi litt mindre enn den forventede avkastningen til fondet nettopp for å spare til usikre tider. På den måten kan pengebruken over tid holde seg til den forventede avkastningen.

Jeg ser at noen er bekymret for at nordmenn blir sløve av at vi bruker mye penger i statsbudsjettet. Det er få andre land i verden der en større andel av befolkningen er i jobb, og vi ligger nær verdenstoppen i produktivitet. Norske arbeidere er mer produktive enn lønnstagere i de aller fleste andre land.

Samtidig viser perspektivmeldingen hvor viktig det er at sysselsettingen øker, og at produktiviteten vokser videre. Når det blir flere eldre uten at det blir flere i arbeidsdyktig alder, blir det enda viktigere å bruke arbeidskraftsressursene best mulig.

Sikrer at fondet kan vare evig

Vi bør ikke bryte sammenhengen mellom bruken av penger og fondets størrelse. Det er nyttig når fondet vokser, og det vil være nødvendig hvis fondet faller. Det var for å skape en slik sammenheng at handlingsregelen ble innført i 2001. Før den kom, var det et kraftig politisk press om å bruke mer av oljeinntektene. At vi over tid bare bruker den forventede realavkastningen av fondet, er en god regel som sikrer at fondet kan vare evig, samtidig som hver generasjon får glede av avkastningen.

Om lag en tredjedel av pengene fra oljefondet er brukt til å finansiere lavere skatter og avgifter. Spesielt har mye gått med til å oppmuntre folk til å kjøpe elbil. Mye er også brukt på samferdsel og andre offentlige utgifter.

Det vil alltid være uenigheter om hva pengene fra fondet brukes på. Slik skal det være i et demokrati. Det bør vi fortsette å diskutere, men det bør skje innenfor rammene av handlingsregelen.

Handlingsregelen gir et ankerfeste for budsjettpolitikken. Det er fullt mulig å mene at vi skal praktisere regelen enda strengere enn vi gjør, at vi bruker enda mindre penger enn avkastningen av fondet gir oss mulighet til. Det blir som å stramme en ankerkjetting. Men å kutte forbindelsen mellom fondet og pengebruken vil være som å kutte ankerkjettingen. Det er ikke å anbefale.