Sammen for flere fosterhjem

Sjekkes mot fremføring

 

Kjære alle sammen.

Kjære fosterforeldre, fagfolk og kjære Fosterhjemsforeningen.

Gratulerer med den åttende fosterhjemskonferansen.

Og gratulerer til meg, for at jeg får komme tilbake og holde innlegg for andre gang.

**

Jeg var kanskje ikke den eneste som så God Morgen Norge for noen uker siden, da de hadde besøk av 25 år gamle Juliett Rye.

Hun er trebarnsmor, som er uvanlig nok for en 25-åring. Men enda mer uvanlig, er at da hun var to dager gammel, ble hun plassert i beredskapshjem.

Og før jeg sier noe mer: Bare det at noen kan sitte på TV, med håp og godt humør, og fortelle om opprivende livshendelse på den måten …

Jeg synes det vitner om at mennesker kan bearbeide de utroligste ting. Men ikke minst vitner det om et omsorgsapparat som var der da det trengtes.

For beredskapsforeldrene hadde en voksen datter. Hun og kjæresten tenkte på barn.

De søkte om å ta over omsorgen for Juliett, og på den måten endte hun opp i nabohuset til beredskapshjemmet, med helt nye fosterforeldre. Senere fikk hun også en søster, når enda et fosterbarn kom i hus.

Men det mest rørende er kanskje dette:

Når Juliett selv har valgt å få barn i ung alder, er det fordi hun vil at de skal få mest mulig tid med de hun tenker på som sine besteforeldre – de to som en gang var beredskapsmor og beredskapsfar.

**

Vi skal være stolte av fosterhjemsomsorgen i Norge.

Den er grunnmuren i det norske barnevernet.

Bygget, stein på stein, av modige mennesker med store hjerter.

Trygge, stabile voksne som vil gjøre en forskjell i barns liv.

Mennesker som de i familien til Juliett.

**

Så kjenner vi alle situasjonen vi står i.

Det står et veldig konkret spørsmål ved siden av navnet mitt i programmet i dag: Hvordan rekruttere og beholde flere fosterhjem?

Det er fordi vi som jobber med fosterhjem har noen sannheter vi må forholde oss til.

Det er for mange barn i kø. Rekrutteringen går for sakte.

Og vi ser at det kan være krevende å sørge for at fosterforeldre får den støtten de trenger, som gjør at de kan stå i oppdraget over tid.

**

Men her kommer noe annet som er sant: Akkurat nå står vi midt i den største satsingen på fosterhjemsområdet på mange år.

Vi har tatt i bruk hele vifta av virkemidler.

Fra lovendringer som gir økt myndighet til fosterforeldre. Til budsjettprioriteringer som styrker fosterhjemmenes økonomi. Til en helt ny måte å tenke på rundt samarbeidet mellom Bufetat og kommunene.

De to skal ikke lenger bare ha et rent bestiller-leverandør-forhold.

I stedet skal Bufetat være en partner som står skulder ved skulder med kommunene – i alle deler av fosterhjemsforløpet. De skal bidra i rekrutteringen, bidra med oppfølging, bistå med krevende saker og mye mer.

Jeg er overbevist om at dette kan gi resultater – både på rekruttering, og når det kommer til å holde på fosterhjemmene over tid.

Det er ikke tatt ut av lufta. La meg ta to eksempler:

I vår kunne vi lese på NRK at Karmøy kommune opplevde en tydelig økning i interessen for å bli fosterhjem.

Der hadde de jobbet med hvordan de nådde ut til folk, og til hvordan man fulgte opp de som var interessert å være fosterhjem.

Viktigst var at man hadde senket terskelen for å kunne stille spørsmål uten at man trengte å ta stilling der og da.

Og det ga resultater.

Et annet eksempel:

Før sommeren hadde jeg gleden av å besøke Bufetat region øst i Lillestrøm. Der har de siden 2021 hatt kompetansestøtteteam.

Dette teamet har blant annet gjort evalueringer av fosterhjemsplasseringer, deretter har de jobbet målrettet med å følge opp det de har funnet.

Noen fosterforeldre fortalte for eksempel at oppdraget de hadde tatt på seg gikk utover samlivet. Veldig forståelig, men hva gjør man?

Teamet i region øst gikk sammen med familievernkontoret og satt opp egne samlivskurs for fosterforeldre. Dermed klarte flere fosterforeldre å bli stående i oppdraget, og barnet kunne bli boende.

Det er slike konkrete og effektive tiltak vi må få på plass.

**

Og her er poenget:

Både kompetansestøtteteam, og metodene de brukte på Karmøy – og en rekke andre smarte arbeidsmetoder – har blitt rullet ut nasjonalt i år. 

Altså er de fortsatt i startgropa. De trenger tid til å virke nasjonalt, sånn som vi har sett dem virke lokalt.

Kan jeg garantere at det fører til flere fosterhjem? Nei.

Det er kompliserte verdier i spill. Vi skal motivere folk til å ta et stort og viktig valg.

Men det finnes mange sterke indikasjoner på at dette vil virke. Og at pilene vil snu.

Jeg mener det er god grunn til å være håpefull.

**

Med det sagt: Jeg nøyer meg ikke med håp.

Jeg har ingen planer om å legge beina på bordet, krysse fingrene og vente.

Vi har satt inn flere viktige tiltak de siste årene, men vi vet at vi ikke er i mål.

Derfor er det bra at Stortinget maser på oss om å gjøre mer.

Før sommeren hadde Stortinget en prosess med en rekke representantforslag på fosterhjemsområdet, som resulterte i seks såkalte anmodningsvedtak.

Stortinget ber oss blant annet om å utrede endringer i rammebetingelser for fosterforeldre, de ber oss om å utforske hvordan fosterforeldres prosessuelle rettigheter kan styrkes, og hvordan barn kan få bedre muligheter til å si nei til samvær når de har gode grunner til å ikke ville ha det.

Regjeringen tar disse vedtakene på alvor, og vi vil følge dem opp på en grundig og samvittighetsfull måte.

**

Akkurat som Stortinget, tror jeg vi må gjøre mer.

Spørsmålet er hva mer vi kan gjøre, og med hvilken innsikt. Jeg mener vi trenger mer kunnskap om dette feltet.

Det er noen grunnleggende spørsmål vi bør stille oss:

Ser vi hele systemet godt nok?

Er det noe vi har oversett?

Treffer tiltakene riktig – og for hvem?

**

Det er disse spørsmålene som ligger til grunn når vi nå evaluerer tiltakene i fosterhjemsmeldingen.

Og når vi har gitt Bufdir i oppdrag å kartlegge hva kommunene faktisk tilbyr fosterhjemmene av økonomiske rammer, oppfølging og veiledning.

Og når departementet har lyst ut en ekstern gjennomgang av hvordan Bufetat og kommunene jobber med fosterhjemsrekruttering. Den skal gi anbefalinger om bistandsplikten og om bruken av private aktørers rolle, for å nevne noe.

Jeg nevner også foreningens årlige Fosterhjemsundersøkelse. Den er viktig for oss. Veldig mye av arbeidet vi gjør er bygget på tilbakemeldinger fra folk i dette rommet.

Hvis vi skal lykkes med å skape et bærekraftig fosterhjemstilbud, er vi avhengige av innsikt, kritikk og erfaringer fra dere som står i dette hver dag.

Takk for den kunnskapsutviklingen dere bidrar med – både gjennom undersøkelsen, og ved å arrangere samlinger som denne.

**

Som er en fin overgang til mitt siste, og kanskje viktigste poeng: Denne utfordringen kommer ingen til å klare å løse alene. Heller ikke staten.

Heldigvis er ikke fosterhjemsfeltet som andre bransjer. Det er ikke en gang som andre offentlige sektorer.

For det første er det en helt unik velferdstjeneste, der sluttproduktet leveres av vanlige mennesker. Ikke fra skrivebord i offentlige bygninger, men fra sine egne hjem.

Men den andre tingen som gjør fosterhjemsfeltet spesielt, er samarbeidsviljen.

Jeg merker det i debatter. Jeg merker det i møter. Og jeg merker det spesielt på denne konferansen, der jeg har gleden av å treffe alle sammen samtidig.

Her har du et rom fylt av ulike interesser: Stat, kommune, private, frivillige. Og naturlig nok er disse interessene ofte i konflikt med hverandre.

Likevel kan du kjenne det i lufta – dette sterke, kollektive ønsket om å dra i samme retning.

Her løser vi problemer. Og vi strekker oss langt for å ikke peke finger.

Det må vi ikke ta for gitt.

**

Derfor vil jeg gjerne si takk. På vegne av meg selv, men først og fremst på vegne av barna.

De trenger at vi er fokuserte.

De trenger at vi har prioriteringene i orden.

Og mer enn noensinne trenger de at vi drar i samme retning.

**

Bruk disse to dagene for alt det er verdt.

Del erfaringer, still spørsmål, utfordre hverandre og grip muligheten til å lære av kloke og erfarne mennesker.

Jeg skulle gjerne vært her gjennom hele programmet. Det har jeg dessverre ikke anledning til. Men departementet er godt representert, og vi kommer til å følge med på diskusjoner, innspill og annet som blir løftet frem.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til med konferansen.