Statsministerens tale ved minnemarkeringen i Regjeringskvartalet

Sjekket mot framføringen (transkribert fra lydopptak)

Kjære alle sammen her ute på plassen i dag,

kjære overlevende, etterlatte, kjære venner,

Vi samles igjen på en dag – 22. juli – som for mange er årets tyngste dag.

Men jeg har også lyst til å starte med å si at dette har vært en sommer full av kontraster i landet vårt. Nasjonen har vært samlet om noen av våre beste idrettsutøvere, herrelandslaget i fotball – og opplevd samhold, stolthet og felles glede. Sammen viste vi en stor styrke ved det norske fellesskapet – på tvers av generasjoner og geografi. Landslaget var virkelig landets lag.

De siste dagene – og jeg fikk se det selv i går – har storbrannen i Drammen, Krokstadelva, vist at Norge er en nasjon hvor vi stiller opp og hjelper hverandre – i går møtte jeg de som mistet alt – vi ser hvordan samholdet og tilliten til hverandre mobiliseres. Så la oss ta det med oss.

Snakke sant om 22. juli

I dag – 22. juli, 15 år etter – så kjenner vi på at det er godt å komme sammen, snakke om menneskene som vi mistet og vise omsorg for hverandre. Og så har vi respekt for de som markerer på sin egen måte.

Dere som overlevde – dere som fortsatt sliter – dere etterlatte – dere som fikk livene endret for alltid: Vi er her – med dere – og vi markerer det i dag.

La meg igjen understreke – for 15 år er jo et slags ‘rundt tall’ – det vi samlet oss om så tydelig under 10-årsmarkeringen i 2021:

Betydningen av å snakke sant om 22. juli – som Gaute (Skjervø, AUF) var inne på:

Terrorangrepet 22. juli 2011 startet med bomben her i Regjeringskvartalet – hvor 8 mennesker ble drept, 10 alvorlig skadet, og bygninger ble ødelagt.

På Utøya fortsatte terroren – hvor 69 mennesker ble drept, de fleste unge, og flere hundre fysisk og psykisk skadd. 

Og vi gjentar og sier det veldig tydelig: Dette var ingen ‘naturkatastrofe’ som tilfeldig slo ned. Det var et målrettet angrep mot AUF og Arbeiderpartiet. – Mot mennesker på jobb for det norske demokratiet. Mot ungdom med ekte samfunnsengasjement.

Det var et angrep mot grunnleggende verdier som landet vårt er bygget på – menneskerettigheter, likeverd, likestilling, mangfold, toleranse. – Nøye planlagt, en villet handling, med utspring i høyreekstreme holdninger.

Og vi må minne om at terror er aldri vilkårlig; terror har et motiv og et mål. Terror skaper frykt og rammer sivile.

Slik lyder den sanne fortellingen om det som skjedde for 15 år siden.

Og det skal vi ikke glemme, fordi vi har alle et ansvar nå for å stå opp mot terror og vold, og for hindre at det kan skje igjen.

15 år siden

Jeg vil også anbefale alle å gå inn på nettstedet og videoprosjektet ‘77 historier’ – som det ble referert til innledningsvis – én for hver av dem vi mistet, et bilde inn i disse livene.

Årets minnemarkering er viktig – som alle markeringer – men i år er den spesiell, vil jeg si.

Det har gått 15 år siden 22. juli 2011. – Som forteller oss at nye generasjoner kommer til; i vår tid oppleves det nærmest som om hver generasjon er kun 15 år.

Og hvilket ansvar gir det oss? – Barn og unge trenger å få hendelsene fortalt, fra tidsvitner, fra oss som vet hva som skjedde.

De trenger å få satt disse grusomhetene inn i en sammenheng. – Hvor kom dette fra? Hvordan kunne det skje? Hvorfor ble ikke terroristen oppdaget i tide og stoppet? Hva lærte det norske samfunnet av 22. juli?

Minnestedet, skulpturen og senteret

Gode venner,

Den plassen vi står på i dag, Johan Nygaardsvolds plass, er forandret og fornyet. Et ødelagt byområde er reparert.

Regjeringskvartalet er tatt i bruk igjen, demokratiet har flyttet inn igjen der det hører hjemme. Slik Utøya ble gjenoppbygget og forsterket, allerede fra 2015.

Seks departementer og Statsministerens kontor har flyttet inn. Over 2.200 ansatte er på jobb her nå. Og som jeg liker å si – etter et ‘eksil’ i 15 år rundt om i byen.

Jeg vil få takke og ønske dere ansatte velkommen tilbake – til det som ikke lenger er et ødelagt byområde eller en byggeplass. Å flytte inn her har vært krevende for mange; dette er området hvor nære kolleger ble drept og mange ble skadet.

Dette gjenoppbygde området rommer nå et minnested, med det permanente 22. juli-senteret, et nasjonalt minne- og læringssenter, som vi skal åpne nå i dag. Og som senteret sier; ‘Aldri mer begynner med å forstå’.

Det vil dette senteret bidra til, og jeg vil takke alle som har bidratt til at senteret ligger akkurat her. – For det var også krefter som tenkte at det kunne ligge et helt annet sted.

Men det har jo en enorm kraft at det ligger her og er det synlige tegnet på det som skjedde. Johan Nygaardsvolds plass har dermed fått et nytt formål, gode venner, og et nytt samfunnsoppdrag.

Og her har vi også den store skulpturen, som vi innviet på søndag: Kunstneren Matias Faldbakkens verk ‘En opprettholdelse’; en stålrigg som holder en mosaikk, som viser vann, strå og en fugl som folk kan se ved Utøya. – Noen spør; når skal denne riggen tas bort? Men den skal ikke tas bort, for det er støtten til dette flotte motivet, som viser at vi stiller opp for hverandre.

Monumentet binder byen og øya sammen. Navnene på alle de 77 er inngravert i stålbjelken nederst. Og når vi ser mot mosaikken, så ser vi faktisk også mot Utøya. 

Mange av oss fikk delta i å legge de siste 7 000 av de 300 000 mosaikkbitene på plass i kunstverket. – Overlevende, pårørende, skoleelever, og jeg også, fikk legge en mosaikkbit. En samskapning; en følelse av at vi var med på noe større.

Og her bak meg står fortsatt trærne, lindealléen, som trekker en grønn linje i byens historie til 1800-tallet, da dette var inngangen til et annet type område. 

Trærne, røttene, har overlevd. De er ‘opprettholdt’. Stråene i mosaikken og fuglen, alt kan virke ganske skjørt, som livet selv.

Men naturen er også – gode venner, og vi er en del av den – solid. Som stillaset som bevarte Picassos og Nesjars ‘Måken’, og som nå verner en annen fugl, i et annet landskap.

Og dette budskapet om samhold gjør oss sterkere – og la meg referere igjen, som fotballandslaget sier, vi er ‘sterkere sammen’.

Gode venner,

Dette monumentet heter ‘En opprettholdelse’. Og hva er det vi – 15 år etter – skal opprettholde? Kort – noen få tanker om det:

Informasjon

For det første:

Vi skal fortsette å snakke sant om det som skjedde, om terroristens motiver, hvor han kom fra, om konsekvensene av høyreekstremisme, hat og demokratiforakt, og om hvordan vi – som samfunn – kan møte dette.

Den brutale historien om et politisk motivert massedrap skal fortelles og forklares. Og spesielt i en tid hvor fakta og sann informasjon kjemper mot løgn og konspirasjonsteorier – som at 22. juli var iscenesatt, at det ikke skjedde – som vi kan lese i det digitale rom. Og 22. juli-senteret vil hjelpe oss med dette. 

Alle partiene på Stortinget står samlet om at informasjon om terroren er viktig. Det viste deres felles 22. juli-erklæring før sommeren på en god måte. Jeg takker partikollegene fra de andre partiene for det.

Ytringsklima

For det andre:

Vi skal fortsette å delta i diskusjonene, i debattene og i samtalene. Det er et tøffere ytringsklima, særlig i sosiale medier – preget av polarisering, hatefulle ytringer, trusler.

Det er enda flere som deler disse holdningene, som forskningen viser, og PSTs advarsel må vi ta på alvor. PST ser en økning av mindreårige som radikaliseres til høyreekstremisme. – Som blir trukket til ekstreme nettverk gjennom sosiale medier.

Dette er det dypeste alvor. Vi må ikke la det ytterliggående bli normalt. Vi må fylle ytringsrommet, enten det gjelder diskusjoner om mangfold, fremmedfrykt eller rasisme.

Vi må stille oss bak de stemmer der ute som trenger vår støtte. Spesielt de unge stemmene, minoritetsmiljøene – som opplever dette.

Og jeg vil si: Et sterkt demokrati tåler tøff uenighet. Den største trusselen er ikke motstridende meninger. Den største trusselen er likegyldighet. Og Elie Wiesel sa det på sin måte; ‘det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet’. Det er det vi må bekjempe.

Forebygging

For det tredje, gode venner:

Vi må være realistiske: Det norske samfunnet er ikke vaksinert mot terror.

Det har vi sett. Høyreekstremisme har blitt en større sikkerhetstrussel og samfunnsutfordring. Det gjør veldig vondt å tenke på – men det er realiteten.

Den 22. juli 2011 har lært oss noe om forebygging; det er noe av det vanskeligste og viktigste.

Vi vet at god forebygging virker. – Det å fange opp de som havner utenfor, de som isolerer seg, de som ikke er en del av et fellesskap.

Vi vet også at forebygging krever tett og godt samarbeid og felles grep, på tvers av sektorer; politi, skole, psykisk helse, lokalmiljø, frivilligheten og andre. 

Forebygging er alles ansvar.

Sammen bygger vi denne motstandsdyktigheten – og vi markerer det også i dag: Et trygt, demokratisk land, med høy tillit til hverandre, hvor fellesskapet og samholdet er vår styrke.

*

Så vil jeg til slutt få rette en stor takk til AUF for deres arbeid knyttet til kunnskapen om 22. juli, ja – hver dag siden. – Særlig Gaute (Skjervø) – til deg, i dag: Det er din innspurt nå som AUF-leder, og du er den siste i AUFs ledelse som var på Utøya i 2011. Jeg takker deg for motet du har vist, som et ungt menneske, som en kamerat; det du har stått i og det du står i. Du er ikke alene; du bærer ganske mye på dine skuldre og vi skal være med og løfte det sammen. 

Og så vil jeg rette en spesiell takk til Nasjonal støttegruppe – og til Lisbeth Røyneland som nylig har gått av som leder, etter 11 års innsats. For mange, meg inkludert, så har Lisbeth vært en bauta som tillitsvalgt, med en klok, verdibasert tilnærming, som har vært viktig i denne tiden.

Lykke til med ledervervet, Merete Stamneshagen, som du nå har overtatt; du er erfaren i dette, du kan dette.

Og en stor takk til 22. juli-senteret, som har gjort en svært viktig formidlingsjobb i denne mellomtiden. Nå er dere tilbake der dere skal være – det er veldig godt.

AUF, Nasjonal støttegruppe og 22. juli-senteret er bærere av kunnskap, kompetanse og erfaring – fra da det verste traff oss, for 15 år siden.

Og så sier vi, som vi gjør hvert år: Vi skal aldri tie, aldri glemme.