Tale ved 50-årsmarkeringen for Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG)
Tale/innlegg | Dato: 17.11.2026 | Kunnskapsdepartementet
Av: Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Markering av FUGs 50-årsjubileum | 17.11.2026)
Jeg trenger foreldrene med på laget når vi nå står i en av vår tids viktigste dugnader for skolen, sa Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun i sin tale.
God morgen alle sammen!
Det er ikke ofte man får starte dagen med en 50-årsfeiring.
Gratulerer til jubilanten!
I 50 år har dere minnet oss på at vi må lytte til foreldre.
At foreldres råd i møte med dyktige lærere kan bli til kraftfulle handlinger i og for fellesskapet.
Dette har jeg selv fått oppleve. Selv om det begynner det å bli noen år siden nå.
Jeg har nemlig selv vokst opp med en engasjert forelder som ikke var redd for å si ifra.
I en periode sleit jeg med matte.
Det gikk så langt at mamma en dag tok opp telefonen og ringte rektor på Kongsgård videregående skole, der jeg gikk.
«Hva er det som skjer? Kari kan jo ikke matematikk!»
Rektor ble nok ganske overrasket, men var løsningsorientert og tok grep.
De kartla mattenivået på hele trinnet. Og det viste at det var flere enn meg som lå langt etter.
Alle fikk da tett oppfølging etter skoletid i en kort periode.
Med fantastiske lærere.
Det gjorde at vi klarte å hente oss inn igjen, før vi ble hengende for langt etter.
Én telefon fra en forelder. Men stor betydning for klassefelleskapet.
Kjære jubilant,
Er det noen som virkelig har vist hvor viktige foreldre er i utviklingen av skolen vår, så er det dere.
I dag tar vi kanskje det gode foreldre-hjem-samarbeidet for gitt.
Men – samfunnet, skolen og foreldrerollen har endret seg radikalt på få generasjoner.
Og mens foreldre i gamle dager stod skolerett for læreren med lua i hånda, er situasjonen i dag en ganske annen.
Foreldremedvirkning er for lengst en lovfestet del av opplæringsloven og læreplanverket.
Skolene har informasjonsplikt overfor foreldre, og har jevnlige treffpunkter, gjennom foreldremøter og utviklingssamtaler.
Foreldrenes stemme har blitt en viktig og naturlig del av norsk skolepolitikk.
FUGs bidrag har vært viktig for å komme dit vi er i dag.
Vi må fortsette å utvikle dette samarbeidet:
Sånn at skolen og foreldre jobber med – ikke mot – hverandre.
Så lærere og foreldre respekterer hverandres kunnskap og bidrag.
Så dere begge bruker hverandres kunnskap til det beste for ungene.
Og til dere som sitter i utvalget i dag. Jeg møtte dere for første gang i 2024.
Da oppfordret jeg dere til å bruke stemmen og utvalgsperioden godt.
Det har dere også gjort.
Dere har vært aktive i skoledebattene, og løftet tema som inkludering, felleskap, skolemiljø og det viktige arbeidet mot mobbing.
Dere deltar aktivt med høringssvar.
Og dere har gitt meg tydelig råd i saker der vi ikke alltid er enige – som digitalisering, skjerm og KI.
Ingen har vært like negative til arbeidet med å lovfeste retten til trykte bøker i skolen som FUG var i høringsrunden.
Men la meg understreke: uenighet er bra! Vi er nødt til å belyse alle sider når vi former viktig politikk for ungene våre og for framtiden.
Sist, men ikke minst, dere er med i utvalg og arbeidsgrupper som lager mye av kunnskapsgrunnlaget vi baserer politikken vår på.
Dere har blant annet hatt en representant med i Fellesskoleutvalget. En utrolig viktig jobb.
Så tusen takk for at dere løfter foreldrenes stemme.
Kjære venner,
Det er vanskelig å komme utenom det synkende ferdighetsnivået til norske elever.
Vi så det i PISA-undersøkelsen, men andre undersøkelser bekrefter det samme.
Barn og unge leser, skriver og regner for dårlig.
Og det er ikke én enkelt årsak til utviklingen.
Læringsresultatene påvirkes også av større utviklingstrekk i samfunnet.
Skillet mellom skole og hjem har blitt visket ut. Konflikter fra Snapchat på nattestid stopper ikke når elevene går inn i klasserommet morgenen etterpå.
Barn og unge opplever utrygge miljøer uten at skolen og foreldre er klar over det.
Tøffere språkbruk og tydelige sosiale hierarkier har blitt en større del av elevkulturen.
Digitale vaner går ut over konsentrasjonen, og mange elever får for lite søvn.
Og – til tross for en tydelig nedgang siste år – er det fortsatt for høye mobbetall.
Å få til et godt familie-hjem-samarbeid i dette landskapet er noe helt annet enn da vi her i rommet gikk på skolen.
Og det vil kreve mye av mange.
Kjære venner,
I etterkant av at PISA-resultatene ble kjent, var det mange som ville finne ut hvem som var ansvarlige.
Var det lærerne, politikerne eller foreldrenes skyld?
I en episode av programmet Debatten på NRK, som sikkert flere her husker, var det mange som pekte på foreldrene.
Det viktige er ikke å fordele skyld. Men – vi skylder ungene våre at vi tar ansvar.
At vi alle tar ansvar for det vi kan bidra med.
På skolen. I politikken. Og i hjemmet.
Venner,
Jeg kom akkurat hjem fra et ministermøte i Dublin.
Der møttes politikere fra EU- og EØS-landene.
Der minnet PISA-lederen oss om en viktig sammenheng: Nemlig den mellom elevenes skoleresultater og foreldrenes engasjement.
Mellom 2022 og 2025 har foreldreengasjementet sunket drastisk blant alle de undersøkte landene – også i Norge.
Også norsk forskning er tydelig på at foreldres interesse for barnas skolegang har enorm effekt på læringen.
Den kan utgjøre to år med læring allerede før barna begynner på grunnskolen.
Jeg sier ikke dette for å legge enda mer press på foreldre.
Som mamma til to barn i barneskolen og én i barnehagen, vet jeg at vi alltid står i en spagat.
Vi skal prestere både hjemme og på jobb.
Og vi gjør alle så godt vi kan for ungene våre.
Men – vi kan ikke si oss fornøyde med dagens læringsresultater.
Vi er nødt til å se på hva vi – hver enkelt – kan bidra med.
I dag oppgir bare 37 prosent av jentene og 24 prosent av guttene i ungdomsskolen at de bruker mer enn én time om dagen på lekser.
Til sammenligningen bruker de i snitt over 7 timer i uken på fritidsaktiviteter.
Folkens – tenk om vi la ned samme innsats i arbeidet med å få barna til å bli gode lesere som vi legger ned for at de skal drive med idrett!
Jeg sier ikke at mer lekser er svaret. Men la det være en oppfordring til oss foreldre:
Vi kan støtte opp om læringen.
Vi kan fremsnakke skolen og lærerne.
Vi kan lese høyt sammen med ungene.
Og vi kan oppmuntre ungene til å gjøre en god innsats med skolearbeidet.
Jeg trenger foreldrene med på laget når vi nå står i en av vår tids viktigste dugnader for skolen.
Da er det avgjørende at lærere, politikere og foreldre drar i samme retning.
Kjære alle sammen,
La det ikke være tvil: Jeg er tydelig på mitt ansvar.
Og regjeringen har tatt flere grep. Jeg vil nevne tre av dem.
Nummer én: Vi har startet tidenes leseløft.
Vi vet at lesing er grunnlaget for mye læring.
I løpet av en fireårsperiode bruker vi mer enn én milliard mer på lesingen.
Øremerkede penger til bøker, skolebiblioteker og leselystprosjekter, som kommer på toppen av det kommunene får.
Og jeg har stor tro på at en sterk lesekultur kan vokse frem i Norge gjennom et tett samarbeid mellom skolen og hjemmet.
Nummer to: Vi endrer skoledagen for de minste.
Evalueringen av seksårsreformen er tydelig: Vi må la de minste barna i skolen få være nettopp det: små barn.
I dag vet vi at lek og aktivitet er viktig for å lære.
Vi vet at unger med gode sosiale og emosjonelle ferdigheter lærer mer.
Vi må sørge for at skolehverdagen til de minste reflektere det vi vet fra forskningen.
Nemlig at mer aktive barn gir bedre læring – også på lesing, skriving og regning.
Det er også en av grunnene til at vi satser stort på de praktisk-estetiske fagene.
Vi øremerker betydelige midler til dette. Det er særlig viktig å styrke disse fagene i KI-tidsalderen vi nå er i.
Nummer tre: Vi satser stort på smågruppeundervisning.
Vi øremerker over en milliard kroner for å styrke og fremme smågruppeundervisning i 1., 2., 5. og 8. trinn.
Sånn kan vi gi alle elever tett oppfølging når de skal lære seg å lese, skrive og regne.
Både de som trenger ekstra støtte og de som trenger ekstra utfordringer – men alltid innenfor rammene til fellesskapet.
Vi har gjort mye. Men jeg lover: Vi er langt ifra ferdige.
Kjære alle sammen,
Jeg skal snart gå inn for landing, men jeg vil avslutte med ett siste poeng.
Jeg er heldig som hadde en mamma som tok opp telefonen.
Som helt uredd ringte rektor og krevde endringer da jeg sleit med matten.
Sånn er det ikke for alle.
Ikke alle kjenner det norske skolesystemet.
Ikke alle behersker språket.
Forskning viser også at foreldre med middelklassebakgrunn ofte er mer involvert i skolen enn de med arbeiderklassebakgrunn.
Dette er kjernen i FUGs samfunnsoppdrag:
Dere skal være foreldrenes øyne.
Dere skal være foreldrenes stemme.
Og dere skal alltid – alltid – passe på at alle foreldres interesser blir hørt.
Norge er i dag et samfunn med små forskjeller, sterke fellesskap og høy tillitt – der alle skal ha like gode muligheter til å lykkes.
Hvis vi skal fortsette å være det også i fremtiden, da må dere også være stemmen til de som ikke hever den selv.
Det har dere gjort i 50 år.
Og det skal dere fortsette å gjøre.
Takk for arbeidet og for innsatsen.
Og takk for meg.