Statsministerens åpningstale på årskonferansen til IMDi

Talen som framført (transkribert fra lydopptak)

Tusen takk, Libe (Rieber-Mohn), tusen takk, alle som er her, takk for invitasjonen.

Det er viktig for meg å være her i dag. Jeg har sett frem til det.

Og la meg bare begynne med å takke hver og en av dere for jobben dere gjør. Jeg vet at den er viktig. Den er viktig for mennesker som lever i hele landet vårt. Den er viktig for at vi utvikler oss og tar tak i utfordringer og muligheter.

Jeg pleier å si når jeg møter fagforeninger eller Rød Kors eller når jeg møter andre:

Takk til dere som gjør viktige jobber – dere som er tillitsvalgte. Egentlig ser jeg på IMDi som litt i den kategorien, for dere er satt på som en slags ‘hjelpemotor’ for at vi skal klare å drive dette samfunnet vårt fremover.

Dette er Norge, dette er vi

En liten personlig tall-lek – jeg er eldre enn jeg ser ut, for å si det sånn – det har jeg lært å si av Desmond Tutu en gang – men jeg er altså født i 1960. Da kan du regne ut selv. I folketellingen det året var det 62 500 ‘utenlandsfødte’, som det het da, i Norge. Og det var 1,7 % av befolkningen.

I dag, når jeg runder 66 år, så er den samlede innvandrerbefolkningen på over 1,2 millioner og utgjør 21,7 % av landets befolkning. Av disse 1,2 millionene er 238 000 norskfødte med innvandrerforeldre og 340 000 er personer med flyktningbakgrunn. Altså fra 62 500 til 1,2 millioner.

Det er jo fundamentalt, og jeg tror – noe av det viktigste, som også du var inne på, Libe, det er at: Dette er Norge, dette er vi.

Det viktigste vi må gjøre – i hodene våre – er at dette er ikke en øvelse mellom ‘vi’ og ‘de andre’, mellom en majoritetsbefolkning og en minoritetsbefolkning. Vi – dette – er landet vårt.

Avdøde Kong Harald V var veldig god på å si det: At det er vi i Norge, alle vi er sammen. Vi har oppgavene sammen og vi har utfordringene våre sammen.

Og jeg tenker at det er veldig dårlig fremtidspolitikk å tenke seg tilbake til 1960, 1970 eller 1990. Vi er i 2026, vi skal fremover, og vi har en befolkning som skal møte dette sammen. Det er utgangspunktet for regjeringens tenkning rundt dette.

Er det utfordringer? Ja. Har vi lykkes i Norge? Jeg mener at den store fortellingen om det er – ja. Vi har tatt imot og folk er i jobb. De deltar og de lever ute i lokalsamfunnene våre. Er det utfordringer? Ja. Men det er en del av historien om hvordan et samfunn utvikler seg.

Det er ikke en egen ‘kolonne’ for at her ligger problemene. Ethvert samfunn har til enhver tid sine utfordringer, og mange andre samfunn har betydelig flere utfordringer enn vi. Og vi må tenke sånn: Vi har forutsetninger for å kunne løse dem.

Det jeg skal snakke litt om i dag, er først Ukraina og de fordrevne derfra som er mottatt, og så litt om integreringspolitikken som regjeringen fører – og, som Libe sa – etter noen ganske turbulente år. Og om noen av grepene i integreringspolitikken som er knyttet til her og nå, budsjettet, og så videre.

Ukrainske fordrevne i Norge

Om Ukraina: Det opptar utrolig mye av min hverdag, både direkte og indirekte. På vårt felt – selvfølgelig – over 100 000 mennesker er kommet til Norge. Men også det det gjør – at det er krig i Europa – vi følger nyhetene fra uke til uke. Hvem tar hvilke telefoner? Hvem snakker med hvem? Det er krig på vårt kontinent.

Dette må vi som lever her ta tak i og ha et syn på hvordan vi skal leve. Vi kan ikke ‘outsource’ det til over Atlanterhavet, fordi vi skal leve med konsekvensene av dette, menneskene som bor her, år etter år.

Bare en liten parentes: Tenk på interessen som fortsatt er i Norge for annen verdenskrig. Bøker og filmer om hva som skjedde, menneskene som var der. Og tenk på Ukraina i dag, hva de opplever, med millioner av fordrevne og ødeleggelser. Tenk på Russland, hvordan dette kommer til å forme dette kontinentet, menneskenes historie.

Min ‘partner’ de siste ukene, Aleksander Stubb, den finske presidenten; hans bestefar var blant de 400 000 som måtte gå fra Karelen og vestover, da Sovjetunionen tok 10 % av Finland i den krigen. Hvordan det sitter igjen, i det finske; det er noen store dramaer der.

Så – mange er kommet til Norge. Jeg husker jeg var på Helsfyr hotell og tok imot noen av de første som kom dit i februar-mars 2022. Og så har jeg fulgt dette videre, jeg møter ukrainere som snakker norsk der ute i samfunnet, de deltar, er i jobb og det er en utrolig reise. 

Og i mine møter med president Zelenskyj og hans folk, så er det jo en slags dobbelthet i dette. De er glad for at ukrainere blir tatt så godt imot i Norge, men de sier jo at ‘vi trenger disse menneskene her, på et tidspunkt hvor vi skal bygge opp landet vårt’. Og da blir spørsmålet: Hvor er vi da? Det blir et stort spørsmål vi må møte sammen.

Statistisk Sentralbyrå forteller at 48 % av de ukrainske i alderen 20 til 66 år er sysselsatte, det vil si litt over 25 000. Og at det er en positiv utvikling. Noen sier at Danmark ligger lenger foran, og at vi har tatt litt lengre tid – på å gi dem integrering, opplæring, språk og få dem inn i et arbeidsmarked – som alle andre og ikke inn i et arbeidsmarked med lavere standarder. Her er den norske modellen viktig.

Botid har mye å si. Sysselsettingen blant ukrainere som kom i 2022 er 66 %, så de har kommet seg mer inn. – Det er bra. Og vi vil legge til rette for at de som kommer fra Ukraina skal lære norsk, få kvalifikasjoner og kan bruke dem.

Vi stiller som sagt høye krav til kompetanse og norskferdigheter, og det tar jo tid å tilegne seg disse egenskapene. Her vil jeg takke alle kommunene, og nå kan vi virkelig si alle, for ukrainere er i de minste, de mellomste og i de største kommunene våre. Dere har gjort en utrolig stor jobb.

Hvilken friksjon dette kunne vært; køen på fastlegekontoret, barnehageplassen du ikke får, alle mulige opphopninger i boligmarkedet, det er mange utfordringer der, helt reelt, men det har gått godt, etter min mening. – Veldig bra. Ukrainske fordrevne er nå en del av arbeidslivet i kommunene våre.

Nå har vi sendt på høring, som dere vet, et forslag om at ukrainere som er i jobb og forsørger seg selv, kan få oppholdstillatelse med mulighet til å søke om permanent opphold etter tre år.

I tillegg har vi besluttet å forlenge midlertidig kollektiv beskyttelse til mars 2028. Det er jeg glad for at vi har gjort. – Samtidig er det en enorm tragedie at den krigen fortsatt raser. Jeg vet ikke hva vi trodde i 2022, 2023 og 2024 – at kanskje det skulle slutte da – etter tre år. Det er klart at kompleksiteten for familier, og særlig for de yngste, så lenge dette varer, er stor.

Vi mener disse grepene vil skape mer forutsigbarhet for dem som bidrar og bor der ute i lokalsamfunnene. Og det vi får tilbakemeldinger om – som i andre sammenhenger – er at det viktigste for å komme inn i jobb, er språkopplæringen.

Vi har nå satt ned et utvalg for å gjennomgå norskopplæringstilbudet for voksne innvandrere og se på hvordan det bør organiseres. – Og om det er muligheter for forbedringer, og det er det ganske sikkert.

Så – til punkt to, målet for integreringspolitikken.

Bare enda ett lite punkt til om Ukraina. De er nå den største gruppen, etter polakkene, i Norge. Jeg var i Polen for to uker siden og møtte Polens statsminister. Og det er alltid gøy å møte ham fordi Donald Tusk – han sier at Norge er det landet det er best å være polsk i, utenom Polen. Og så sier jeg til ham – at det kan jo du bevitne. – For da du var 29 år, brukte du seks måneder av ditt liv på å skifte vinduer i hus i Troms. Da la han sitt første grunnlag til inntekter til å bygge opp sin egen bedrift i Polen og det glemmer han ikke. – Så sier jeg at så flott; da kan du jo reise til Troms og peke på hus du har vært med på å bygge. Og så sier han at problemet er at husene har brent ned, så det kan han ikke vise frem. – Men det er i alle fall en fin historie.

Stille krav og stille opp

Vår politikk er – som Libe – sier: Vi skal stille krav og stille opp i integreringen.

Å stille krav handler jo om det som må til for å lykkes: Norsk språk, arbeid, aktivitetsplikt, integreringserklæring, integreringsstønad, begrensninger på flytting. Alt dette er viktige stikkord.

Denne integreringserklæringen som er vedtatt i Stortinget, den vil berøre nyankomne flyktninger og familiegjenforente til flyktninger, og her skal de slå fast noen av de tingene som vi kanskje tar som en selvfølge – men som det er greit å få sagt og gjentatt, som for eksempel at «jeg er kjent med at alle har like rettigheter og plikter i Norge, uavhengig av bakgrunn. Jeg skal møte de samme forventningene som andre borgere». Og at «jeg forstår at norskferdigheter og kunnskap om samfunnet er avgjørende for arbeid og for å bli en del av fellesskapet», og at «jeg har blitt informert om at alle, uavhengig av kjønn, har like rettigheter og plikter i Norge», slik det står i erklæringen.

Dette er ikke en juridisk kontrakt, men det er en stadfesting av det jeg kaller normer. Og at det blir gjentatt, det har betydning. Det tror jeg også dere erfarer. Den gjelder fra 1. januar 2027 og tydeliggjør de rettigheter og plikter som gjelder i det norske samfunnet.

Og her ligger jo også hele tematikken som vi tar tak i. – Negativ sosial kontroll, hvordan vi skal bekjempe det og stille krav og stille opp. For rettighetene hos oss, det er at vi skal ha frihet til å være den vi er, kunne elske den vi vil og tro på det vi vil, uten å bli utsatt for press. – Det må vi ta tak i som en del av normene, for vi vet at de blir mer utfordret når vi blir mer mangfoldige i Norge.

Så skal vi gjennomføre handlingsplanen ‘Sjef i eget liv – styrket innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold’, som vi la fram i fjor. Vi jobber videre med det.

Og så har vi anbefalingene fra lovutvalget som har sett på negativ sosial kontroll, æresmotivert vold. Der er det kommet forslag om 60 endringer i lovverket, og det skal vi nå følge opp på best mulig måte.

Så er det dette med å stille opp – kombinasjonen av det. Jeg nevnte stikkordene – bosetting, norskopplæring, introduksjonsprogram. Kravene går altså begge veier. De som kommer til Norge må få mulighet til å lære språket. Det er en plikt i det. Veien til arbeid blir enklere.

Og vi skal ha et fellesgrunnlag av verdier. Vi må si at ‘vi-et’ nå omfatter en større gruppe i Norge. Da må også – som Libe sier – arbeidsgivere være mer åpne for å gripe mulighetene. Vi vet – akkurat som du sa, Libe – at det er ikke først og fremst penger det står på for oss, men det er folk. – Det er folk med kompetanse.

Jeg vil gi honnør til hotellene og dagligvarebransjen, som har lavere terskel inn i arbeid og som bruker den muligheten til å gi folk den første arbeidserfaringen.

Og vi har alle hørt historiene – som også Libe viste til – om de høyt kvalifiserte som ikke får brukt seg selv i Norge. Det må vi jobbe med. – For det er folk som kan og vil bidra.

Integreringssituasjonen i Norge

Så, for det tredje: Hvordan er situasjonen for integrering i Norge i dag?

Jeg har alltid trodd på dette at hvis vi kommuniserer at vi har kontroll ved grensene, kontroll med innvandringen, så er integrering lettere tilgjengelig. I de øyeblikkene noen opplever at det ikke er kontroll, da går det ned en slags gardin, og man ser seg truet.

Og det er klart at med krigen i Ukraina og de titusener som kom, så ble dette en utfordring. 2015 var også en kjempeutfordring, her i Oslo så var det folk i gatene som kom inn. Og det utfordrer også verdiene.

Dere sitter på veldig viktig informasjon her og IMDis rapporter og faktagrunnlag mener jeg er viktige å ta med seg i samfunnsdebatten. Dere viser til at stadig flere med innvandrerbakgrunn fullfører utdannelsen når de kommer i jobb, og at norskfødte med innvandrerforeldre, særlig jenter, oppnår gode utdanningsresultater. Vi må heie på dem, løfte dem frem. – Og også noen av guttene.

Jeg bare viser til den nærmeste jeg har om dagen – den nye AUF-lederen – og hans historie; foreldrene som kom og det de jobbet seg gjennom, til at han er der han er i dag. Det er en veldig flott historie.

Men på noen av områdene er det utfordringer som vi må ta tak i: Personer med innvandrerbakgrunn har fortsatt lavere sysselsetting og høyere ledighet. Og barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i statistikken over barn i husholdningene med vedvarende lav inntekt. Valgdeltakelsen er lavere og innvandrere er underrepresentert i politiske verv. – Selv om det, som sagt, er noen som viser vei og går foran. Det er bra.

Og så forteller norskfødte med innvandrerforeldre stadig historier om diskriminering. Det er gjenstridig dette – det ligger liksom i det norske, også dette. Og de opplever diskrimineringen som opprørende og forventer – og skal kunne forvente – likebehandling.

Og så ser vi på alt det som dere bringer til oss av kunnskap når vi lager vår politikk: Hva er det som forbedrer disse resultatene? Der ser vi at lengre botid virker. Norskfødte med innvandrerforeldre kommer bedre ut på utdanning, arbeid, inntekt og så videre. Det er en viktig lærdom. Og innvandrere med lengre botid opplever mer tilhørighet i Norge og deltar i større grad i frivillighet, sivilsamfunn, idrett, politikk og så videre.

Og når det gjelder barrierer: arbeidsledighet, utenforskap, økonomiske vansker, dårlig levekår spiller inn. Og forskning viser – men det tror jeg egentlig man ikke behøver å ha forskning for å kunne se det – at det å være utenfor arbeid og utdanning og ha levekårsutfordringer – også senker terskelen inn i kriminalitet og de utfordringene vi ser der. Det er lett å spore det tilbake. Det er ingen hemmelighet i det.

Derfor er hele forebyggingssporet så viktig – deltakelse, inkludering, det å være en del av dette ‘vi’.

Så – jeg mener at den store historien er at det går bra med integreringen i Norge. Bildet er blandet, men befolkningen vår er blandet. Derfor må vi se på dette som en naturlig, vedvarende sak vi må jobbe med. Innvandrere og deres barn er overrepresentert blant dem som har levekårsutfordringer, og det må vi ta på alvor.

Regjeringens tiltak

Da er det det fjerde punktet – hva gjør vi for å snu den utviklingen?

Det er en oppgave for alle i Norge. Nå snakker jo jeg på vegne av regjeringen og vi har vårt ansvar, men jeg sier det ut til dere alle; dette er en oppgave alle i Norge må ta.

Vi legger frem til neste år en ny integreringsstrategi og det er ikke noen hemmelighet at hovedsporet i denne er å få flere ut i arbeid. Det er bra for dem, det er bra for samfunnet. Det er veien til god integrering. Og at flere kan delta i det jeg kaller samfunnets fellesarenaer, hvor veldig mye av integreringen skjer, og forebygging og hvor vi deler livserfaringer.

Strategien vil også ta opp temaer som ulikheter i levekår, segregering og kulturelle barrierer.

Og i budsjettforslaget for 2027, som vi nå skal begynne å forhandle i Stortinget, så har vi prioritert å sette av penger til det vi mener er det viktigste: Mer til norskopplæring og mer til ‘Jobbsjansen’ som skal bidra til at flere innvandrerkvinner, hjemmeværende, får kvalifiseringen de trenger for å kunne komme inn i arbeid. Og vi viderefører ekstrabevilgningen til IMDi for arbeidet overfor fordrevne fra Ukraina.

Så vet dere at fra 1. januar i år trådte endringer i integreringsloven i kraft. Der er formålet å øke arbeidsrettingen og den formelle opplæringen i introduksjonsprogrammet – og det er også basert på de erfaringene vi har gjort oss.

Og i år prøver vi også ut en ordning hvor familieinnvandrede kvinner til norske og nordiske borgere også får tilbud om introduksjonsprogram. Det tror jeg er viktig, fordi det å havne i en utenforposisjon fører ikke noe godt med seg. Dette viderefører vi i 2027.

Så vet dere at vi har et forslag til en ny integreringsstønad til de nyankomne. Der har dere gitt innspill til utformingen av denne under høringen. Planen vår er å legge dette frem til våren. Dette skal innebære at den nye stønaden skal erstatte både introduksjonsstønad, sosialhjelp og bostøtte, for de første fem årene etter bosetting.

Og så legger vi opp til aktivitetsplikt for de som ikke kommer ut i jobb, etter introduksjonsprogrammet, noe som betyr at kommunene får et ansvar for koordinering for nyankomne flyktninger i hele femårsperioden.

Så får vi justere og forbedre når vi høster erfaringer, men dette mener vi bygger på god kunnskap.

Flere kommuner – og noen sitter sikker også her – har varslet om utfordringene med tilflytting av flyktninger som ikke er selvforsørget. Det må vi forstå er en utfordring. Og Kjersti Stenseng har nå tatt tak i dette i forhold til noen kommuner.

Vi utreder to alternativer for å begrense sekundær flytting. Det ene er et mulig forbud for flyktninger mot å flytte til enkelte områder i en gitt periode, f.eks. ti år. Det andre er generelt flytteforbud fra bosettingskommunen, f.eks. i ti år. Så må begge de to alternativene være åpne for unntak. – Som f.eks. hvis du kan selvforsørge deg og dokumentere det, flytting til jobb eller utdanning, eller hensynet til barnets beste.

Så skjerper vi kriteriene som brukes for å anmode kommuner om å bosette flyktninger. – Med større vekt på muligheter for arbeid og utdanning, hensyn til levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og sekundær flytting.

Målet for oss er å prøve å bli mer treffsikre, basert på kunnskapen dere gir oss knyttet til bosetting. I den sammenheng vet jeg også at dere utvikler dette monitorinstrumentet knyttet til segregering i levekårsutsatte områder, som vil følge utviklingen over tid. Det er en slags følgeforskning, slik jeg ser det. Det kan gi oss muligheter til å skape mer målrettede tiltak mot segregering, marginalisering og utenforskap.

Så vet vi en del om diskriminering – som må oversettes til handling. Selv med norsk utdanning og formelle kvalifikasjoner, er det fortsatt ikke lett å bli ansatt hvis man har et såkalt fremmedklingende navn.

Barrierene er der og det er selvfølgelig veldig alvorlig. Og de barrierene følger ofte personer med innvandrerbakgrunn gjennom hele karrieren og ved opprykk og i arbeidsmiljøet ellers.

Så kjenner dere handlingsplanen mot rasisme og diskriminering. Vi skjerper nå kravene til inkludering og mangfold i staten. – Frem mot 2029 skal statlige virksomheter øke andelen ansatte med innvandrerbakgrunn. Det er ikke nødvendigvis målet å sette en prosentandel, men vi skal legge det inn som føring i tildelingsbrevene til statlige virksomheter, for å reflektere at vi er en mangfoldig befolkning og at vi trenger folk på jobb. – Da må selvfølgelig også staten, det offentlige og kommunene stille opp.

Frivilligheten

Så skal jeg avslutte. Jeg vet det også er folk fra frivilligheten til stede. Frivilligheten er nøkkelen til tilliten i samfunnet vårt. – Alt vi kan gjøre for å senke barrieren for at folk kommer inn i frivillighet, for at frivilligheten utvikler seg og treffer de livene folk lever.

Jeg lærte i min tid i Røde Kors at vi er ikke sånn ‘fra-vugge-til-grav-tilhørende’ lenger. I menigheter, partier, fagforeninger eller organisasjoner; vi ser etter hvor det er verdt å engasjere seg, og det skal vi legge til rette for så godt vi bare kan.

Vi er opptatt av de frivillige organisasjonenes rolle i integreringsarbeidet og vi foreslår å bevilge betydelig med midler til dette formålet i statsbudsjettet.

Så kan vi til slutt tenke oss tilbake til det året vi ble født og hvordan Norge så ut da. Men det går altså ingen vei tilbake dit, og jeg mener at det heller ikke er ønskelig å komme dit. Norge har et utgangspunkt som mange land vil misunne oss. Vi har muligheter til å ta tak i dette, vi har en kompetent befolkning.

Ta bare KI – til slutt, Libe, som du nevnte, det har en voldsom fart. Det er ikke sikkert de ledende selskapene for kunstig intelligens kommer til å være norske, svenske eller danske, men de siste tallene fra OECD viser at det er ingen annen befolkning som bruker KI mer enn oss. Jeg tror det var rundt 50 % for et år siden, og basert på de siste måneders tall, så er det nok nærmere 70 %. Så – dette betyr at her har vi en del muligheter og en del utfordringer, for KI må komme hele folket til gode.

Vi må ikke ta tilliten, den sosiale kapitalen, for gitt, når mennesker blir stående utenfor. Hvis de faller utenfor det som er å være en del av et ‘vi’, så er det dårlig for dem og det kan i ytterste tilfelle være farlig for samfunnet. Det har vi smertefullt erfart.

Norge kommer til å fortsette å forandre seg og vår oppgave er at vi bygger et stadig større norsk ‘vi’ og det må vi gjøre sammen. 

Tusen takk for oppmerksomheten.