Statsministerens tale ved minnemarkeringen i Regjeringskvartalet

                                                               Talen sjekkes mot framføring  

 

Kjære alle sammen,

overlevende, etterlatte, kjære venner,

Vi samles igjen på en dag, 22. juli, som for mange er årets tyngste.

Men jeg har lyst til å starte med å si at kontrastene i sommer har vært store.

Nasjonen har også vært samlet om noen av våre beste idrettsutøvere, herrelandslaget i fotball – og opplevd samhold, stolthet og felles glede.

Sammen viste vi en stor styrke ved det norske fellesskapet – på tvers av generasjoner og geografi. – Landslaget var virkelig landets lag.

De siste dagene har storbrannen i Krokstadelva vist at Norge er en nasjon hvor vi hjelper hverandre, hvor alle ressurser stiller opp, hvor samholdet er tydelig og tilliten til hverandre er høy.

I dag – på 22. juli, 15 år etter terrorangrepet – kjenner vi også på at det er godt å komme sammen, snakke om menneskene vi mistet, og vise omsorg for hverandre.

Dere som overlevde, de som fortsatt sliter, dere etterlatte; alle som fikk endret livene sine for alltid, og alle vi berørte. Som lever med 22. juli.

La meg igjen understreke – det vi samlet oss om så tydelig under 10-årsmarkeringen i 2021:

Betydningen av å snakke sant om 22. juli:

Terrorangrepet 22. juli 2011 startet med bomben her i Regjeringskvartalet – hvor 8 mennesker ble drept, 10 alvorlig skadet, og bygninger i hele kvartalet ble ødelagt.

På Utøya fortsatte terroren – hvor 69 mennesker ble drept, de fleste unge, og flere hundre fysisk og psykisk skadd. 

22. juli var et målrettet angrep mot AUF og Arbeiderpartiet. Mot mennesker på jobb for det norske demokratiet. Mot ungdom med ekte samfunnsengasjement.

22. juli var et angrep mot grunnleggende verdier som landet vårt er bygget på – menneskerettigheter, likeverd, likestilling, mangfold, toleranse.

22. juli var nøye planlagt, en villet handling, med utspring i høyreekstreme holdninger.

Terror er aldri vilkårlig. Terror har et motiv, et mål. Terror skaper frykt og rammer sivile.

Slik lyder den sanne fortellingen.

Den skal vi ikke glemme, fordi vi har alle et ansvar for å stå opp mot terror og vold, og et ansvar for hindre at det kan skje igjen.

Jeg vil også anbefale alle å gå inn på nettstedet og videoprosjektet «77 historier» – én for hver vi mistet; liv som aldri fikk fortsette.

Årets minnemarkering er spesiell og viktig.

Det har gått 15 år. – Som forteller oss at de vi mistet, ville ha vært helt andre mennesker i dag. – Som også forteller oss at nye generasjoner kommer til; at dagens barn og unge ikke har egne minner om 22. juli 2011.

Hvilket ansvar gir det oss? – Barn og unge trenger å få hendelsene fortalt, fra tidsvitner, fra oss som vet hva som skjedde.

De trenger å få satt grusomhetene inn i en sammenheng. – Hvor kom dette fra? Hvordan kunne det skje? Hvorfor ble terroristen ikke oppdaget og stoppet? Hva lærte det norske samfunnet etter 22. juli 2011?

 

Kjære alle sammen,

I år er Johan Nygaardsvolds plass forandret og fornyet. Et ødelagt byområde er reparert.

Regjeringskvartalet er tatt i bruk igjen. – Slik Utøya ble gjenoppbygget og forsterket, allerede i 2015.

Seks departementer og Statsministerens kontor har flyttet inn. Over 2.200 ansatte.

Og jeg vil – igjen – få ønske de ansatte velkommen tilbake – til det som ikke lenger er et ødelagt byområde eller en byggeplass. Men at det å flytte inn igjen ikke har vært like lett for alle, sier seg selv. Her ble kolleger drept, mange ble skadet.

Dette gjenoppbygde området rommer nå et minnested, med det nye 22. juli-senteret, et nasjonalt minne- og læringssenter, som åpnes for publikum i dag.

Et sted for å se, lære, spørre, diskutere og forstå.

Johan Nygaardsvolds plass har dermed fått et nytt formål, et nytt samfunnsoppdrag.

Til venstre for oss ble den store skulpturen innviet sist søndag: Kunstneren Matias Faldbakkens verk «En opprettholdelse»; en stålrigg som holder en mosaikk, som viser vann, strå og en fugl, som folk kan se ved Utøya.

Monumentet binder byen og øya sammen. 

Navnene på alle de 77 er inngravert i stålbjelken nede.

Og når vi ser mot mosaikken, så ser vi også mot Utøya. 

Mange av oss deltok i å legge de siste 7 000 av de totalt 300 000 mosaikkbitene på plass i kunstverket.

Overlevende, pårørende, skoleelever. Jeg også. – En samskapning. Vi holdt en liten bit – nesten som piksler – av det store bildet.

Og her bak meg står trærne, lindealléen, som trekker en grønn linje i byens historie til 1800-tallet, da dette var inngangen til andre bygninger som lå her. 

Trærne, røttene, har overlevd. De er opprettholdt. Stråene i mosaikken, fuglen, alt kan virke ganske skjørt, som livet selv.

Men naturen er også solid. Som stillaset som bevarte Picassos og Nesjars «Måken», og nå en annen fugl, i et annet landskap.

Og budskapet om samhold gjør oss sterkere – ja som fotballandslaget sier det; «Sterkere sammen!»

 

 

Gode venner,

«En opprettholdelse» heter monumentet. Hva er det vi – 15 år etter – må sørge for å opprettholde?

For det første:

Vi skal fortsette å snakke sant om det som skjedde, om terroristens motiver, om konsekvensene av høyreekstremisme, hat og demokratiforakt, om hvordan vi – som storsamfunn – møtte dette.

Den brutale historien om et politisk motivert massedrap skal fortelles.

Spesielt i en tid hvor fakta og sann informasjon kjemper mot løgn og konspirasjonsteorier – som at 22. juli var iscenesatt eller ikke skjedde – som vi leser om i det digitale rom.

22. juli-senteret vil hjelpe oss med dette. – I likhet med miljøer som freds- og menneskerettighetssentrene og skolene, med godt læringsmateriale og dyktige lærere. 

Alle partiene på Stortinget står samlet om at informasjon om terroren er viktig. Det viste deres felles 22. juli-erklæring i år.

For det andre:

Vi skal fortsette å delta i diskusjonene, i debattene, i samtalene.

Det er i dag kommet et hardere ytringsklima, særlig i sosiale medier – preget av økt polarisering, netthets, hatefulle ytringer, trusler.

Det er enda flere som deler høyreekstreme holdninger, viser en ny undersøkelse ved av Senter for ekstremismeforskning.

PST ser en økning av mindreårige som radikaliseres til høyreekstremisme. Som blir trukket til ekstreme nettverk gjennom sosiale medier.

Dette er det dypeste alvor.

Vi må ikke la det ytterliggående bli normalt.

Vi må fylle ytringsrommet, enten det gjelder diskusjoner om mangfold, fremmedfrykt eller rasisme.

Vi må stille oss bak de stemmer der ute som trenger vår støtte.

Spesielt de unge stemmene, de unge politikerne, minoritetsmiljøene, unge muslimer, unge jøder.

Et sterkt demokrati tåler uenighet.

Den største trusselen er ikke motstridende meninger.

Den største trusselen er likegyldighet.

For det tredje:

Det norske samfunnet er ikke vaksinert mot terror. Det har vi sett. 

Høyreekstremisme har blitt en større sikkerhetstrussel og samfunnsutfordring enn for 10-15 år siden.

Det gjør veldig vondt å tenke på – men det er realiteten.

22. juli 2011 har lært oss at forebygging er noe av det aller viktigste.

Vi vet at god forebygging virker. – Å fange opp de som havner utenfor, de som isolerer seg.

Vi vet også at forebygging krever tett og godt samarbeid og felles grep, på tvers av sektorer; politi, skole, psykisk helse, lokalmiljø, frivilligheten, og andre. 

Forebygging er alles ansvar.

Sammen bygger vi motstandsdyktighet: Et trygt, demokratisk land, med høy tillit til hverandre, hvor fellesskapet og samholdet er vår styrke.

 

Til slutt,

En stor takk til AUF og for deres arbeid knyttet til kunnskapen om 22. juli. – Og takk til Gaute Skjervø som går av som leder, den siste i AUFs ledelse som var på Utøya i 2011. 

En stor takk til Nasjonal støttegruppe – og til Lisbeth Røyneland som nylig har gått av som leder, etter 11 års innsats. For mange, meg inkludert, har Lisbeth vært en bauta som tillitsvalgt, med sin kloke, verdibaserte tilnærming.

Lykke til med ledervervet som du nå har overtatt, Merete Stamneshagen.

Og en stor takk til 22. juli-senteret, som har gjort en svært viktig formidlingsjobb i midlertidige omgivelser. Nå er dere tilbake der dere skal være – det er så bra!

AUF, Nasjonal støttegruppe og 22. juli-senteret er bærere av en unik kunnskap, kompetanse og erfaring – fra da det verste traff oss, for 15 år siden.

Og så sier vi, som vi gjør hvert år: Vi skal aldri tie, aldri glemme.