Som framført

Hva gjør Norge til Norge? For noen uker siden møtte jeg studenter ved Universitetet i Ottawa i Canada. Et spørsmål utenlandske studenter ofte stiller, er nettopp det: Hva er det som gjør Norge til det landet vi er? Mens mange venter at svaret handler om skisport, olje og velferd, starter jeg egentlig et annet sted, med selve samfunnslimet – den høye tilliten vi har til hverandre og til institusjonene våre.

Så kommer gjerne oppfølgingsspørsmålet: Hvordan har Norge klart å bygge en tillit som i verdenssammenheng er uvanlig sterk? Det gjelder de nordiske landene, men jeg representerer altså Norge. Jeg har respekt for at partiene i denne salen har ulike innganger til det svaret, men mitt svar er at tillit vokser når forskjellene er små og fordelingen er rettferdig. Det er en historisk lærdom. Det er når folk får velferd i verdensklasse tilbake for den skatten de betaler, og når hele Norge, hele laget, får ta del i den økonomiske utviklingen.

Plan for Norge

Det er det brede laget av befolkningen, i alle deler av landet, som er utgangspunktet for Regjeringens plan for Norge, som trontalen handler om. Vår plan er en annen enn Fremskrittspartiets, slik vi hørte det i debatten i går. Fremskrittspartiet vil bruke 60 ganger mer på å fjerne formuesskatten enn de bruker i sitt alternative budsjett på flere sykehjemsplasser, og 24 ganger mer i formuesskattekutt enn på styrket politibemanning.

Det bygger ikke tillit å love noe de vet de ikke kan levere eller betale for, som å lokke med strømstøtte til bedriftene – som ville kostet mellom 30 og 40 mrd. kr – men bare sette av 2 mrd. kr til strømstøtte i eget budsjett.

Vi trenger trygg, rettferdig og ærlig styring, for krig, handelskonflikter og internasjonal uro slår nå inn i norske hjem og i norsk økonomi gjennom høyere priser på mat, energi og andre nødvendige varer.

Derfor skal vi ha en pengebruk som ikke legger press på priser og renter. Derfor skal vi prioritere de største oppgavene først, og det er nå forsvar og sikkerhet, helse og eldreomsorg, oppvekst og skole. Framfor å bygge ned velferden, splitte den opp og drive privatisering for privatiseringens skyld, skal vi få mer ut av ressursene vi allerede bruker.

Dette er et taktskifte etter åtte år under Fremskrittspartiet og Høyre der folk knapt hadde reallønnsøkninger. Nå stiger lønningene klart mer enn prisene, for tredje år på rad. Det er et taktskifte etter åtte år der de med mest fikk enda mer. Vi kutter i stedet skatten for vanlige inntekter, senker terskelen inn i arbeid og styrker velferden for alle. Det er et taktskifte fra åtte år der noen av de vanligste regningene til folk økte år etter år. Vi har sammen med våre rød-grønne budsjettpartnere kuttet barnehageregningen, SFO-regningen, prisen på månedskortet og mange andre utgifter og innført strømstøtte og nå norgespris.

Viktigst: 183 000 flere har kommet i jobb siden 2021 – over 80 pst. ute i bedriftene. Veksten er klart høyere nå enn i årene før denne regjeringen. Nesten 6 av 10 av de mellom 15 og 24 år har nå en jobb. Går vi noen år tilbake, var tallet 5 av 10. Det er viktig – ikke minst fordi Norge står ved et vendepunkt:

Helse

For første gang er det flere alderspensjonister enn barn i landet vårt. Det er gode nyheter at vi lever lenger, men det gir oss også en stor oppgave i å sikre trygghet og omsorg når vi får flere eldre og tilgangen på helsepersonell blir knappere.

Vi har forberedt oss på dette. Fastlegeordningen har gått fra krise, for lav bemanning – til den høyeste dekningen på seks år. Antallet som venter på behandling i sykehusene, er redusert med 59 000 gjennom Ventetidsløftet, takket være stor innsats fra våre dyktige ansatte i sykehusene.

Samtidig viser demografien at vi må gjøre mer. De fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge de kan, og fra i høst kan eldre få inntil 75 000 kr for å gjøre boligen tryggere og bedre tilpasset. Når hjemmet ikke lenger er nok, skal tryggheten fortsatt være der. I år legger vi til rette for rundt 1 500 nye eller oppgraderte heldøgns omsorgsplasser.

Når det blir knappere på helsepersonell, må vi bruke folkene vi har, bedre og gjøre helseyrkene mer attraktive. Derfor har vi lagt fram Helsepersonellplan 2040, for flere hele og faste stillinger, bedre bruk av kompetansen og et tydelig nei til det som må være en usedvanlig dårlig rekrutteringsstrategi for helse og omsorg: mer midlertidighet og kutt i lønn og pensjon, slik Fremskrittspartiet legger opp til.

Vi må også organisere helse- og omsorgstjenestene bedre og være åpne for nye løsninger. Derfor skal vi gjennomføre en helsereform som får tjenestene fra kommuner og sykehus til å henge bedre sammen, og som gjør at helsepersonellet kan bruke mer tid på pasientene og kompetansen sin der den trengs mest.

Dette handler til slutt om noe grunnleggende: at folk også i årene som kommer, skal kunne ha tillit til at fellesskapet er der med den beste tilgjengelige hjelpen, når de trenger den.

Barn, unge, skole

Et av årets høydepunkter – i de fleste familier, tror jeg – er skolestart, og den fikk jeg i år ta del i på Ullevål skole i Oslo. Det å se en forelder slippe en barnehånd og barnet rekke hånden til sin nye lærer er en av de sterkeste tillitserklæringene i det norske samfunnet. Den tilliten forplikter. PISA 2025 viser at Norge nå ligger under OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag. I mange år løftet resultatene i norsk skole seg, men så snudde de i 2015, og pilene peker videre nedover. Det er dypt alvorlig. Senere denne måneden vil jeg holde en egen skolepolitisk redegjørelse her i Stortinget.

Retningen til regjeringen følger Plan for Norge: Skjermbruken skal ned. Mobiltelefonen er ute av undervisningen og skolehverdagen. Vi kjøper inn flere bøker og fysiske læremidler og styrker skolebibliotekene. Barn skal lære å forstå ny teknologi, men KI skal ikke bli en snarvei forbi læringen.

Læreplanene skal bli tydeligere, og læremidlene skal få bedre kvalitet. De første skoleårene skal organiseres bedre rundt lesing, skriving og regning. Det er inngangen til alt. Flere elever skal få tett oppfølging, bl.a. gjennom smågruppeundervisning.

Etter besøket i Canada, som jeg nevnte innledningsvis, besøkte jeg en barneskole på Manhattan i New York sammen med New Yorks ordfører Zohran Mamdani. Han hadde allerede satt seg inn i det Norge gjør for å skjerme de yngste mot ukritisk bruk av kunstig intelligens, og ønsket å lære av våre erfaringer. New York går nå selv i retning av strengere grenser for KI og skjermbruk blant de yngste elevene.

Dette er et tema over hele verden. Det er interessant at en av verdens største byer ser mot Norge når den skal finne ut hvordan skolen kan beskytte noe helt grunnleggende, nemlig barns evne til å lære, konsentrere seg, tenke og lese.

Midt i de store endringene skal vi samtidig ta vare på noe viktig: Sosial bakgrunn betyr mindre for skoleresultatene i Norge enn i de fleste andre land. Derfor sier Arbeiderpartiet nei til noen av de viktigste forslagene Fremskrittspartiet fremmer i skolepolitikken, som permanent nivådeling av elever og fri etableringsrett for private skoler. Nettopp denne formen for inndeling av mennesker kan ramme den tilliten – det samfunnslimet – som gjør Norge til Norge.

Kunstig intelligens

Under FNs generalforsamling brukte jeg mye tid på en teknologi som kan skape muligheter, men også utfordre tilliten. Kunstig intelligens kan bidra til forskningsgjennombrudd vi i dag bare aner rekkevidden av. Den kan bedre kreftbehandlingen, slik jeg nylig fikk se på St. Olavs hospital – kortere ventetid, mer presis behandling. Den kan gi et produktivitetsløft for norske bedrifter, og den kan fjerne tidstyver i offentlig sektor.

Avtalen med de ansattes organisasjoner og arbeidstakerorganisasjonene forrige fredag om bruk av KI på arbeidsplassen er et viktig uttrykk for den norske modellen.

Nå skal Norge gripe mulighetene. Vi investerer 1,2 mrd. kr i seks nasjonale forskningssentre for kunstig intelligens. Vi bygger opp nasjonal regnekapasitet, og vi vil at norske forskningsmiljøer og bedrifter skal være med og utvikle den nye teknologien – ikke bare kjøpe den. Tillit til ny teknologi er imidlertid ingen selvfølge. De siste ukene har forskere og ledere i noen av verdens fremste KI-selskaper advart om at utviklingen av de mest avanserte modellene kan gå raskere enn vår evne til å forstå og kontrollere risikoen.

Derfor tok jeg sammen med Finlands president initiativ til et internasjonalt opprop som samlet nærmere 30 ledere fra nord og sør. Der ber vi om følgende: De mest avanserte modellene må sikkerhetstestes før de slippes i markedet. Uavhengige fagfolk må kunne vurdere risikoen. Alvorlige sikkerhetshendelser må rapporteres, og mennesker må fortsatt ha kontroll over teknologien. Kunstig intelligens krever menneskelig intelligens som har kontroll.

Norsk næringsliv

Dette handler om mer enn KI. Norsk næringsliv står nå i flere store omstillinger samtidig: teknologi, klima og geopolitikk. Midt i denne uroen har norsk næringsliv de siste årene satt eksportrekord, sysselsettingsrekord og overskuddsrekord, men bedriftene møter mer usikkerhet rundt handel og toll og hardere internasjonal konkurranse.

Da trenger de særlig to ting. For det første: stabile rammer her hjemme. Derfor arbeider regjeringen for bred politisk enighet om en skattereform, for også mellom de politiske partiene og næringslivet er tillit en konkurransefordel i Norge. Derfor bygger vi ut mer kraft og mer nett raskere. Målet er å halvere tiden det tar å bygge ut strømnettet.

Derfor skal vi gjøre det lettere for bedriftene å kutte utslipp og utvikle ny teknologi. Klimaomstillingen, som Fremskrittspartiet har brukt denne debatten til å latterliggjøre, skal ikke koste Norge arbeidsplasser. Den skal bidra til å kutte utslipp, skape jobber og styrke konkurransekraften.

For det andre: Bedriftene trenger adgang til markedene der ute. Vi forhandler nye handelsavtaler med våre EFTA-partnere, og derfor slår vi ring om den aller viktigste, EØS-avtalen, og de 400 000 norske arbeidsplassene som kan knyttes til den avtalen.

Sikkerhet og beredskap

Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Norge vil også i 2027 støtte Ukraina med 85 mrd. kr – i tråd med den brede enigheten på Stortinget om Nansen-programmet.

Vi bygger Forsvaret raskt opp igjen – i tråd med den brede enigheten i Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret og godt koordinert med våre nordiske naboer og nære allierte i Europa.

NATO er rammen for vår sikkerhet, og vi knytter oss tettere til våre nordiske naboer og sentrale allierte som Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Polen, Nederland og Canada. Soldater, ubåter, fregatter og fly er viktig for sikkerheten, men trygghet avhenger også av at strømmen virker, at mobilnettet fungerer, og at veier, havner og jernbane kan brukes når samfunnet er under press.

I helgen møtte jeg landsmøtet i Røde Kors. Der understreket jeg at frivilligheten ikke er et tillegg til beredskapen vår – det er en del av grunnmuren. I totalberedskapsåret 2026 legger vi stor vekt på at vi finner anledning til å øve, ikke minst i regi av kommunene, som er pilaren i den lokale beredskapen.

Regjeringen arbeider med første langtidsplan for sivil beredskap, med kraftforsyning, digital infrastruktur og transport som de første prioriterte områdene.

Et motstandsdyktig Norge bygges i hele Norge – av staten, i kommunene, i bedriftene, i frivilligheten, i levende lokalsamfunn, i norske familier og i alle hjem. Til syvende og sist bygger også beredskapen på tillit: at vi stiller opp for hverandre når det gjelder.

Avslutningsvis: Flere skal komme i jobb. Folk skal få bedre råd. Elevene skal lære mer. Helsehjelpen skal bli bedre og køene kortere, og Norge skal bli tryggere.

Det er dette Regjeringens plan for Norge handler om. I januar vil regjeringen legge fram en oppdatert plan med nye tiltak og satsinger for året som kommer, og vi vil søke samarbeid med Stortinget om de store oppgavene. I en mer urolig tid skal Norge fortsatt være et land med høy tillit, små forskjeller og trygghet og muligheter for alle.

 

For å lese hele replikkvekslingen og debatten: