Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen.

Internasjonal dag for personer med nedsatt funksjonsevne er en merkedag for denne regjeringen. Det er en merkedag for meg som likestillingsminister. Og det er en merkedag for meg personlig.

Det er en dag for å hylle dere:  

For den formidable innsatsen dere i organisasjonene har lagt ned.

For de kampene dere har stått i. År etter år.

Og for de frivillige timene dere har brukt:

Som støtte for den femtenåringen som sliter med et usikkert selvbilde.

For den førtiåringen som er full av tvil etter en livsendrende skade eller diagnose.

På møter og høringsuttalelser til oss politikere.

Det er også en merkedag for de som står rundt: En mor. En sønn. En søster. En bestefar. 

Alle dere som i stort og smått har stått på barrikadene for å bygge ned barrierer.

Gratulerer med dagen!

Denne merkedagen står vi på terskelen til et gjennombrudd.      

Jan Grue forteller i sin bok «Jeg lever et liv som ligner på deres» om da han fikk papirene om sin egen funksjonsnedsettelse fra foreldrene sine:

«Disse papirene er blikket utenfra, de er blikket som tilhører medisinen, fysioterapien, skolevesenet, kommunen, bydelen, rettsvesenet, reisebyråene. Det er blikket som anser meg som fraktgods, et logistisk problem.»

Det han beskriver er det kliniske språket. Det byråkratiske språket samfunnet forstår ham gjennom.

Det er en avstand her; en avstand mange av dere har møtt selv. 

Så, kjære organisasjoner.

Det er ingen tvil om at vi trenger dere.

Blikket og erfaringene deres.  

Vi er helt avhengig av den jobben dere gjør med å pushe oss, gi oss råd, og hjelpe oss med å utvikle treffsikker politikk.

En politikk som hjelper der det trengs. Som endrer der det trengs. Som ikke går seg vill i språk og tiltak som ikke virker.

Dere som er her i dag – mangfoldet og bredden dere representerer – utgjør en betydelig faktor i både politikkutforming og det offentlige ordskiftet.

Det gjør dere til en samarbeidspartner vi setter pris på.

En tøff samarbeidspartner, men slik både må og skal det være når man kjemper de kampene dere gjør for medlemmene deres.   

Det er en forutsetning for et godt og inkluderende demokrati at alle grupper er representert. At alle er med. Det skjer ikke av seg selv.

Arbeiderpartiregjeringen har derfor besluttet å forlenge virketiden for handlingsplan for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse og for handlingsplan for universell utforming ut 2026.

Disse skulle opprinnelig gått ut i år.

Det gjør vi for å sikre kontinuitet i arbeidet, og at viktige prosjekter ikke brått avsluttes.

Samtidig reviderer vi strategien for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse, med ambisjoner om å sette klare mål, og peke ut en tydelig retning for fremtidens politikk.

Regjeringen skal følge opp utredningen fra likestillings- og mangfoldsutvalget, og vektlegge større satsinger fokusert rundt gjennomføring av CRPD i politikkutforming, myndighetsutøvelse og tjenesteyting.

Vi vil gjøre det i tett samspill med hele sivilsamfunnet, gjennom innspillsmøter og høringer. 

Og vi vil – naturligvis – gjøre det i tett samarbeid med dere.

Jan Grue reflekterer videre i boken sin over avstanden mellom de offentlige papirene, og sin egen opplevelse av sin barndom og sitt liv.

«Det meg de handler om, kjenner jeg meg knapt igjen i, og den tidslinjen som tegnes ut, fører ikke til det livet jeg lever nå. Det er et annet og mye sørgeligere liv som skisseres i disse papirene.» 

Det er dette det handler om, og som det er viktig å ikke miste av syne: Den enkeltes liv.

Muligheten til å leve sitt liv.

Verdien av dette livet.  

Det er den menneskelige dimensjonen vi møter her, den medmenneskelige dimensjonen.

Personen som er bak paragrafene. Til stede i handlingsplanene og stortingsproposisjonene, men ikke alltid levende på sidene.

Senest i Aftenposten i går minnet nettopp Grue og forskerkollegaer oss på at handlingsplaner og rettighetsvendinger ikke er nok. At det trengs innsats og vilje for å sette politikken ut i live.

Det tar vi med oss. Dere sørger for at vi husker det.

Med dette overlater jeg ordet til Justis- og beredskapsministeren, som skal snakke om innføringen av CRPD-konvensjonen i Menneskerettsloven, og det enorme arbeidet og engasjementet dere i organisasjonene har lagt ned for å få dette til å bli en realitet.

Jeg ser frem til å høre appellene deres etter ministerens innlegg.