Må sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Gode venner,

Vi er igjen samlet på en vakker ettermiddag på Utøya – som også er åstedet for noe av det verste Norge har opplevd i nyere historie – et terrorangrep.

Aller først – det føles riktig å begynne med en takk:

Jeg vil takke alle i AUF, og særlig deg, Gaute Skjervø – min partifelle og kamerat; i oktober går du av som AUFs leder.

Du har satt spor. Du har sett de unge menneskene rundt deg, tatt tak i viktige saker, startet nødvendige debatter, også de det har vært tøft å stå i.

Ja, noen ganger uakseptabelt tøft.

I sum: Du – og alle dere andre i AUF – og la meg si til alle dere unge som engasjerer dere i samfunnsdebatten, også i andre partier – dere praktiserer samfunnets viktige, felles verdigrunnlag:

Det levende demokratiet, der vi godt kan være motstandere – men vi er ikke fiender – og der debattene om frihet, likeverd, rettferd og mangfold – alt dette er mer enn bare ord.

Det er retningsvalg vi står i – både som politikere og engasjerte samfunnsborgere. 


Gaute, du er den siste i AUFs sentralstyre som var på Utøya 22. juli 2011.

Og du etterlater deg et sterkere AUF, et AUF som vil videreføre kampen mot rasisme og ekstremisme. 

Takk for innsatsen, Gaute!

Og til deg, Lisbeth Røyneland, i 11 år har du ledet Den nasjonale støttegruppen, etter Trond Blattmann.

Lisbeth, du opplevde det aller verste en mor eller far kan oppleve, da Synne ble drept for 15 år siden. I sorgen har du også funnet krefter og mening i å lede arbeidet i støttegruppen.

Jeg har sagt til deg før hvor stor respekt jeg har for din innsats som tillitsvalgt. For oss har du vært en bauta, på din stillfarne måte.

Det er ofte sagt om støttegruppen at dere alle har blitt ufrivillige eksperter på ettervirkninger av terror. – En kompetanse ingen ønsker å få.

En kompetanse delt videre i utallige møter – på vegne av etterlatte og overlevende – også med andre land og i store organisasjoner – som i FNs generalforsamling.

På vegne av regjeringen vil jeg si – takk, Lisbeth, for innsatsen. Takk for våre samtaler og dine kloke råd.

Og lykke til med ledervervet som du nå har overtatt, Merete Stamneshagen.

Og med det vil jeg takke til hele støttegruppen, ansatte, styret, fylkeslagene, som sammen med institusjoner som 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet og Hegnhuset på Utøya – og AUF – gjør et enormt viktig arbeid. 

Ved å ta vare på minnene, fortelle historien på en sann og verdig måte – også om hvordan Norge reagerte.

Og ved å formidle hva som står på spill – når en terrorist går til angrep på demokratiske institusjoner og unge menneskers samfunnsengasjement.

 


Kjære alle sammen,

Vi har gjentatt denne lærdommen hvert år – nemlig at tiden ikke leger alle sår.

Tiden minner oss om avbrutt og ulevd liv. – De som ikke er her. – Og de som ble skadet og preget for livet.

Det sies også at 15 år er en ‘halv generasjon’. De som opplevde – overlevde – 22. juli her på Utøya, er ikke unge lenger.

Noen har valgt å jobbe i politikken – i regjering, storting, fylker og kommuner – eller har andre typer jobber rundt om i Norge. De er vitnesbyrd om at demokratiet og viljen til å forme fremtiden, vinner over vold. 

15 år er lenge, for de fleste. – Ingen ungdomsskoleelever som begynner på skolen nå i august, var født for 15 år siden.

For dem er 22. juli 2011 en ufattelig fortelling om massedrap i Norge, fra før de ble født. 

Jeg er selv født i 1960. Det er 15 år etter 1945, krigen som formet alle i mine foreldres generasjon, og som jeg bare kjente ettervirkningene av.

Men jeg hadde tidsvitner på alle kanter som husket og fortalte hva som hadde skjedd under krigen. – Lærdommene formet nye generasjoners veivalg.

Gode venner,

Det har vært handlekraft og vilje – hos AUF og Støttegruppen – som fikk satt opp minnestedet på Utøya etter bare noen få år – ja, allerede fra 2015 hadde AUF sommerleir her igjen.

I morges ble det nye minne- og læringssenteret for 22. juli åpnet for publikum, i Regjeringskvartalet i Oslo, i et byrom som nå er reparert.


Når du setter deg på steinbenken ved senteret og ser mot det store monumentet – mosaikken, fuglen som speiler seg i vannet, så ser du mot Utøya. – De to stedene knyttes sammen.

Minnesteder bevarer fortellingene. – Som i det nye videoprosjektet og nettstedet «77 historier», som jeg vil anbefale alle å besøke.

Vi har alle et ansvar for at ikke historien om det som skjedde blir glemt – eller redusert – eller forvrengt.

Vi skal ikke bare minnes hva som skjedde.

Vi skal snakke om hvordan og hvorfor det kunne skje.

Vi skal snakke om hva vi har lært, som samfunn. – Utfra vårt løfte om aldri tie, aldri glemme.

Ved 10-årsmarkeringen i 2021 var vi enige om dette:

Vi skal snakke sant om 22. juli:

Dette var ikke et angrep mot tilfeldige ofre.

Det var et nøye planlagt og gjennomført politisk angrep mot AUF og Arbeiderpartiet.

Det som ble rammet var våre demokratiske institusjoner, fellesskapet, våre verdier – et åpent og mangfoldig Norge.


Vi svarte på terroren ved å komme sammen. Ved å skape mer av – og ikke mindre – av det som var blitt angrepet – samhold, åpenhet, toleranse.

Vi kan si mye om alt som rører seg i kommentarfeltene, men det norske samfunnet ble ikke mer splittet etter 2011.

Det er mer fellesskap i landet vårt enn det du kan få inntrykk av kun i det digitale rom.

I sommer har vi opplevd en helt spesiell type nasjonalt samhold, rundt herrelandslaget i fotball – og som de selv sier: «Sterkere sammen!»

De siste dagene – med storbrannen i Krokstadelva – har vi sett at vi er en nasjon som hjelper hverandre, hvor alle ressurser stiller opp, hvor samholdet er ekte og tilliten til hverandre er høy.

Samtidig: Vi har også grunn til å være bekymret – som du tok opp, Gaute. Som nyere forskning viser, og dette opptar meg med dyp uro: 

For det første:

Vi ser en økning av mindreårige som radikaliseres til høyreekstremisme.

PST forteller om at stadig yngre blir trukket til ekstreme nettverk i digitale rom.

Altså steder der ungdommer allerede er – men der vi voksne ikke alltid følger med.

Kombinasjonen av sårbarhet, ensomhet, utenforskap og rus skaper grobunn for krefter som leder unge mot høyreekstremisme.

Derfor er forebygging så viktig. Og det er alles ansvar.

Politiet kan avdekke nettverk.

Helsevesenet har sitt ansvarsområde.

Foreldre og foresatt må spørre hva ungene gjør på skjermen.

Lærere må fange opp at en elev forsvinner inn i seg selv.

Venner bør si ifra når noen glir bort.


Dette krever noe av oss alle. Utenforskap kan bare forebygges av fellesskapet. – Å sørge for at alle er sett og innenfor.

Det styrker også samfunnets motstandskraft mot stemmer som fremmer hat, fremmedfrykt og vold.

For det andre:

Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Vi er rangert øverst på Verdens pressefrihetsindeks.

Samtidig: Det har blitt et tøffere ytringsklima. Flere vegrer seg for å stikke hodet fram.

Fire av ti unge våger ikke å si hva de mener offentlig.

Flere og flere opplever konkrete trusler etter å ha ytret seg.


Jøder, muslimer, samer, skeive og andre minoritetsmiljøer opplever dette mest. Og jenter og kvinner mer enn gutter og menn.

Utviklingen forsterkes av algoritmer som fremmer polarisering.

Og av at kunstig intelligens gjør det enklere å produsere desinformasjon.

Alt dette utfordrer vår felles forståelse av hva som er sant.

Gode venner,

Jeg har vært på de fleste minnemarkeringer siden 2011.

Det har vært godt å komme sammen – overlevende, etterlatte, pårørende og venner. Med tankene om de som ikke er her.

Og jeg vil avslutte her, ved kjernen i hva det vil si å være medmenneske – ikke alene, men i det å se og bli sett av andre – og i betydningen av å stå sterkere sammen.

Som i Frode Gryttens dikt om 22. juli, der det heter at «eit vi er så mykje meir enn eit eg».

Her starter også engasjementet for fred, for samfunn og fellesskap: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred» – som i Nordahl Griegs tekst «Til Ungdommen» – som trompetsoloen minner oss om til slutt.

«Edelt er mennesket». – Vi må bevare troen på mennesket – og på hva vi får til sammen. 

 


Til alle dere unge og unge voksne:

Fortsett engasjementet, se hverandre – stå sammen, gi uttrykk for meninger, i partier, organisasjoner, i medier. – Vær uenige. Vær respektfulle. 


Og til alle dere overlevende, etterlatte og pårørende etter terroren 22. juli 2011:

Dere bærer en smerte, men vi bærer sorgen sammen. De drepte vil aldri bli glemt. 

Vi skal fortsette å snakke sant om 22. juli.

Vi skal gjøre alt vi kan for å stanse ideologier og handlinger som fremmer fremmedfrykt, rasisme og vold – og vi skal gjøre det sammen.

Aldri tie, aldri glemme!