Kjære forskere, undervisere, ledere og alle dere som er ansatt i universitets- og høgskolesektoren,

Kjære universitets- og høgskoleråd,

Jeg er veldig glad for å være her sammen med dere i dag!

Og gratulerer så mye med det store 25-års jubileet! I 25 år har dere bidratt til at sektoren kan snakke med en høyere stemme. Dere er en uvurderlig møteplass for samordning og arbeidsdeling. Og ikke minst, dere løfter sentrale debatter som vi er helt nødt til å ta i fellesskap. Det gjør dere igjen i dag.

På 25 år har verden endret seg kolossalt. Vi entret 2000-tallet ridende på bølgen av optimisme fra 1990-tallet. Vi var på vei mot en bedre verden – en bedre verden basert på kunnskap. FNs tusenårsmål ble vedtatt. Det var første gang at verdenssamfunnet samlet seg om en felles plan for utvikling og fattigdomsbekjempelse.

I dag må vi erkjenne at vi lever i en verden som har endret seg radikalt – også bare de siste årene. Utfordringen er ikke bare den at vi skal klare å nå ambisiøse mål. Nå vakler selve fundamentet som disse målene er tuftet på. Det ble tydelig da jeg deltok på G20-møtet tidligere i år. Der var det mer krevende enn tidligere å få alle landene til å bli enig om en felleserklæring. Det var for store politiske sprik.

Det har vært urovekkende å bevitne angrepene på den akademiske friheten i USA. Utenfor døren til kontoret mitt har jeg hengt opp listen over de 250 ordene som har blitt stemplet som fy-ord av den akademiske administrasjonen. Listen er en daglig påminnelse om at vi ikke kan ta sentrale demokratiske verdier som akademisk frihet, for gitt.

I Norge står den akademiske friheten sterkt. Vi er et av få land som har lovfestet akademisk frihet, og den faktiske opplevde akademiske friheten ‘på bakken’ vurderes også som høy (ifølge ny rapport fra Ernst & Young på oppdrag fra EU-kommisjonen).

Likevel må vi være på vakt også her hjemme. For Norge er heller ikke skjermet for polarisering, spredning av desinformasjon og misbruk av kunstig intelligens. Vi vet at stadig flere forskere kvier seg for å ta ordet i den offentlige debatten. Det gjelder særlig unge forskere og forskere som jobber med kontroversielle temaer, som kjønn, klima og terrorisme. Det er noe som vi må ta på stort alvor, og derfor takker jeg UHR for å sette dette på agendaen i dag.

*

Når den verden vi tror på brister, så skal vi svare med å gjøre mer av det vi tror på. Jeg vil trekke frem særlig tre ting vi må gjøre innen forskning og høyere utdanning for å ruste Norge til å håndtere de utfordringene vi står overfor.

Det første vi må gjøre, det er å holde den akademiske friheten og ytringsfrihetens fane høyt.

Den akademiske friheten er en temperaturmåler på demokratiet vårt. Den er også en forutsetning for det kunnskapsbaserte samfunnet. Forskningen må være uavhengig for at vi skal ha tillit til den. Og for at vi skal ha tillit til den, må vi vite om den. Derfor er det avgjørende at forskere og akademisk ansatte deltar i den offentlige debatten. Det bidrar til en mer opplyst debatt, slik at vi politikere og andre kan ta gode beslutninger – og omgjøre forskning til verdiskapning og konkret politikk. Det er akkurat det vi vil, og det vi trenger mer av for å løse de store samfunnsutfordringene vi står overfor. 

For denne regjeringen er det derfor viktig å skape gode rammer for den akademiske friheten. Blant annet har vi jobbet for å få ned midlertidigheten i akademia. Vi vet at korte kontrakter og usikre arbeidsvilkår kan innskrenke den akademiske friheten og ytringsfriheten, derfor er dette et viktig tiltak.

Samtidig slo Kierulf-utvalget fast at en god ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag. Vi har alle et ansvar for at forskere og akademisk ansatte føler at det er trygt å uttale seg i offentligheten. Vi har alle et ansvar for å bidra til et sobert debattklima.

Men for at vi skal ha en levende, opplyst debatt, er det også viktig at vi slår fast hva akademisk frihet ikke er. Akademisk frihet betyr selvsagt ikke at forskerfunn eller forskeres utspill skal være skjermet for debatt. Det betyr ikke at et forskningsfunn er den endelige sannheten. Det vet dere som er samlet her i dag bedre enn noen. Det er dere som sitter på metoden for hvordan vi fører en debatt. For dialektikkens gang. Der et argument mot et annet blir til fremgang.

Derfor har også forskere og politikere, eller forskere og sivilsamfunn, lov til å være uenig. Det kjennes allerede som en fjern fortid, men pandemien er et godt eksempel på dynamikken mellom ulike fagretninger, og mellom fag og politikk.  På den ene siden hadde man faglige råd som i stor grad la vekt på å stoppe smittespredningen. På den andre siden hadde man faglige stemmer som la vekt på andre hensyn, som barn- og unges psykiske helse.

I midten var det nasjonale myndigheter og i ytterste konsekvens demokratisk valgte ledere som måtte ta beslutningene som veide de ulike hensynene mot hverandre. Forskning og faglige råd var helt avgjørende for håndteringen, men kunne sjelden gi et entydig svar med to streker under om hva som var det rette å gjøre i hver enkelt situasjon.

Heldigvis er det sjelden vi står i slike krisesituasjoner som pandemien. Men det at vi står overfor utfordringer der ulike faglige hensyn må veies mot hverandre, det gjør vi omtrent hver dag. Vi skal ikke frykte debatt og uenighet, heller ikke når det kommer til forskning. Engasjement rundt forskning viser også at den er viktig. Samtidig må et prinsippfast forsvar av den akademiske friheten slå hardt ned på usaklige og personlige angrep på forskere.

*

Så ser jeg at når vi debatterer akademisk frihet i Norge, så er det en påstand som ofte blir gjentatt – og det er at innstramminger og budsjettkutt utgjør et angrep på forskning og høyere utdanning, eller et angrep på den akademiske friheten. Det mener jeg er å tøye «akademisk frihet» som begrep.

Bevilgningene til forskning og høyere utdanning har vært stabilt høye over mange år. Nå lever vi i en tid der vi må prioritere å ruste opp forsvaret vårt, samtidig som demografien endrer seg. Dette er vi alle fullstendig klare over. Vi får flere eldre og færre i arbeidsfør alder. Det betyr at vi må bruke pengene våre smartere. Vi må få enda mer samfunnsnytte ut av de pengene vi investerer i forskning og høyere utdanning.

Dette dreier seg om tøffe, men svært viktige prioriteringer som er nødvendig for Norges fremtid. For at vi har et samfunn med gode velferdstjenester i hele landet. For at vi fortsetter å være et land med lav sosial ulikhet. Vi trenger flere lærere og flere barnehagelærere. Vi trenger flere sykepleiere, fagskoleutdannede og teknologer. Det gjenspeiler statsbudsjettet vårt for 2026.

Vi må dessuten fortsette med målrettede satsinger for å løse de største samfunnsutfordringene, som henter kunnskap fra bredden i akademia. KI-forskningssentrene, kvantesatsingen, Polhavet 2050 er eksempler på dette.

Disse vanskelige, men tydelige prioriteringene trenger vi at dere er med på fremover.

*

Over til mitt andre punkt: I en tid med økende nasjonalisme og polarisering, må vi gå i motsatt retning: Vi må samarbeide enda mer internasjonalt, finne sammen om det som forener oss.

I Norge skal vi ha forskning og høyere utdanning i verdensklasse. Da er vi helt avhengig av å trekke på den ledende kunnskapen i verden. I vår lanserte derfor regjeringen en ny ordning der Norge rekrutterer toppforskere som står i en krevende situasjon i sitt hjemland. I august hentet vi 14 forskere til Norge – 13 av dem fra USA. Nå kommer 13 nye forskere til Norge – et flertall av dem fra USA.  

Dette handler om å ta et globalt ansvar for det som nå skjer i mange land. Men det byr også på store muligheter for Norge.

Fremover vil dessuten europeisk kunnskapssamarbeid bli enda viktigere. I en ny geopolitisk virkelighet er forskning, samarbeid og akademisk frihet fortrinn Europa må styrke. Vi må ta større ansvar for vår egen infrastruktur for kunnskap, og vi må ta en større og tydeligere rolle globalt. 

*

Sist, men ikke minst: Denne sektoren må lede an når det kommer til å ta i bruk og forstå KI. Norge skal være i front når det kommer til trygg og etisk bruk av KI, og her må vi vise vei for resten av samfunnet. Vi er kunnskapssektoren, og sitter på kritisk tenkning, intellektuell nysgjerrighet, kildekritikk og teknologiforståelse.

Det er også svært viktig at vi satser på forskning på og om KI. Det kan være helt avgjørende for både datasikkerhet, demokratisk kontroll og nasjonal konkurransekraft. Det var nettopp det som var budskapet til stjerneforskeren Yoshua Bengio da han gjestet Universitetet i Oslo forrige uke. Da ble det nye KI-senteret TRUST lansert, som er et av seks forskningssentre på KI, finansiert av KI-milliarden. Bengio minnet oss på hvor viktig det er at Europa tar kontroll og er i front på banebrytende modeller.

Kunstig intelligens kan også være et godt supplement for mange studenter, men da er det viktig at de får god opplæring og lærer om styrker og svakheter i verktøyene. Her forventer jeg at landets universiteter og høgskoler er på ballen – at dere ser hvordan KI kan integreres i alle fag, og jobber for forsvarlig bruk av KI.

Fra regjeringshold skal vi gjøre vårt. Med KI-milliarden finansierer vi et forskningssenter som skal se på nettopp KI i utdanning og opplæring – senteret Artificial Intelligence Centre for the Empowerment of Human Learning. I tillegg har vi oppnevnt et utvalg som skal se på KI i høyere utdanning.  Utvalget skal blant annet gi råd om hvordan læringsaktiviteter, eksamen, vurdering og læringsmål i høyere utdanningstilbud bør tilpasses vår nye teknologiske virkelighet.

*

Kjære alle sammen,

Det er store utfordringer som ligger framfor oss. Men jeg vil avslutte der jeg startet: For når den verden vi tror på brister, så skal vi svare med å gjøre mer av det vi tror på. Jeg ser virkelig frem til å ta fatt på dette arbeidet sammen med dere gjennom de fire neste årene. Sammen kan vi få til virkelig store ting.

Igjen, gratulerer med 25-års dagen, og lykke til med årets UHR-konferanse!