Kjære studenter,

Kjære rektor og alle ansatte,

Dear international students,

Kjære alle sammen,

Det er kjekt – og stort – å stå foran dere på en dag som denne.

En ekte festdag. 

De neste årene skal dere utfordres.

Stille spørsmål ved ting dere til nå har tatt for gitt.

Og trenes i å møte ny kunnskap, andres meninger og mennesker ulike dere selv. 

Dere skal ha mye løye. Noen ganger litt for mye – for det må til.

Jeg har selv stått der dere står.

Det er riktignok 20 år siden – i et år der folk nettopp hadde begynt å prate om denne nye tingen de kalte Youtube. 

Det var ikke i verdens beste by Stavanger, men i Bergen.

Og jeg skal være ærlig på at ikke alt gikk helt smertefritt til å begynne med.

For det første, så regnet det nesten 100 dager de første månedene. Det lagde overskrifter til og med i Bergen... 

Jeg var også den heldige vinneren av «rommet» ute i gangen i et kollektiv, som lå i første etasje, rett ved to av byens beste utesteder.

Noe som betydde at det plutselig kunne komme flyvende kebab gjennom stuen hvis vi hadde glemt å lukke vinduet på natten. 

Og i tillegg til flyvende kebaber, så var jeg rett ut av videregående, ny i byen, studiet var vanskelig, jeg savnet familien, kjente nesten ingen og hadde lite med penger.

Så jeg skal innrømme at det kjentes litt tøft noen ganger. 

Men – når jeg ser tilbake, så er det disse periodene med regnværsdager (bokstavelig talt) – som lærte meg ting jeg virkelig trengte å lære.

                                                               *

I vitenskapen er det noe som heter «stress wood» - eller stresstre.

Det viser til hvor viktig det er for unge trær at det blåser rundt dem.

For jo mer vind et tre må tåle, jo mer tvinges røttene til å vokse seg dypere – som igjen, gjør treet både sterkere og stødigere.

På mange måter er vi mennesker bygd som stresstrær. 

Når vi utfordres, når vi må kjenne på det ukomfortable – lærer vi ikke bare mye. Vi blir også tryggere på at vi klarer vanskelige ting. 

Motgang, stress og press i kortere perioder, er ikke farlig.

Tvert imot – for det gjør oss mer robuste.

Stødigere når endringer slår imot oss. 

Og i den tiden som ligger foran oss, er dette helt nødvendige egenskaper. 

For gode venner,

Det Norge vi kjenner - et land med høy tillit, små forskjeller og et trygt sikkerhetsnett som tilhører oss alle – uansett hvem vi er, har aldri kommet av seg selv. 

Vi er et land bygd opp av mennesker som har tatt bevisste – ofte modige valg – om hvilket samfunn de har ønsket å leve i. Generasjon etter generasjon.

Snart er det dere som skal bestemme retningen. Dere som skal fortsette å bygge på landet vårt. 

Dere som skal finne ut hvordan vi skal holde fellesskapene, som alltid har vært Norges største konkurransefortrinn, sterke. 

Jeg skal ikke stå her å late som det blir enkelt.

Vi lever i en urolig verden.

Vi er et land med store oppgaver foran oss – hvor endringer i befolkingen, gjør at vi både må jobbe smartere og bruke folkene våre klokere.

Men. Norge har aldri vært et land som skyr utfordringer. 

Se bare på oss i Stavanger, da vi gikk fra hermetikk til oljå – og bygde ut et nytt næringsliv og ny industri på rekordtid. 

Så vær ikke i tvil – det dere gjør her på UiS de neste årene, betyr noe.

Stavanger, Rogaland og Norge vil trenge hver og en av dere. 

Kompetansen deres. Nysgjerrigheten. Kreativiteten.

Og ikke minst, viljen deres til å gjøre godt – ikke bare for dere selv, men for verden og menneskene rundt dere. 

Kun sånn vinner vi klimakampen, bygger ut velferden, utvikler ny teknologi og verner om demokratiske verdier.

Det vil kreve guts. Mye robusthet. Og noen tøffe tak. 

Men det er jo som på gymmen; når du løfter tungt, blir du også sterkere.

                                                                  *

Kjære alle sammen,

Jeg unner dere fantastiske år her ved UiS. Dere glemmer dem aldri.

Men ikke bli bekymret hvis ting ikke går på skinner hele veien.

Stresstre-effekten vil slå inn, tro meg.

Øyeblikket det virkelig løsnet for meg, var da jeg fant gode felleskap og mennesker gjennom studentidretten og frivilligheten. 

For i studietiden skal du lære mye på egenhånd, men du må ikke klare det alene. 

Len dere på hverandre. Ta vare på hverandre.

Og bruk fellesskapene.

Jeg heier på dere hele veien.