Historisk arkiv

Minnemarkering ved Skammens stein

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Minnemarkering ved Skammens stein

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen. Minnemarkering ved Skammens stein, Ris kirkegård – Oslo, søndag7. mai 2006kl. 15.00

Kjære tatere/romanifolk

Det er med ydmykhet jeg står her i dag som statsråd og som representant for statlige myndigheter under denne minnemarkeringen ved skammens stein. Skammens stein er et symbol på myndighetenes overgrep mot romanifolket og de store lidelser folket har vært utsatt for på grunn av den norske stats arroganse og mangel på forståelse for romanifolkets kultur og levesett.

Regjeringen kom i 1998 med en offisiell unnskyldning for de overgrepene som har skjedd, og jeg slutter meg til denne. Jeg må også erkjenne at en stor del av overgrepene i nyere tid skjedde da Arbeiderpartiet satt med makten. Jeg vil derfor understreke at også dagens regjering har stilt seg bak den offisielle unnskyldingen, og tar avstand fra de overgrep som er begått.

Historiene om overgrepene er mange. Gjennom en stor del av 1900-tallet ble det begått grove overgrep som tvungen bosetting, plassering på institusjon, omsorgsovertakelse av barn og sterilisering. Dette ble formelt eller reelt grunngitt med at de det gjaldt var såkalte «omstreifere».

Den første Regjeringen Stoltenberg erkjente i St.meld.nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg at denne politikken var støttet og positivt sanksjonert av offentlige styresmakter, dvs. Stortinget, Regjeringa, sentral- og lokal forvaltning, og ble i stor grad iverksatt av organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse, også kalt Misjonen. Misjonen fikk sin bevilgning over det daværende Sosialdepartementets budsjett. Dette er en skam det norske storsamfunnet må bære med seg og lære av. Dette gjelder spesielt mitt eget departement, som er dannet gjennom sammenslåing av flere departementer og avdelinger, inkludert en stor del av det tidligere Sosialdepartementet. Behandlingen av romanifolket/taterne er en skamplett i det nå nedlagte Sosialdepartementets historie, og kunnskapen om dette er noe vi må ta med oss i det nye Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Det er nødvendig å ta et oppgjør med denne politikken og smerten den har påført dere alle, for at vi sammen kan se fremover for å ta vare på og styrke taternes kultur. Jeg har forståelse for at forsoning kan være en vanskelig prosess, blant annet sett i lys av hva romanifolket har erfart i forhold til myndighetenes behandling av dem. Dette er derfor en prosess som vil måtte ta tid, og som vi sammen må ta ansvar for.

Viktig i denne sammenhengen er en stortingsmelding som ble lagt fram i 2004 - St.meld. nr. 44 (2003-2004) Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener. Der ble det foreslått nye prinsipper som skulle legges til grunn for behandlingen av søknader om erstatning fra romanifolket.

Denne stortingsmeldingen og de nevnte prinsipper ble behandlet i Stortinget 4. april 2005. Jeg er glad for å kunne si at et enstemmig Storting sluttet seg til de prinsipper som her ble foreslått.

For det første ble det åpnet for at fortidens handlinger skulle kunne bedømmes på bakgrunn av dagens normer, og ikke på bakgrunn av normene som gjaldt da handlingen ble begått. Det betyr at man kan gi erstatning, selv om de overgrep som ble gjort, var innenfor datidens lovverk.

I tillegg slås det fast at romanifolk må sammenlignes med majoritetsbefolkningen, og ikke kun med andre romanifolk i vurderingen av om man må anses for å ha kommet særlig uheldig ut. Det skulle jo egentlig også bare mangle, og nå har Stortinget slått det fast.

I tillegg må det i hver enkelt sak vurderes hvilke muligheter søkerne har til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon om de overgrep som er begått. I tilfeller der dokumentasjon ikke kan fremskaffes, må det kunne legges vekt på egenerklæringer. Dette er et viktig poeng fordi en del arkivmateriale, bl.a. fra Svanviken er makulert.

Det at dere står her i dag er et tegn på at dere bærer stolthet i dere for det å være tatere og at dere har en særegen kultur dere ønsker å ta vare på. Min tilstedeværelse markerer Regjeringens erkjennelse av staten har ansvar for å legge forholdene til rette for å bevare og styrke romanifolkets kultur og sikre romanifolket en likeverdig sameksistens med resten av befolkningen i Norge.

I juni 2004 bevilget Stortinget midler til et Romanifolkets fond. Gjennom dette fondet ønsket man å finne en form for kollektiv oppreisning for de overgrep som romanifolket/taterne er blitt utsatt for. Forutsetningen regjeringen la til grunn var at den årlige avkastningen fra fondet skal disponeres i til tiltak og aktiviteter som fremmer romanifolkets/taternes kultur, språk og historie, til drift av et sekretariat/rådgivningssenter som kan tilby juridisk og annen bistand til tatere og til eventuelt annet arbeid/prosjekter i regi av romanifolket selv.

Avkastningen fra fondet er ennå ikke tatt i bruk, men jeg vet at det jobbes med å få dette på plass så fort som mulig.

Romanifolkets kultur og historie har vært usynligjort i det norske samfunnet. Mytene om Romanifolket har imidlertid vært levende og gitt grobunn for negative holdninger i samfunnet. Jeg er klar over at disse holdningene fortsatt er sterke hos enkelte og at dere ofte opplever det som smertefullt å møte dem ute i samfunnet.

Et viktig arbeid fremover blir derfor positiv holdningsskapning gjennom synliggjøring og kunnskap.

Det var derfor en gledens dag da kronprinsen 25. april i år åpnet avdelingen for romanifolkets/taternes kultur ved Glomdalsmuseet. Gjennom denne avdelingen vil taterne selv kunne fortelle om sin historie og synliggjøre sin kultur overfor allmennheten.

Videre er det av stor betydning at det er lagt inn stoff om nasjonale minoriteter i læreplanene for Kunnskapsløftet som gjelder fra skoleåret 2006-2007. Gjennom opplæring i grunnskolen og den videregående skolen skal alle elever få kunnskap om historien og levekårene til de nasjonale minoritetene, herunder romanifolket.

La oss sammen i dag minne alle de som er døde under en smertefull epoke i taternes historie og la oss sammen arbeide for at romanifolket skal reise seg og ha en god og trygg framtid i et flerkulturelt og likeverdig samfunn!