Kjære alle sammen,

Velkommen til Norge! Veldig kjekt å se dere – og takk for sist. 

Sist jeg møtte dere i NLS var på Island i mars.

I dag er vi på Lærernes hus i Oslo.

Det er 8. mai, og det er 80 år siden Europa kunne feire frihet fra krig, og fra et kaldt og nådeløst regime. 

Jeg merker at jeg kjenner ekstra på dette i dag.

For det er spesielle tider vi lever i.

Det er lenge siden verden har kjent på et alvor som vi gjør nå. 

I mange samfunn som likner våre nordiske, ser vi at sterke krefter lyktes i å slite vekk tillit, splitte opp samfunn og sette folk opp mot hverandre. 

I en slik verden blir de nære tingene kanskje viktigere for oss enn noen gang.

Et trygt arbeidsliv, blir viktigere.

Et helsevesen vi stoler på, blir viktigere.

Og for meg, kanskje det som står over alt: Et godt skoleløp for ungene våre, blir viktigere.

I urolige tider er en god skole – en skole som skaper en informert, en kunnskapsrik og en samfunnsbevisst befolkning – et av våre viktigste forsvarsverk.

Her i Norge var noen av våre største krigshelter under 2. verdenskrig, lærere.

Undervisningen i norsk skole forble fri og demokratisk fordi den norske lærerstanden sa nei til nazistene. 

For i 1942 ble norske lærere forpliktet ved lov om å i praksis indoktrinere elevene med nazistisk idelogi.

Nesten alle nektet.

Selv ikke da 1100 lærere ble arrestert – og halvparten ble sendt til arbeidsleir i nord – ga de seg. 

Lærerne som var igjen, nektet å ta over jobbene til de arresterte.

Og skoleverket tålte ikke fraværet deres. 

Til slutt måtte okkupasjonsmakten gi opp.

De arresterte lærerne ble løslatt og fikk gå tilbake på jobb. 

Tilbake i klasserommet, skal mange av dem ha lest opp følgende erklæring til elevene sine:

«Lærernes kall er ikke bare å gi barna kunnskaper. De skal også lære dem å tro og ville det som er sant og rett. Derfor kan de ikke, uten å svikte sitt kall, lære noe som strider mot deres samvittighet. […] Dette lover jeg dere at jeg ikke skal gjøre.»

Læreraksjonen – som vi kaller det i dag – viser kraften i å stå sammen mot overmakten.

Det viser gløden til mennesker som velger læreryrket.

Og det viser at noen av de viktigste kampene om hvilket samfunn vi skal leve i, finner sted i klasserommet.

                                                            *

Gode venner,

Lærere er – og har alltid vært – folk som vil godt. Som vil gjøre en forskjell.

Både i samfunnet og for menneskene rundt seg. 

De velger å ta på seg et av våre viktigste samfunnsoppdrag:

Å utdanne ungene våre – og å danne dem.

Heldigvis trenger de færreste å – i tillegg – ta på seg et oppdrag som krigshelt.

Men for unger og ungdommer kan en lærer likevel være det nærmeste de kommer en helt i hverdagslivene sine. 

Ingen av oss glemmer de gode lærerne våre. 

Ingen av oss glemmer de lærerne som ser deg, som tror på deg og som lærer deg ting du husker for alltid.

For meg var dette Helga. Den snille, litt strenge – men mest av alt – trygge kontaktlæreren min i fire år.

Som gjorde læring – og ikke minst, lesing så gøy – at både jeg og resten av klassen på noen få uker leste over 30 bøker. Hver.

Senere var det Ståle. Som klarte å gjøre bedriftsøkonomi til det morsomte faget på skolen.

Som snakket om dekningsbidrag og avskrivninger med en så ektefølt entusiasme, jeg hverken har hørt før eller senere.

Hvis jeg møter gamle klassekamerater i Stavanger, snakker vi fortsatt om Helga og Ståle.

Fordi de var så viktige for oss.

Jeg tror vi alle har våre Helga’er og Ståle’er.

Mine nordiske kollegaer – og jeg – møter flust av dem når vi drar på besøk rundt om i barnehagene og skolene våre.

Lærere som brenner for læring og fellesskap. Og som ser hele ungen og som ser hele mennesket.

                                                               *

Kjære NLS,

Jeg vet at jeg er invitert hit for å snakke om politikk – og jeg lover å komme dit straks.

Men på en spesiell dag som 8. mai, hyller vi de vi har å takke for freden, for friheten og for fellesskapene vi har i våre nordiske land.

Mange av dem var helt ordinære mennesker som viste ekstraordinært mot.

Mange av dem her i Norge, var lærere.

Vi skylder dem en stor takk.

Og vi skylder dem å aldri gi oss på at klasserommet fortsetter å være et av våre viktigste forsvarsverk i tiden som kommer.

                                                              *

Kjære alle sammen,

Skal vi klare dette, er temaet dere tar opp i dag er helt avgjørende. 

Å styrke lærerrollen er det samme som å styrke barnehagen og skolen vår. 

Her i Norge har vi aldri hatt bedre utdannende lærere enn i dag. 

En av mine viktigste prioriteringer som norsk kunnskapsminister, har vært å legge enda bedre rammer, så de får bruke denne kompetansen.

For i likhet med våre nordiske naboer har vi også et utfordringsbilde i endring.

Med fallende læringsresultater og andre nedadgående piler.

Og det har vært nødvendig med noen tydelige og konkrete grep de siste årene: 

Det første, har vært å få mer ro og mer konsentrasjon inn i klasserommet.

For snaut halvannet år siden kastet vi mobilen ut av klasserommet.

96% av alle norske barne- og ungdomsskoler sier de nå har mobilregler på plass.

Og responsen fra de fleste lærere jeg prater med er at det har gitt mer kontroll, mer læring og ikke minst, mer samhold mellom elevene.

Samtidig har vi gitt en tydelig anbefaling til alle skoleeiere om at det skal være filter på elevenes skjermer, for å sørge for færre forstyrrelser og fristelser i timen.

Vi gikk også til det uvanlige skrittet å øremerke store midler til fysiske skolebøker. Fordi vi vet at flere steder i landet har ikke lærere hatt tilgang på lærebøker i klasserommet.

                                                               *

Vi har vært klare på at vi stiller krav til elevene våre – med omsorg.

Vi har vært tydelige på at stress og press i større grad, er noe de skal lære å takle.

Og vi har bedt foreldre ta to steg tilbake. La læreren få arbeidsro til å gjøre det de kan best: Være eksperten på læring, på undervisning og på klassefellesskapet.

                                                               *

Jeg pleier å si at læreren selvfølgelig er sjefen i klasserommet. 

Men under den forrige regjeringen, ble loven dessverre endret slik at styrkeforholdet mellom elevenes og lærerens rettigheter, gikk mest i favør eleven. 

Dette ga vanskeligere arbeidsforhold.

Det var norske læreres tydelige tilbakemelding da vi overtok. 

Derfor har vi gjort konkrete lovendringer for å bygge oppunder lærerens autoritet.

Vi har presisert hva som faktisk er en krenkelse. Noe som gjør at lærere nå skal oppleve å kunne snakke med stor frihet, uten at de anklages for å krenke noen.

En rektor skal også kunne bruke skjønn – og skal kunne legge bort saker der elevers anklager mot lærere er åpenbart grunnløse.

Dette har de ikke kunnet før.

I tillegg, har vi gjort det tydeligere når lærere skal kunne gripe inn fysisk i situasjoner som oppstår.

Dette gjelder også på verbale angrep, trakassering og forstyrrelser som ødelegger for resten av klassen.

Her har mange norske lærere vært usikre på hva de kan gjøre og ikke.

Dette har det vært viktig for oss å rydde opp i – og gi et ordentlig handlingsrom her.

                                                             *

Det andre hovedgrepet vi er i gang med i norsk skole, vet jeg dere er opptatt av i bla. Danmark også.

Vi er i full gang med å gjøre skolehverdagen mer praktisk, mer variert og mer aktiv for norske elever.

Det betyr at vi setter av penger til at skoler får mer utstyr og bedre lokaler.

Vi setter av midler til at lærere skal få flere faglige ressurser – som skal gi inspirasjon – til å lage en mer praktisk undervisning.

Og vi har prioritert at rekordmange lærere får mer kompetanse i de praktisk-estetiske fagene de siste årene.

For som dere lærere vet bedre enn noen: Mer praktisk undervisning gir mer motivasjon. Som gir mer læring og mer trivsel. 

                                                             *

I tillegg til dette, har vi vært opptatt av å investere i lærerne våre. 

I etter- og videreutdanning er norsk barnehage og skole blant de beste i klassen for alle bransjer. Det er jeg veldig stolt av. 

Nå nettopp har vi lansert en ny strategi for et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling i hele skoleløpet – helt fra barnehagen og opp til videregående og voksenopplæringen. 

Og gode venner, konkrete grep gir resultater. 

For i flere år har søkertallene til lærerutdanningene vært på vei ned – akkurat som i flere av landene deres. 

Men i år har vi snudd trenden.

Det har skjedd etter svært målrettet arbeid og et veldig godt samarbeid med Utdanningsforbundet og 10 andre organisasjoner.

15 prosent flere unge har i år søkt seg til lærerutdanningene i grunnskolen. Og vi er på langt ferdig.

Fortsatt har vi riktignok en lang vei å gå på barnehagelærere, men også her er jeg overbevist om at vi skal snu utviklingen. 

Men vi må gjøre det sammen.

                                                               *

Gode venner,

Jeg skal gå inn for landing. 

Men på 8. mai tåler vi en siste historie – researchet frem av forfatter Jonas Bals – om en av våre modigste motstandsmenn. 

Han var selvfølgelig lærer. 

Einar Høigård var fra mitt hjemsted Stavanger. Han var lektor, pedagog og historiker. 

Høigård stod i spissen for den illegale ledelsen av lærerorganisasjonene i Norge  og jobbet intenst mot nazifiseringen av norsk skole. 

Det gjorde han helt frem til han ble arrestert i 1943. 

På vei til avhør, kastet han seg ut av et vindu og tok sitt eget livet.

Han ville ikke risikere å røpe navnene til andre motstandsfolk. 

I strømpen hans skal de ha funnet en lapp til de fire ungene han etterlot seg.

Til sin seks år gamle sønn Tore, skrev han: 

«Vær stor, sterk, flink og snill gutt. Snill gutt er viktigst».

                                                               *

I en spesiell tid trenger ungene våre gode rollemodeller.

De trenger voksne som ser dem, som bryr seg om dem og som lærer dem å bry seg om ting større enn dem selv.

De trenger rollemodeller som lærer dem å stå opp for verdiene i samfunnet vårt.

I alle år har ungene våre funnet mange av disse i barnehage- og skolehverdagen sin. 

For i klasserommene har vi alltid bygget våre viktigste forsvarsverk. 

Takk for meg.