Sjekkes mot fremføring

Tusen takk til Dag Wollebæk for en veldig interessant og viktig presentasjon om den nye studien om nordmenns tillit til forskning.  Og takk til ISF og Forskningsrådet som setter dette temaet på agendaen med dette arrangementet i dag.

Vi legger bak oss et år som viser hvor fort ting kan endre seg. På tirsdag var det ett år siden USA fikk ny president. Forskningen og vitenskapens rolle i USA er kraftig svekket, gjennom politisering og økende mistillit til forskning. Deler av fundamentet for den internasjonale forskningsverdenen knaker i sammenføyningene.  

Det som har skjedd det siste året, har fått stor betydning for forskningen i Norge. Vi har måttet sette i gang redningsaksjoner for forskningsdata, og har på kort tid fått på plass nye ordninger for rekruttering av internasjonale forskere. Forskningsflyktning var et av fjorårets nyord. Det sier sitt.

Heldigvis har vi en helt annen situasjon i Norge, enn det vi ser i en del andre land. Samtidig er det viktig at vi følger situasjonen nøye. Derfor er funnene som presenteres her i dag så viktige. De gir en viktig pekepinn for retningen videre og hvordan vi skaper grobunn for solid tillit til forskning.

*

Det er positivt at politisk polarisering i tillit til forskning i Norge fortsatt er moderat og at vi ikke kan snakke om noen tillitskrise her til lands.

Men vi må også være på vakt her hjemme. Vi skal ta på alvor at funnene viser klare tegn til økt polarisering i tilliten til forskning – som også har betydning for hvordan forskning og kunnskap forstås og brukes, og at den økte polariseringen kan knyttes til samme strømninger som vi ser både i USA og Europa, der mistilliten er sterkest blant eliteskeptiske og/eller verdikonservative velgergrupper.

I Norge vet vi fra før av at mange, særlig unge forskere og forskere som jobber med temaer som kjønn, klima og terrorisme, kvier seg for å ta ordet i den offentlige debatten.

Vi har også undersøkelsen fra dere i Forskningsrådet fra 2025, som viste at én av tre forskere er redde for å bli oppfattet som politiske når de formidler forskningen sin. Det må vi motvirke.

Og her synes jeg funnene som dere legger frem her i dag om hva som skaper tillit til forskning, er svært relevante.

*

Dere peker på tre ting som bidrar til tillit. Jeg vil gjerne kommentere de litt nærmere:
Det første er kvalitet – at folk har evnen til å skille skitt og kanel.

Først og fremst må jeg si: Det viser at den kritiske sansen lever i beste velgående. Det er veldig positivt for forskningens del.

Det gir oss også nok en grunn til å fortsette å jobbe hver dag for at norsk forskning skal holde høyeste kvalitet og soliditet – i alle ledd. Kvaliteten er altså veldig høy allerede, og for å løfte den til nye høyder må vi samarbeide enda mer internasjonalt med ledende fagmiljøer, vi må sørge for et robust publiseringssystem, motvirke misbruk av kunstig intelligens. Og: Vi skal fortsatt ha høy offentlig finansiering av forskning – som det offentlige godet forskning er, men vi må også jobbe for mer samarbeid med næringslivet. Alle gode krefter må inn i arbeidet med å skape forskning av høyeste kvalitet, som vi kan bruke og sette ut i livet. Slik kommer forskningen tett på folk, og det tror jeg også er med på å bygge tillit til forskning i årene som kommer.

*

Det andre punktet dere trekker frem som kilde til tillit til forskning, er uavhengighet.

Det viser hvor viktig det er at vi fra regjeringshold jobber for gode rammer og arbeidsforhold for forskere – at midlertidigheten har gått ned etter år med aktiv politikk for å få til dette, kan bidra til mer trygghet, uavhengighet og akademisk frihet hos den enkelte forsker.

Uavhengighet gjelder også i den anvendte og brukernære forskningen. Vi må ha tillit til at brukere og oppdragsgivere ikke har styrt funnene og resultatene fra forskningen. Der har vi som myndigheter et viktig ansvar.

*

Det tredje handler om uenighet

At funnene deres tyder på at kommunikasjon av usikkerhet fra forskernes side, mindre skråsikkerhet og åpenhet for diskusjon, bygger tillit i større grad enn alt annet, er svært interessant – også i lys av debatten om uenighet rundt forskningsresultater og akademisk frihet, som gikk i høst.

Da var jeg opptatt av å formidle at vi alle har et ansvar for at akademisk ansatte føler det er trygt å uttale seg i offentligheten. For det er klart: For å skape tillit til forskning, må folk vite om den. At forskningen er «ute i samfunnet» er grunnlaget for at vi kan ha et kunnskapssamfunn. Derfor må vi også jobbe for å gjøre formidling og deltakelse i samfunnsdebatten mer meritterende for forskerne, både i ansettelses- og opprykksprosesser.

For å skape gode kår for å ytre seg, tror jeg vi også må skape gode kår for uenighet. Da er det viktig at vi snakker sammen – som vi gjør i dag, om forskningens rolle i offentligheten, om hvordan vi vil at forskningen skal mottas, og hvordan vi kan bruke den på best mulig måte.

Vi må hegne om den akademiske friheten, men samtidig slå fast hva akademisk frihet ikke er. For det er klart: Akademisk frihet betyr ikke at forskerfunn eller forskeres utspill skal være skjermet for debatt. Det betyr heller ikke at et forskningsfunn er den endelige sannheten. Det vet dere som er samlet her i dag bedre enn noen. Det vet forskere bedre enn noen: Dere sitter på selve metoden for hvordan vi fører debatt.

Og funnene her i dag viser at dere må dyrke denne muligheten til debatt som forskningen gir. Engasjement rundt forskning viser at den er viktig. Samtidig må et prinsippfast forsvar av den akademiske friheten slå hardt ned på usaklige og personlige angrep på forskere.

*

Så vil jeg trekke fram en siste faktor: nemlig åpenhet.

Kjennskap og tillit henger sammen. Det at etablerte forskningsmiljøer samarbeider med både næringsliv, offentlig sektor og andre aktører i samfunnet om små og store prosjekter, skaper relasjoner, viser forskningens verdi til flere og øker kvaliteten på forskningen.

* 

Takk igjen for at dere arrangerer dette viktige seminaret. Slike samtaler er viktige for at vi sammen kan ivareta og videreutvikle det kunnskapssamfunnet vi har i Norge. Det er tuftet på tillit og små forskjeller – Norges viktigste konkurransekraft!

Takk for meg.