Jeg skal begynne med første linje på kortet mitt: Zero er mer opptatt av hva de er for enn hva de er mot. Så la meg igjen berømme det. Det er alltid en opptur å komme hit. Det er spennende. Vi blir utfordret, ikke alltid heiet på. Men vi er altså opptatt av å søke hva er det som kan virke? Hva er det vi kan gjøre for klimapolitikken?

Og la meg begynne med å si: Etter et døgn hvor vi ser at kanskje vindene snur politisk, så er klimaet et langløp. Det er langløp hvor vi må være utholdende. Det er tider hvor oppmerksomheten er et annet sted og hvor vi må klare å holde fokus.

Jeg gjentar her: Vi holder fokus.

Jeg gjentar to ting jeg har sagt om regjeringens klimapolitikk. Det er rammen rundt all politikk. Jeg sa i 2021 at jeg ser på mine to barnebarn og sier at det er for dem vi skal sette den kursen. Nå har jeg doblet antall barnebarn, så vi dobler det løftet egentlig, for det er helt avgjørende at vi skal ha den kursen.

Vi har altså hatt budskap fra USA som sier at klimapolitikk er en bløff. Det fikk et blaff andre veien i løpet av siste døgnet, tror jeg. Og det betyr altså at vi skal følge nøye med på det og holde fokus. Nå er det sagt.

Noen eksempler fra det siste jeg har vært med på hvor ting Zero har arbeidet med, har fått gjennomslag. Nå er det jo slik at klima- og miljøministeren Sigrun, hun har god bakgrunn fra Zero og har god dekning for det arbeidet hun gjør.

Men også Andreas Bjelland Eriksen før henne forhandlet frem Co2-kompensasjonsordningen med industrien, og der hadde Zero spilt inn ideer om hvordan kan man legger føringer på den kompensasjonsordningen som også bidrar til energieffektivisering og til klimatiltak.

Jeg var hos Hydro på Ål i Årdal for et par uker siden. Jeg var på Husnes for et halvt år siden, og ser hvordan de fortsetter å utføre energieffektiviserende tiltak som får ned utslippene, og som gjør at vi har de laveste utslippene for produksjon av aluminium, øker produksjonen og får ned utslippene. Det er bra, og det var et forslag dere arbeidet med over tid. 40 prosent av den kompensasjonen de får, må gå til energieffektiviserende eller klimareduserende utslipp. Det får vi høre der ute: Det er et virkemiddel som biter og som virker.

Et annet forslag som jeg tror også kan få betydning for det som Stig Schjølset viste til, at vi nå må få fornybar produksjon opp, det er at kommuner som har vindkraft skal få utbetalt produksjonsavgiften tidligere, og det har noe med insentiver med å åpne for at man bygger vind. Det er fortsatt en spesiell erfaring å kjøre rundt i nordlige deler av Europa. Jeg har gjort det et par ganger siste årene, senest i tidlig september fra Amsterdam ut til kysten hvor Yara har sitt anlegg for gjødsel. Å se vindkraften til stede så tydelig, og jeg mener vi har natur og muligheter i Norge til å kunne bygge vindkraft uten at det skal bety betydelig inngripen i folks hverdagsliv.

Men da må vi gjøre grep. Det vi har gjort, og som Stig viste til, vi skal halvere tiden for å få gjennom beslutningen. Kommunene må utrede hva dette betyr. Staten skal ikke komme med innsigelser mot staten. Altså, vi har brukt tid på det. Den tiden skal nå halveres. Og dette med produksjonsavgiften som skal være tidligere tilgjengelig, det er noe Zero har jobbet for, og det følger vi opp i budsjettet til neste år. Så dette er eksempler på gjennomslag og at det er viktig å være opptatt av det vi er for, og ikke bare det vi er mot.

Jeg er opptatt av å si til dere i det lange løpet, for vi får jo oppmerksomhet om, og det skjønner jeg, hvis det er ting i utviklingsbanen som går ned, fremfor at det går opp eller ikke i den retningen vi ønsker, så skal det påtales og kritiseres. Men klimapolitikken, dere, den virker. Det virker å sette pris på CO2. Det vi har sagt er at CO2-avgiften, vi sa det i 2021, skal gå opp mot 2030. Nå har vi tatt mot 2035 og den skal gå jevnt.

Når jeg reiser rundt og besøker industri så møter jeg et nikk til det. Det er greit å vite at sånn er det og det får effekt. Det virker når det koster å forurense.

Utslippene våre er på vei ned, mer på denne tiden vi er i nå. Det er selvfølgelig fristende å si at det skjer på vår vakt, at nå går utslippene ned sammenlignet med 1990, men det er jo som følge av beslutninger som er tatt over tid. Det tar tid før dette kommer i gang, blir implementert, særlig i industrien.

Det å kjøpe kvoter er innenfor rammeverket. Det skal være en del av modellen vår for å nå våre mål, men vi er fortsatt veldig tydelige på at vi er på vei mot 2030-målet. Da har vi satt 55 prosent i samarbeid med EU. Vi ligger omtrent på 50 nå. Det er enda noen år igjen, og 2035-målet: rundt 70 til 75 prosent. Der ligger vi an til 66, etter det vi vet. Og det betyr at vi er på kurs. Men teknologi har lange løpetider, og så virker de.

Vi ser det nå i transportsektoren. Stig var inne på det. Vi går videre i transportsektoren til andre typer kjøretøy. Vi går over til fartøy, og vi tar det skritt for skritt.

Jeg brukte ett eksempel tidligere i dag. Verdensarvfjordene våre skal ikke ha skip med utslipp. De mindre skipene om kort tid og de større skipene når vi kommer inn i 2030-tallet. Det er det som er forventningen. Det er tall order, sier næringen til meg. Men det er mulig å gjøre det. Jeg ser det rundt der jeg reiser at anleggsmaskinene, varebilene, begynner å bli elektriske, og de blir innarbeidet i det arbeidet som gjøres i bygg og anlegg.

Det må også skje gradvis på en måte som gjør det mulig å bytte ut. Det er selvfølgelig en utfordring på veien, men vi kommer til å produsere morgendagens anleggsmaskiner som kommer til å være også fremtiden.

Analyser som vi har nå, viser at veitransporten kan nå nullutslipp tidlig på 40-tallet. Vi har kommet langt med bilparken i nybilkjøpet, men vi har med oss også fossile biler. Det kommer til å være der. Men når vi skal videre til andre kjøretøykategorier så tar dette også tid. Men vier på vei dit.

Jeg har den overbevisningen om at klimapolitikk er ekstremt koblet til industripolitikk, og jeg tror personlig at den store løsningen teknologisk for klimaet ligger i industrien, fordi det er der du finner virkelig koblinger mellom arbeid, kapital og teknologi og de nye løsningene.

Så derfor gjør det inntrykk når du er i Årdal på en fredag, som jeg var for et par uker siden, og så aluminiumsteknologi fra 1890-tallet som fortsatt får ned utslippene. Energieffektivisering, hallene er jo det de var. Og så var jeg hos Hydro på mandag, over helgen, i Porsgrunn, hvor 50 av deres ansatte forsker på karbonfri aluminium. Jeg fikk det første stykket aluminium, som er et uttrykk for at det kan gjøres. Vel, da ligger det i industrien.

Når vi ser at neste trinn for Northern Lights, altså fangst og lagring av CO2, som var science fiction, og da Jens Stoltenberg sa det i nyttårstalen sin at det kanskje er vår månelanding, så ble det masse karikaturtegninger og masse ironiseringer over hvor, ikke på jordet, men i verdensrommet han var.

Jeg synes jo det er bra da, å ha det motet til å si at det er det målet vi setter.

Neste trinn av Northern Lights er subsidiefritt. Da er vi over på det at når politikken setter mål, så må selvfølgelig fellesskapet også stille opp for å være med på å få den utviklingen.

Derfor mener jeg at vi må ta dette med oss videre når vi nå skal snakke om havvind, nye teknologier som trenger den støtten for å komme i gang på veien mot at også de skal klare seg på eget vis.

Sluiskil, Yaras anlegg på gjødsel nord i Nederland skal nå kutte 800 000 tonn CO2 som skal om bord på fartøy, opp utenfor Øygarden, ti kilometer ut, to kilometer under havbunnen, lagres. Fortsatt så må vi arbeide med å forklare dette til kolleger.

Da jeg ble statsminister så var det slik at når du reiste til Brussel og snakket til EU om dette, så var fortsatt CCS et kontroversielt tema som man egentlig ikke ville snakke om. Og så er det gradvis innarbeidet i modellene, og det er noe vi skal jobbe videre med.

To ting avslutningsvis. Nå har vi en vind som blåser også litt i norsk debatt, og Fremskrittspartiet leder an i det: At det spiller jo egentlig ikke så veldig mye rolle hva Norge gjør. Vi er et så lite land, og om vi tar oss ut av ligningen så har det ikke den store betydningen. Og de påstår at vi ødelegger industrien og økonomien ved at vi satser på klimapolitikk. Det er jeg dypt uenig i. Det spiller på strenger der ute, og jeg mener det er viktig å stå imot det, også når vi går mot et kommunevalg. Fordi vi lever jo livene våre i kommunene, der er industrien, der skal vi utvikle ny fornybar kraft. Og når du foreslår å nedlegge miljøetatene i store byer som en del av politikken, så er vi på på feil vei.

Jeg tar ett eksempel med dere. Det er jo at vi skal nå våre klimamål. Det skal slås fast, det er hele ideen for at det internasjonale samarbeidet må klare å stå oppreist.

Men måten vi når det på og måten klimapolitikken gjøres på, i tillegg til hva vi kan telle av tonn hjemme, har betydning. Da er for eksempel CCS, som vi har vært med på å utvikle, ikke bare vi alene, men vi har den første fullskala verdikjeden på det. Det er viktig, andre land kan lære av det.

Det vi har gjort på regnskog, det vi har gjort siden 2007, da vi begynte det, samarbeidet med å gjøre det ganske opplagte å betale noen for å ikke gjøre noe, nemlig ikke hugge, Så har det blitt utviklet også over tid.

Jeg tror hvis vi regner sammen betydningen av regnskogsatsingen omsatt i tonn, så er det mye, mye, mye, mye, mange, mange, mange ganger viktigere enn alle tiltak i Norge til sammen på utslipp, og da betyr det ikke at vi skal slutte med det hjemme, men vi skal gjøre mer av det ute.

Og det som nå kommer på TFFF, som er det nye grepet for å stimulere til regnskogbevaring som er utviklet av Brasil, land i sør, Verdensbanken. Avansert system hvor vi får inn ressurser som Verdensbanken multipliserer gjennom sine ordninger. Det er noe vi har vært med på å utvikle, og som jeg fikk sette i gang sammen med president Lula i Brasil på COP i fjor.

Hvorfor sier jeg dette nå? Jo, fordi at det å stå opp for det, det krever noe. Og jeg kommer tilbake igjen til det som var en episode i sommer, da Stortinget vedtok at vi skal over tid være med å bevilge, over ti år, så skal vi stille til rådighet 30 milliarder kroner i lån. Det er 3 milliarder i året. Det er under streken og over streken. Det kan vi ta inn i våre budsjetter for å få til den ordningen, og den skal opp og stå, sier vi. Norge skal ikke bidra totalt med mer enn 20 prosent. Men nå er vi altså 80 prosent på veien mot å få inn de beløpene som skal til.

Da kjørte Tor Mikkel Wara en knallhard runde mot oss på hvor idiotisk klimapolitikken var. At Stortinget før sommeren bevilget 30 milliarder kroner til noe som ikke er regnet på. Og han hadde egentlig en ganske free ride på å ironisere og dumme ut det. Det må dere ta til motmæle mot, for det er dumskap i politikken. For det var nemlig ikke bevilgning av 30 milliarder kroner.

Dette er et lån over ti år som vi gir sammen med andre land, og som har enormt stor betydning. Nå kommer også de andre landene etter. Et eksempel på at klimapolitikken der ute også virker.

Så vil jeg si helt til slutt på denne veien, og du var inne på det, Stig, så mener jeg at Norge også skal være den stabile leverandøren av gass til Europa. Åtte prosent økte vi i 2022 etter krigen i Ukraina til Europa. Halvparten av denne økningen kom fra Melkøya. Så det er verdt å minne våre venner i Europa på at hvis du er imot å ta imot noe energi fra Arktis, så kan du diskutere: Hvor er Arktis?  Hammerfest er i Arktis, det er ikke mulig å diskutere noe annet.

Jeg er sikker på at i de par tre tiårene fremover vi har nå, så kommer det å være stabil leverandør av gass så mye vi kan, det er et bidrag til energiomstillingen Europa skal igjennom.

For hvis de ikke får det, og de samtidig ikke har fått kjernekraften opp, og de er ikke fullt utviklet på fornybar kraft, ikke nettet i alle fall, så stenger Europa ned mye av sin industri, som igjen rammer oss, men som også er dårligere for den sosiale balansen i Europa.

Så jeg kan si det samme som jeg tror veldig mange andre her: Olje og gass kommer til å gå ned, fossilt kommer til å gå ned og det skal gå ned. Er det da et paradoks når vi sier at vi fortsatt skal fortsette å levere noen tiår fremover? Jeg mener det ikke er en motsetning, fordi vi skal gjøre det samtidig som vi når klimamålene, setter krav om utslippsreduksjon. Og så må de som produserer være klar over at mottakerne på andre siden, de kommer til å gradvis gå over til det fornybare og ut av det fossile.

Men vi har en nøkkel i den historien, og det kan vi være med og forsterke.

Vi skal nå våre klimamål.

Neste uke er det COP i Tyrkia. Jeg reiser dit. Vi får se hva utfallet blir. Jeg tror veldig mye av klimapolitikken nå handler om å stå imot. Stå imot forslag på å få klima ut, få det ut av avtaler, få naturavtalen ut. Men jeg er sikker på at hvis vi klarer å stå imot, så får vi også vind bakfra til å kunne løfte det bedre. Dette er ikke en bløff, det er alvor og vi tar det på alvor. Takk for oppmerksomheten.