Innlegget som framført (transkribert fra lydopptak)

Om motstandskraft

Kjære alle sammen, takk for invitasjonen. Jeg tenkte at det var jo passende å bli invitert til ‘Latter’ for å snakke om alvoret i verden. Det viser at forskningen har ironi, og det er jeg glad for.

Men jeg tenkte også på at det egentlig er en kvalitet ved et åpent samfunn at vi har evnen til å le av det alvorlige. Og at også makta kan bli ledd av, tenker jeg. Det opplever vi jo fra tid til annen. Jeg ser på ‘Nytt på nytt’, jeg også. Og at vi også kan le av oss selv.

Vi må bare begynne et sted. – Og vi kan begynne mange steder når vi snakker om høyverdige tema som motstandskraft, beredskap og samfunnssikkerhet, og det er jo kvaliteten i det som hos oss har utviklet seg til et fritt land, som er bunnplanken her.

Jeg sendte en hilsen i dag til STL, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som feirer 30-årsjubileum. Og jeg har veldig sansen for dem, fordi dette er altså tros- og livssynssamfunn fra mange ulike retninger – humanetikere og hinduer og kristne og jøder og alle. Og det som er så fint med dem, er at de har funnet på seg selv. Og ikke på grunn av en krise i vårt samfunn rundt tros- og livssynsspørsmål. Jeg husker at den danske statsministeren på den tiden – han tok initiativ til å lage noe sånt i Danmark, men det er egentlig helt meningsløst. For det norske tros- og livssynsmiljøet – de fant på samarbeidet mellom seg, av seg selv. Det var de som ville ha det. Og dermed så er det veldig sterkt, for det kommer nedenfra. – Så den kraften der, den må vi ta med.

Internasjonalt

Jeg skal komme inn på noen temaer som vi blir minnet om i den tiden vi er i nå. I dette døgnet jeg er i, så har jo påminnelsene vært brutale nok som de der. – Med samtaler om Ukraina i Norge. Jeg brukte litt av morgenen i dag til igjen å møte den ukrainske presidenten, som skal sitte og fordøye samtaler hjemmefra om hvilke bomber som traff i løpet av natten, hvor mange som ble drept, og samtidig opprettholde evnen til å navigere riktig. Det er stort og krevende.

Og når vi har disse diskusjonene nå i annen halvdel av 2020-tallet, så er det med et utspring i den Ukraina-krigen, som mange vil peke på at egentlig er viktig nok i seg selv, men som er et symptom på en verden i endring. Så er det viktig å si at Ukraina-krigen startet ikke i 2022, den startet egentlig i 2014. Og kanskje begynte den enda lenger før også, med spenningene som ledet til den.

Men listen er lang og det er ikke det jeg skal prate om her i dag. – Altså, to store kriger som nå pågår, ett på vårt kontinent, med store ringvirkninger.

Bare for å ta én av ringvirkningene som det ikke snakkes så mye om nå, for nå snakkes det en god del om energi og diesel. Jeg tror det som er blitt gjort vedrørende diesel de siste dagene, kommer til å ha null å si for diesel. Men det som kommer til å ha noe å si, er at det ikke kommer mat ut fra Svartehavet. Bare 20 % av transporten av korn og matolje som går ut av Svartehavet, kommer ut. Det kommer ikke vi til å merke så mye til her hjemme, men det er deler av verden som vil komme til å merke det veldig sterkt for de ikke kommer til å få mat. Og de har mangel på mat og det er en stor utfordring.

Og så er det krigen i Midtøsten, som også har enorme ringvirkninger. Og begge krigene – i møte med forskningsverdenen – dere som bør gi oss kunnskap, forteller jo nok en gang at krig er uforutsigbare saker. De følger ikke en plan. De har en enorm drivende effekt, og de drives videre, og det er veldig vanskelig å komme til en fornuftig slutt.

Det står vi altså oppe i. – Og polarisering, rivalisering, teknologikappløp, stormaktsrivalisering, og internasjonale regler som vi har kjent, som er under angrep.

Dette er mange temaer, men det vi skal snakke om, er hva som gjør oss motstandsdyktige i møte med en tid med disse geopolitiske endringene og de enorme teknologiske endringene. Da må vi tilbake til noen kjerneområder.

Forsvaret bygges opp

Og hvis jeg bare begynner med det mest konkrete og fysiske vi tar i, så er jo det forsvaret av landet vårt. Der er vi inne i en veldig omfattende oppbygging. Men for å sette det litt i perspektiv, så skal vi huske at i 1990 så brukte Norge 3 % av BNP på forsvar. Og så – utpå 2000-tallet var vi nede i 1,5 %, altså halvert.

Det var fordi tidene trakk oss i den retningen. Men når vi ser de omgivelsene som er rundt oss nå, må vi også ha evnen som samfunn til å komme opp igjen på 3 % pluss. Vi skal jo til 3,5 % og vi er på 3,4 % nå, uten at de tallene betyr så mye. Men det betyr at vi kjøper nye fartøy, fregatter, ubåter, vi fornyer utstyr vi skal ha. Budskapet er enkelt: Vi truer ingen. Ingen skal komme på tanken å true oss. Dette skal vi medvirke til.

Det er det konkrete; hvordan vi håndterer og er motstandsdyktige. Vi gjør det med vårt eget forsvar, vi gjør det gjennom NATO. Og så inngår vi nå såkalte partnerskapsavtaler, eller vi kaller det gardering, med våre nærmeste land: Storbritannia, Tyskland, Frankrike. Jeg gjorde det med Polen i forrige uke, inngikk en avtale om strategisk samarbeid med dem. Og med Canada og Nederland, landene rundt oss.

Ny teknologi

Det kunne vi også snakket mye om, men jeg går et skritt videre for å si at det er mye annet som gjør oss motstandsdyktige. Vi investerer også i forskning på forsvar, sikkerhet og ny teknologi. Det er nødvendig nå at vi får opp kunnskapen, for å ta de store avgjørelsene. Og så må vi huske på at vi – det er det verdt å minne om – vet ikke hvilke utfordringer vi møter om 10-20 år. Vi kan ikke definere dem nå.

Vi har en nasjonal sikkerhetsstrategi som kom våren 2025. Den skal oppdateres hvert annet år fordi sikkerhetsbildet endrer seg. Den er kunnskapsbasert. Og så trenger vi – jeg vil si – en generell holdning til teknologien som endrer seg så radikalt som den gjør nå. Jeg gjør det ut fra det budskapet som er ‘nordisk’ rundt dette spørsmålet: Jeg har brukt å si; min gamle svenske kollega Stefan Löfven – han var leder for de svenske metallarbeiderne og fikk spørsmålet; om han fryktet ny teknologi, men Löfvens svar var: Jeg frykter ikke ny teknologi, jeg frykter gammel. Jeg synes det er et godt svar – men det er et svar du bare kan gi i et samfunn hvor de som møter ny teknologi og hvor arbeidsplassene endrer seg, blir med videre, de får opplæring, de kan ta del i det som er nytt. Da har du ikke den motstanden. Men hvis ny teknologi automatisk betyr at du er ferdig, mister rettighetene dine, faller ut; det er ikke bra.

Fri forskning og ny kunnskap

Det er også motstandskraft å ha den holdningen og da er vi på betydningen av forskning; at den skal være fri og gjøre oss i stand til å korrigere oss selv i alle de fagretningene dere representerer. – Og som skal stille spørsmål ved etablerte sannheter.

Jeg måtte bare friske opp to gamle Einstein-sitater; det ene om at høyden av dumhet er å gjøre den samme tingen om igjen og om igjen og forvente et annet resultat. Jeg er dum på den måten noen ganger, særlig når jeg slår inn feil pinkode og gjør det flere ganger og tror at tredje gangen – men da skjærer jo alt seg. Men det er et annet sitat som jeg kom over av ham, og det er at to ting er uendelige: universet og menneskelig dumhet. Og jeg er ikke sikker på universet, sa han.

Så det er jo betydningen av å ha en kultur med ny kunnskap som utfordrer oss, og som kan gi oss kunnskap vi kan stole på, og ikke bare bekrefte det vi mener. Det er kjennetegnet på at vi er et demokrati.

Og da er dette å ha kunnskap om risiko og trusselbildet noe annet i dag – tenker jeg – enn for 10 og 20 år siden. Jeg var med på et prosjekt som noen av dere husker kanskje, «Scenarier 2000», det var på slutten av 80-tallet, hvor vi skulle se mot 2000, og det som var spennende med det var at det var uendelig lenge til 2000. I alle fall hvis du var 27 år i 1987, så var dette liksom på en helt annen side. Så evaluerte vi det prosjektet i 1999, det var ett år før vi var kommet dit, og fant ut at noe traff vi på, men veldig mye ble jo veldig annerledes.

Men når jeg ser tilbake på det nå, så tenker jeg på hva som skjedde i 2010 og i 2020, hvor er vi på vei nå? Det er krevende.

Og nå så må vi også jobbe med kunnskap om risiko og trusselbildet. – Og kunne gi beslutningstakere som er i Forsvaret og de som jobber med samfunnssikkerhet, kunnskap om hvordan disse ulike utfordringene spiller inn, om teknologien og om løsningene vi trenger, og bidra til en opplyst, offentlig samtale.

Store prosjekter

Vi snakker mye om muliggjørende teknologier, den høyere kunnskapsministeren og jeg, og hvordan vi kan støtte opp om det. Og la meg nevne noen elementer:

Vi har en stor satsing på forskning på forsvarsevne, sikkerhet og beredskap, 660 millioner over fem år, som er en nasjonal prioritering, for å gjøre oss bedre i stand til å ta riktige beslutninger.

Og satsingen på kunstig intelligens, denne milliarden, som Forskningsrådet og vi sammen fikk løftet fram. Og innen kvanteteknologi, 750 millioner over fem år, som skal styrke konkurransekraften, teknologisk suverenitet og motstandskraft. Og disse seks KI-sentrene vi har fått, de knytter jeg stor betydning til, for de gir kunnskap om kunstig intelligens og utfordringene, helt fra det teknologiske til hvordan det påvirker juss og samfunn. Vi har også fått med næringslivet til å med-sponse noe av dette, og det er bra at vi får en sånn spleis på det.

Og så er vi tydelige på forskningen når det gjelder det nordlige, altså arven etter Nansen, Arktis, disse satsingene i nord hvor vi er posisjonert som vi er, med våre ledende kunnskapsmiljøer. – Polhavet 2050, som vi lanserte i august i fjor, én milliard over ti år, som har mange kunnskapsinstitusjoner med. – Det er like spennende å jobbe med nordområdene, enten det er i Grimstad, eller Gamvik, for å bruke to ord på G. Hele landet vårt har kunnskap å ta med på det området.

Og så har vi et nytt stort programarbeid med Europa/EU fra 2028 innen innovasjon, næringsutvikling og sikkerhet med våre europeiske partnere.

Kunstig intelligens

Og så, når det gjelder kunstig intelligens. – Ja, jeg snakket om dette i Sverige for noen uker siden, hvor jeg snakket om at vi jobbet mye med kunstig intelligens, og så begynte alle å le av det, at det var morsomt. Da skjønte jeg at ‘kunstig’ hørtes ut som ‘konstig’, det er ikke kunstig. ‘Du har talad om konstig intelligens’. Og det var liksom veldig alvorlig og vi satser og forsker på det. De tenkte vel at nordmennene er noe for seg. Men kunstig intelligens er der, AI, eller ‘superintelligens’ som Trump kaller det. Han vil at hele verden skal snakke om det, og de som ikke snakker om superintelligens, de er våre fiender, har han snakket om. Jeg holder meg til kunstig intelligens.

Men hvordan skal vi som demokratier møte dette når vi får et budskap fra selskapene om at det er 10 % sjanse for at dette kommer til å gå helt feil og ødelegge hele menneskeheten? Det er en sånn uvirkelig ting å få høre. Før FN-uka så var jeg i Finland, og på veien dit så hørte jeg den nyheten fra Anthropic som sa at de var i ferd med å miste kontrollen over sin egen teknologi.

Vi var noen ledere på det møtet, den tyske kansleren, EU-ledere og finske presidenten og jeg; og så sa jeg at – tenk om vi hadde våknet til nyhetene om at Lockheed Martin og Rheinmetall og Kongsberg Gruppen, tre militære selskaper, sa at de er i ferd med å miste kontrollen over produksjonen? – Og at de produserer raketter som kan bryte ut av lokalene og treffe ulike steder rundt om i Europa? Om det kom en så vill beskjed, så ville vi grepet inn, stengt et eller annet og tatt kontroll, ikke sant? Og hva gjør vi med dette budskapet som vi får fra disse KI-selskapene nå?

Jeg tror at demokratiske regjeringer får et kjempeproblem om ikke de kan svare. For hva er kontroll? Hva betyr det at vi rammes av dette? Hva er kontroll med datasentre? Dette jobber vi nå intenst med i regjeringen. Vi trenger datasentre døgnet rundt i dagliglivene våre. Men har vi kontroll på det? Disse spørsmålene må vi stille.

Derfor tok Alexander Stubb og jeg et initiativ om et opprop om at regjeringene skal kunne ta kontroll. Selskapene skal følge regler. Det skal være juss her som teller, slik at det de slipper av modeller er kontrollerbare. Dette jobber vi nå videre med, sammen med nesten 30 land som underskrev. Det var viktige land fra øst til vest, men også i syd. Vi hadde med Sør-Afrika, Kenya, og vi hadde med andre land som representerer bredt.

Beredskap og krisespekteret

Så skal jeg gå ett skritt videre innen beredskapen. Og dere skal få høre mer om det i løpet av ettermiddagen. – Frivilligheten er utrolig viktig. Det ble nevnt her at vi har høy tillit i Norge; det knytter seg opp til sosialkapitalen, kanskje den viktigste kapitalen som vi har. Finanskapital, realkapital og humankapital kan vi regne på, vi kan sette et beløp, men sosialkapital, den viktigste tilliten, den kan vi ikke regne på.

Så når vi snakker om Totalforsvarsåret som vi er inne i, så har vi hatt en totalberedskapsmelding som peker ut retning for den sivile beredskapen. Men det viktige er jo å få dette helt fram til hver og én av oss, der vi lever og der vi virker, i det sivile samfunnet som kan ta – holdt jeg på å si – hele spekteret av krise.

Det som jeg synes har vært litt betenkelig, er at dette blir veldig fort ‘når krigen kommer’. Vi sier veldig ærlig at vi ser ikke at det er en fare for militær trussel mot Norge. Men krisespekteret er mye bredere enn det. Så det kan også være at du kan rammes av ekstremvær, du kan rammes av datasammenbrudd, du kan rammes av ting hvor samfunnet ikke fungerer som det skal. Og da må vi være forberedt på hele dette spekteret, og ikke minst de såkalte sammensatte truslene, det som kalles med dette rare ordet ‘hybride trusler’.

NATO har god øvelse på militære trusler, men nå jobber vi intenst i NATO på hvordan vi møter disse som er under artikkel 5-nivå, som vi sier; altså det som ikke oppfattes nødvendigvis som en ren militær trussel, men det kan være sabotasje, etterretningstrusler, meningspåvirkning, påvirkning av valg, og hvordan håndtere det.

Vi lager nå en langtidsplan for sivil beredskap, og da prioriterer vi særlig tre områder: Det ene er: I en krise er det avgjørende å holde samfunnet i gang. Og det er det viktigste å si til bedriftene; at skjer det en krise, så er det viktigste å kunne holde hjulene i gang. I et samfunn hvor alt bryter sammen, så får det store konsekvenser. Strøm, transport, helse, mat, vann, digitale tjenester må fungere.

Øvelser

Og så handler det om å gjøre totalforsvaret mer operativt; at sivile og militære aktører blir bedre kjent og øver sammen. Vi husker 22. juli med disse ulike stedene som ikke fant hverandre. Nå har vi fått mye bedre regelverk for hvordan forsvar og politi og sivile tjenester kan samvirke – og vi øver. Det tror jeg kanskje er noe av det aller viktigste, å få inn en kultur hvor vi bygger beredskap nedenfra. Kommunene har beredskapsorganisasjoner hvor de øver med frivilligheten, med helsevesenet, med Politiet, med Sivilforsvaret.

Da ekstremværet ‘Hans’ kom, så besøkte jeg Ringerike, og der var det 2000 mennesker som ble evakuert – og det er ganske fort en krise i et lokalsamfunn. En av utfordringene: Hva gjør dere med barna til evakuerte familier? Jo, der var Sanitetskvinnene, der var Røde Kors, der var frivilligheten og løste oppgaver fordi de var inne i planverket på det området.

Så jeg sier til alle, og jeg sier til dere: Når øvde institusjonen eller bedriften der du jobber, sist gang på et alvorlig prisescenario?

Det er høyere bevissthet om det nå, men jeg mener det må være mer av det. Man må kunne øve. Vi øver i regjering. Jeg satt åtte år i regjering fra 2005, jeg tror vi øvde én gang. Nå øver vi jevnlig på situasjoner vi ikke akkurat ønsker oss, for å si det sånn, men vi må kunne utfordre oss selv på det. – Hva gjør man hvis strømmen går? Ikke bare et øyeblikk, men kanskje tre dager. Hvis datasystemet og digitale tjenester slår ut, eller hvis viktige varer og leveranser ikke kommer ut.

Forsvar institusjonene

Helt til slutt – så prøver jeg alle steder jeg er for å snakke om disse tingene – og da siterer jeg Timothy Snyder og boka ‘Om tyranni’. Veien til tyranniet beskriver ham som kortere enn vi ofte tror. Han tok 20 lærdommer fra det 20. århundre for å gi oss noen veispor i det 21. århundre. Han er ekspert på fascismen fra 1930-tallet – og det mørket der. Og i boka har han en del sånne veldig dagligdagse budskap som hver og en av oss kan lese gjennom. – Ja, de betyr noe. Han sier blant annet; ‘Tenk over ordene du bruker når du snakker om ting’. ‘Se folk i øynene når du snakker med dem’. Det er noe helt annet enn om du ser andre veier. Det er noe motstandskraft i det.

Og en annen av de tjue lærdommene er: ‘Defend institutions’. Det høres fryktelig statsvitenskapelig ut. Men det er jo det jeg er. Det kan bety uavhengig rettsvesen, fri presse, frivillige organisasjoner, akademisk frihet. – De trenger forsvar og forstå hvor de blir angrepet fra. – Offentlige biblioteker, gratis utlån, religionsfrihet. Dette er samfunnsinstitusjoner som ikke forsvarer seg selv. Jeg mener vi må framsnakke dem, også den akademiske friheten, i en tid med økende polarisering.

Det er jo sjokkerende, da. La meg si det sånn. Jeg skal legge bånd på meg for ikke å kommentere hva som skjer i amerikansk valgkamp – jo, fordi det er én ting når en norsk statsminister eller en portugisisk statsminister snakker, så blir de ikke sitert verden over. Men når en amerikansk president snakker i en egen valgkamp tre ganger om dagen til internasjonale medier, så blir de kringkastet over hele verden. Og det er nå sånn det er i USA. Men jeg synes det er sjokkerende å tenke på et land som har så fremragende akademiske institusjoner, de beste universitetene i verden, som så fort – mange av dem egentlig – ble kuet, inngikk avtaler om kompromisser om å være de universitetene de er. Det sier egentlig hvor fort det kan endre seg.

Så det å styrke motstandskraften, folkens, det er også å styrke fellesskap, samtalen, dialogen og et åpent og respektfullt lordskifte. Om det høres naivt ut, det tror jeg ikke det er i dagens verden, for det er en ganske brutal realitet som vi kan se rundt oss. Da blir vi også mer motstandsdyktige. Takk for oppmerksomheten.