Sjekket mot framføringen (transkribert fra lydopptak)

Takk til AUF

Jeg vil starte mitt innlegg i dag med en takk. Og jeg vil takke alle i AUF for nettopp dette. – At vi nå ser opp mot nye bygg. Et sted som forbereder seg til leir, som forbereder seg til landsmøter til høsten.

Og særlig til deg, Gaute (Skjervø), min partifelle og kamerat, som i oktober går av som AUFs leder. Og du har, som AUFs ledere før deg, satt spor. Du har satt dine spor, i din tid. Du har sett de unge menneskene rundt deg, tatt tak i virkelig viktige saker i hele det politiske spekteret. Startet nødvendige debatter, stått i dem. Og det har vært tøft. Ja, det har også vært uakseptabelt tøft.

I sum så har du og alle dere andre i AUF – og la meg egentlig si; alle de unge i samfunnsdebatten vår i Norge, stort sett – også partiledere fra andre ungdomspartier og i ungdommen vår; at dere engasjerer dere i det som er en samfunnsdebatt på demokratiets premisser. – Det levende demokratiet, som Gaute sier, der vi kan være motstandere, og ganske heftige motstandere også – og vi kan også være det internt i partier – men vi er ikke fiender. Det er en grense vi ikke tråkker over.

Debattene kan handle om nyanser og sjatteringer av frihet, likeverd, rettferd og mangfold – og alt dette i vårt samfunn. Men det skjer på demokratiets premisser og i respekt for hverandre. Dette er retningsvalg vi står i – både som politikere og som engasjerte samfunnsborgere.

Gaute, du snakket om folk som hadde måttet gjøre mer enn det vi kan forvente. – Du er en av dem. Hva som blir lagt på en leders skuldre, vet vi ikke i det øyeblikket vervet kommer. Og noen dukker unna, noen stikker en annen vei, men du har ikke gjort det.

Du er den siste i AUFs sentralstyre som var på Utøya 22. juli 2011. Jeg var her 21. juli 2011. Jeg møtte deg og bestekameraten din Emil oppi bakken her. Og det sitter i meg det bildet fortsatt. Du er blant oss nå, men Emil er det ikke. Men i den familien kommer det barnebarn, og livet går videre. – Med en kraft som jeg beundrer og er egentlig dypt anerkjennende av.

Og du har stått der for veldig mange. Og du har også stått der for meg, fordi du har stått i samfunnsdebatten om noe som det er verdt å kjempe for. – Du etterlater deg et sterkere AUF som vil videreføre kampen mot rasisme og ekstremisme. Så takk for innsatsen, Gaute! Og jeg vil bare si, fra mitt perspektiv: Vi vil høre mer fra deg. Tusen takk!

Takk til Støttegruppen

Så vil jeg her i bakken på Utøya også få lov til å takke Lisbeth Røyneland, som i elleve år har ledet Den nasjonale støttegruppen, etter Trond Blattmann. – Og Lisbeth, det er jo slik vi kan kjenne oss igjen i hverandre i noe, men noe annet er det helt umulig å kjenne igjen, nemlig det du opplevde; det aller verste en mor eller far kan erfare, du mistet Synne for 15 år siden. I den sorgen så ser jeg at du har funnet krefter og mening i arbeidet i støttegruppen.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, hvor stor respekt jeg har for din innsats som tillitsvalgt. Du har vist hva betydningen av det å være tillitsvalgt er. Du har representert andre i hele landet og utviklet et støttearbeid fra bunnen av. Og for oss har du vært en bauta, på en stillfaren måte.

Jeg har ofte sagt om støttegruppen at dere har alle blitt ufrivillige eksperter på ettervirkningene av terror. – Det er jo ingen som søker den kunnskapen frivillig. Og mange kunne løpt ifra den, men dere har tatt den og dere har delt den. Det er en kompetanse ingen ønsker å få, men dere har delt den videre i utallige møter, på vegne av etterlatte, landet rundt. Også i møter med andre land, i FN, og vi så det i 22. juli-senteret i dag, hvor folk kom fra alle verdens hjørner og anerkjente det arbeidet. – Det var sterkt.

Så på vegne av regjeringen vil jeg si takk, Lisbeth, for innsatsen! For dine gode og kloke råd og for våre samtaler. Jeg ser frem til å kjenne deg godt videre også. 

Og lykke til, Merete! Du er allerede godt i gang. Vi kjenner deg, Merete Stamneshagen, i det vervet du skal ha nå.

15 år etter

Kjære alle sammen,

Vi har gjentatt denne lærdommen hvert år, nemlig at tiden ikke leger alle sår. Hva er det med tiden? Det skjer jo noe hver eneste dag. Tiden minner oss om avbrutt og ulevd liv; de som ikke er her, og de som ble skadet og preget for livet. Og det sies, som vi snakket om tidligere i dag, at det gjelder nesten en hel generasjon, i alle fall en halv.

De som overlevde 22. juli her på Utøya, er ikke unge lenger. Noen har valgt å jobbe i politikken, og jeg vil vektlegge det; det sitter fire statsråder i min regjering. Mange medarbeidere, statssekretærer. Tonje (Brenna) er i stortingsgruppa. – Som har jobbet videre i troen på politikken og tatt med den kraften. Og jeg ser det som vitnesbyrd om at demokratiet og viljen til å forme framtiden fredelig, vant over død og vold. Det er jeg glad for.

15 år er lenge for de fleste. Det er blitt sagt i dag at de som begynner på ungdomsskolen nå, var ikke født da 22. juli 2011 skjedde. Og slik kommer det til å rulle videre. Og jeg fikk en tall-assosiasjon i dag; jeg er født i 1960 og det er 15 år etter 1945. I min oppvekst var det en evighet siden. Og jeg ble minnet om det av foreldre, besteforeldre og tidsvitner.

Så nå må vi ta den lærdommen – som Gaute egentlig sier – ta den med oss. For om fem år er det 20, og så om ti år er det 25. Og vi må være hverandres tidsvitner og hjelpere.

Det har vært handlekraft og vilje hos AUF og støttegruppen som fikk satt opp minnestedet på Utøya etter bare noen få år. Allerede i 2015 var det sommerleir her igjen.

Og i morges ble det nye minne- og læringssenteret, altså 22. juli-senteret, åpnet for publikum (i Oslo). Jeg er sikker på at det kommer til å bli et av vårt lands best besøkte steder for læring. Og når du setter deg på steinbenken ved senteret og ser mot det store monumentet, mosaikken, alle de hundretusener av biter, så ser du rett mot Utøya, geografisk sett. De to stedene knyttes sammen.

Og jeg gjentar igjen: Fortellingen om de ‘77 historier’ kan du gå inn og sjekke på nett. Da får du et bilde av hver av de 77 som vi mistet.

Snakke sant om 22. juli

Vi skal altså snakke om hva vi har lært som samfunn – ut fra vårt løfte om å aldri tie og aldri glemme. Og jeg vil minne om 2010-markeringen, som egentlig var utrolig viktig, for da var vi sammen enige om å snakke sant om 22. juli.

Finnes det egentlig et alternativ? Vi kan erkjenne at de første ti årene så var ikke det bare enkelt. – Hva var det egentlig som traff oss? Og essensen er dette: Det var ikke et angrep mot tilfeldige ofre, en slags ‘naturkatastrofe’ som slo ned. Det var et nøye planlagt og gjennomført politisk angrep mot AUF og Arbeiderpartiet.

Og jeg har spurt meg selv noen ganger: Kan sosialdemokratiet overleve et attentat? Jeg mener svaret på det er ja. Men jeg tror at det norske samfunnet har undervurdert hvor mye det har kostet i de 15 årene, i lokallag, rundt om i kommuner. – Alle de vi mistet som kunne sittet i bakken her i dag, som kunne hatt viktige verv. Det er dype sår.

Fellesskapet

Det som også ble rammet, var – i tillegg til våre demokratiske verdier – fellesskapet. Og det binder sammen hele landet, for det treffer oss alle.

Vi kan si mye om alt som rører seg i kommentarfeltene, men jeg vil si det slik: Det norske samfunnet ble ikke mer splittet etter 2011.

Det er internettets voldsomme inntreden i unge menneskers liv som i stor grad er forklaringen på at vi får disse tallene om tolvåringene. – At vi ser disse tallene utvikle seg, særlig blant unge menn. Vi må gi advarsler mot det, stå opp mot det, og det skal vi. Og vi skal ikke underkjenne all den kraften, all den kjærligheten og motstandsviljen som er.

Og jeg sa dette i mange sammenhenger i dag: Det jeg så i Krokstadelva i går, de 400 som har mistet alt de har, mange av dem, som nå får henvendelser fra hele landet fra folk som vil komme og hjelpe og bidra. – Det er noe i dette folket som vi også skal være stolte av. Det er mer fellesskap i landet vårt enn du kan få inntrykk av i det digitale rom. Det digitale rommet er ikke virkeligheten, folkens. Virkeligheten er her, når vi møtes sammen!

Og som Gaute sier: Det er et ansvar hver og en må ta sammen. Vi skal ta det. Og Merete, vi hører deg i budskapet om tilbudet til dem som sliter. Jeg er glad for at vi nå skal ha en ny Utøya-studie for å få oppdatert kunnskap. Og vi skal ta det med oss.

Økende radikalisering

Så vil jeg også følge opp bekymringsdelen. Det er grunn til å være bekymret.

For det første – nemlig at mindreårige radikaliseres. Jeg tror det er slik at det å falle utenfor fellesskapet, det å havne på utsiden, det minnet PST oss om i 2011. – At det å stoppe terroristen, var noe ikke de klarte. Det burde skjedd mye, mye før i det menneskets livsløp.

Alle steder der ungdommer allerede er, men der vi voksne ikke alltid følger med, der må vi ha oppmerksomhet. – Kombinasjonen av sårbarhet, ensomhet, utenforskap og rus skaper grobunn for krefter som leder unge mot høyreekstremisme, i tillegg til et tilsynelatende forlokkende ideologisk budskap.

Derfor er forebygging så viktig. Politi, helsevesen, foreldre, lærere og venner.

For det andre, la oss minne om det: Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Og vi er rangert øverst på verdens pressefrihetsindeks. – Samtidig er klimaet for ytringer blitt mye tøffere. Flere vegrer seg for å stikke hodet fram. Fire av ti unge sier at de ikke våger å si det de mener offentlig og stå for det, der ute.

Flere og flere opplever konkrete trusler etter å ha ytret seg. Mange av oss som er her, gjør det. Jøder, muslimer, samer, skeive og andre minoritetsmiljøer opplever det mest. Og jenter og kvinner er mer utsatt enn gutter og menn.

Og denne utviklingen forsterkes jo nesten perverst av algoritmer som fremmer polariseringen. Teknologi som driver hat. Det er veldig alvorlig. Og kunstig intelligens som gjør det enklere å produsere desinformasjon. Alt dette utfordrer vår felles forståelse av hva som er sant.

Sterkere sammen

Så til slutt, kjære alle her i bakken,

Vi skal møtes igjen om noen dager. Da er det leir her igjen. Det kommer sikkert til å bli tidenes beste. – Tonje, dine leirer var bra, de òg, og de blir bare bedre. Mani og alle dere andre; det har vært godt å komme sammen.

Og til dere overlevende, etterlatte, venner og familie som velger å komme hit, sier jeg takk for det. Til dere som ikke velger å komme hit, med sorgen og inntrykkene selv; vi har respekt for det.

Jeg vil avslutte med kjernen i det som vil si å være medmenneske, nemlig at vi ikke må være alene – men å se og bli sett av andre – og betydningen av å stå sterkere sammen. Det er faktisk det samme som fotballandslaget hadde som sitt slagord – ‘sterkere sammen’. Her er det noen fine overføringer.

Og Frode Grytten skrev sitt dikt om 22. juli der han sa at ‘eit vi er så mykje meir enn eit eg’. Det er jo summen av jeg som gjør et stort vi, som gjør oss sterke. Og vi har i dag i Domkirken sunget ‘Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred’ (Nordahl Grieg). Det skal vi ta med oss. Vi må bevare troen på mennesket. For ‘edelt er mennesket’, og det mener jeg vi skal ha tro på at det kan være og at det bor en kraft i samfunnet vårt som kan få til store ting, sammen.

Så til unge og voksne, i alle aldre: Fortsett engasjementet, ha mot til det. Se hverandre, stå sammen, gi uttrykk for meninger, i partier, organisasjoner, i medier. – Vær uenige, og vær respektfulle.

Og til alle dere overlevende, etterlatte og pårørende etter terroren: Så sier vi slik vi gjør hvert eneste år: Aldri tie. Aldri glemme. Tusen takk.