Sjekkes mot fremføring.

God morgen.

Takk for det sterke åpningsinnlegget.

Det understreker viktigheten av temaet dere har valgt i dag.

Ikke minst har vi veldig godt av å stoppe opp og tenke over menneskene som blir rammet av noe som umenneskelig som høyreekstremisme og terror.

Som for eksempel Tamima Nibras Juhar.

Drapet på Tamima var en meningsløs tragedie. Den rystet oss alle.

Politiet etterforsker drapet som et terrorlovbrudd. De mener handlingen var motivert av høyreekstreme og antimuslimske holdninger.

Da er det ikke rart at mange muslimer har følt på frykt og bekymring i tiden etterpå.

For noen uker siden deltok jeg på Forum om muslimfiendtlighet. Der fikk jeg blant annet høre at mange kvinner med hijab unngår å gå ute alene på kveldstid.

Det gjør inntrykk.

Som regel når man går på en talerstol, er det med et brennende behov for å få vist frem alt man vet.

Men i dag har jeg et like sterkt behov for å anerkjenne alt det jeg ikke vet.

Jeg vet ikke hvordan det er å bli inne på kvelden fordi jeg bærer et hodeplagg som fyller folk med hat.

Jeg vet ikke hvordan det er å være redd for å gå på jobb fordi noen med samme religion som meg har blitt drept.

Jeg vet ikke hvordan det er å hele tiden måtte svare at jeg har en religion som radikaliserer.

Disse tingene kan jeg nok heller aldri vite, uansett hvor mye jeg prøver å forstå.

La meg likevel være helt tydelig på et par ting:

Alle i Norge skal føle seg trygge.

Kampen mot voldelig ekstremisme og hatkriminalitet er noe Arbeiderparti-regjeringen tar på stort alvor.

Og høyreekstremisme skal aldri få lov til å være, som overskriften til konferansen sier, i vekst.

**

Dette er så klart ikke enkelt.

Skal vi i det hele tatt ha et håp om å lykkes, må vi starte med å anerkjenne at dette problemet ikke har en quick fix.

Vi må gjøre mange ting samtidig. Vi må jobbe langsiktig og systematisk.

Så hva betyr det helt konkret? Hva inneholder dette langsiktige og systematiske arbeidet?

Det har jeg lyst til å gi noen eksempler på.

Før sommeren i fjor la regjeringen frem en stortingsmelding om forebygging av ekstremisme.

Her lanserte vi 45 nasjonale tiltak.

Blant annet skal vi revidere den nasjonale kontraterrorstrategien. Vi skal sikre at vi har de riktige prioriteringene på plass, at vi tar de viktigste grepene først.

Men et av de viktigste tiltakene i meldingen er at det i løpet av 2026 skal opprettes et nytt nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Senteret skal støtte det forebyggende arbeidet både lokalt, regionalt og nasjonalt. Det skal ha tilknytning til sivilsamfunnet og utsatte grupper.

Hit skal man kunne komme hvis man har en venn eller et familiemedlem man er bekymret for.

Det gjelder selvfølgelig å fange opp individer og grupper før de utøver vold, og aller helst før de ekstreme holdningene tar form i utgangspunktet.

**

Noen år før stortingsmeldingen om ekstremisme, kom regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering.

Denne ble fulgt opp av flere mer spesifikke handlingsplaner – blant annet handlingsplan mot muslimfiendtlighet.

I dette arbeidet fikk vi mange innspill om at muslimsk veiviserordning burde formaliseres.

Som sagt så gjort. Ordningen ble til et av tiltakene i planen.

Og som et samarbeid mellom Det islamske forbundet, Minotenk og Teologisk Fakultet på UiO, ble ordningen etablert – med mål om å motvirke fordommer og fremme dialog, spesielt blant ungdom.

Det gledelige er at driften, etter en offentlig utlysning, har gått til nettopp dere i Muslimsk Dialognettverk.

Takk for at dere har tatt på dere dette viktige oppdraget.

Og ikke minst: Takk til muslimske veivisere for det fine minneinnlegget nå nettopp.

**

Hva handler forebygging av ekstremisme egentlig om?

Som tros- og livssynsminister har jeg hatt gleden av å legge frem regjeringens strategi for et livssynssåpent samfunn.

Den ble laget etter en kontaktkonferanse 11. februar i fjor, og peker retning for tros- og livssynspolitikken fremover.

Det første av fem satsingsområder er brobygging, dialog og samarbeid.

Og her ligger noe av kjernen.

For på et litt høyere plan mener jeg at forebygging av ekstremisme handler om å skape rause og inkluderende samfunn. I alle fall når vi vet at radikalisering kan komme av en følelse av utenforskap.

Noe av det vanskeligste i kampen mot ekstremisme er nettopp å ha klokkertro på dialog, samarbeid, og på å bygge broer i stedet for å rive dem ned.

I strategien slår regjeringen fast at veien til et trygt samfunn går gjennom å anerkjenne at norske borgere har ulik tro og livssyn. Eller ingen tro.

Du skal føle deg trygg når du deltar i en religiøs markering. Men du skal også føle deg trygg når du med ord eller handling uttrykker din ikke-tro.

Altså må Norge være et uenighetsfellesskap. Vi må klare å være uenige og samtidig i et fellesskap.

Det er selvfølgelig krevende. Spesielt når vi kommer inn på temaer som religion, identitet og etnisitet.

Men et sterkt uenighetsfelleskap er en viktig forutsetning for å dempe ekstreme holdninger.

Heldigvis har vi høy tillit i Norge. Den fungerer som et samfunnslim, spesielt i usikre tider. Og den går på tvers av religion og livssyn.

I Norge har tros- og livssynssamfunnene selv skapt arenaer for dialog og samarbeid.

Flere ganger har det bidratt til å dempe konfliktnivået i landet vårt.

Dette er ganske unikt, og noe vi skal være stolte av.

**

Nå har jeg nevnt en stortingsmelding, en handlingsplan og en strategi.

Hver av dem har haugevis med konkrete tiltak, selv om jeg bare har hatt tid til å snakke om et par.

Videre kunne jeg snakket om den halve milliarden vi gir til forebygging blant barn og unge. Om de 100 millionene vi har gitt til forskning på utenforskap. Om strategi mot desinformasjon. Om strategi for et åpent og offentlig ordskifte.

Det er mange ting jeg kunne nevnt for å illustrere hvordan vi angriper dette problemet fra mange fronter samtidig.

Samtidig må vi være realistiske.

Mange av tiltakene har til felles at de trenger tid for å virke.

Arbeidet mot ekstremistisk vold er en maraton, ikke en sprint.

Vi må skynde oss langsomt.

Vi må puste med magen, uansett hvor urettferdig det er.

**

Kjære Muslimsk Dialognettverk.

Jeg skulle ønske denne konferansen kunne hatt et hyggeligere tema.

Men når vi først står her, er jeg veldig takknemlig for engasjementet som finnes i dette rommet.

Kampen mot høyreekstremisme er et felles ansvar.

Regjeringa skal gjøre vår del, men vi klarer det ikke alene.

Heldigvis vet jeg at dere møter dette store samfunnsproblemet med ønske om dialog, gjensidig tillit og kunnskapsutveksling.

Ingenting er modigere enn det.

Lykke til med konferansen og takk for meg.