Kjære alle sammen,

Jeg er veldig glad for å være her i dag – en stor takk til UNIO for å sette viktige saker for Kunnskaps-Norge på agendaen.

Færre studenter, mindre penger og mangel på folk overalt. Det er starten på beskrivelsen av dagens program.

Det høres dystert ut. Men stemmer det?

At det er færre studenter, det stemmer ikke.

Over lang tid har det vært vekst i antall studenter i Norge. I 2005 var det 207 000 registrerte studenter ved universiteter og høyskoler i Norge. I 2025 var det 308 000. Altså over 100 000 flere studenter på de siste 20 årene. I 2025 fikk rekordmange tilbud om opptak til høyere utdanning gjennom Samordna opptak. Samtidig har vi hatt kraftig vekst i høyere yrkesfaglig utdanning.

Blir det færre studenter fremover?  

Demografi og befolkningsframskrivinger viser et stigende antall unge i «vanlig» studiealder de nærmeste årene, før det etter hvert ut på 2030-tallet forventes å gå ned.

Så er selvfølgelig framskrivinger usikre og det er andre forhold som også påvirker antallet studenter. For eksempel ser vi at rekordmange velger yrkesfag i videregående. Det er bra og i tråd med samfunnets behov. Samtidig er det mange voksne som har behov for høyere utdanning.

Vi har behov for påfyll av kompetanse gjennom arbeidslivet, ikke minst i lys av omstillingsbehovene fremover. At vi får flere som står utenfor, inn i arbeid og utdanning, har også noe å si. Og så har vi behov for kompetanse fra fagskolene, som også er et viktig satsingsområde for denne regjeringen.

I tillegg har vi for mange mennesker i Norge vi ikke bruker. Og vi har ingen å miste. Men paradokset er jo at samtidig som mange virksomheter, kommuner og bedrifter mangler arbeidskraft, står 700 000 helt utenfor. 100 000 av dem er unge. Noe av løsninger ligger også i å motivere, rekruttere og beholde flere unge mennesker i utdanning

ABLU. Hvor er mine brødre. Både fagskoler og U&H har en viktig oppgave i å hente ut mer gull.

Mindre penger, da, stemmer det?

Vi har hatt mange år med stor vekst i budsjettene, og noen ekstraordinære år under pandemien med ekstraordinære og midlertidige bevilgninger.

Situasjonen nå er at vi viderefører bevilgninger til forskning og høyere utdanning i Norge på et stabilt høyt nivå.

Kan vi forvente kraftig vekst i årene som kommer?

Nei, i årene som kommer må vi forvente vekst i forsvarsutgifter og vekst i kostnader til helsesektoren – særlig knyttet til en raskt aldrende befolkning.

Det betyr at vi må ha tydeligere prioriteringer innen vår sektor.

Mangel på folk, da – stemmer det?

Ja, det stemmer definitivt.

Andelen folk i arbeidsfør alder, kraftig vekst i den eldste delen av befolkningen, behov for kraftig opprustning av forsvaret og økende behov i helsetjenesten – summen av dette betyr at mangel på arbeidskraft og kompetanse er en av de største utfordringene vi står overfor i årene som kommer.

Det må vi ta grep for å møte, og det gjør denne regjeringen.

Vi har ikke nok folk til å møte arbeidskraftbehovene dersom vi gjør ting på samme måte som i dag. Endring må til.

Vi må prioritere tydeligere den kompetansen Norge trenger

Vi har vist at det er mulig å løfte søkertallene innenfor blant annet sykepleie og grunnskolelærerutdanningene, samtidig som vi fortsatt har en jobb å gjøre for å rekruttere flere til barnehagelærerutdanningen.

Fremover vil vi blant annet prioritere teknologifag. Det er nødvendig for vår sikkerhet og beredskap, for å håndtere den raske teknologiske utviklingen på en god måte og styrke norsk konkurransekraft. Det er et av våre hovedmål i Regjeringens plan for Norge.  Økt global uro medfører at vi også Forsvaret har økt behov for teknologisk kompetanse framover.

For å prioritere kompetansen Norge trenger, må vi bli bedre på å koble ulike analyser av kompetansebehov på den ene siden med budsjettprioriteringer og styring på den andre.

Derfor har regjeringen nettopp lansert konseptet «Kompetansebudsjett», som er vårt planleggings- og styringsverktøy for å bidra til at utdanningstilbudet ved universitetene, høyskolene og fagskolene våre treffer enda bedre på samfunnets behov.

Vi må gjøre en bedre jobb med å fordele ressursene dit vi får mest igjen for dem. Med Kompetansebudsjettet vil derfor vi i Kunnskapsdepartementet utforme et dynamisk styringsverktøy som presenteres årlig i regjeringens forslag til statsbudsjett. 2027 vil være første året.

Verktøyet vil inneholde tre hovedpunkter:

For det første: Et oppdatert kunnskapsgrunnlag om kompetansebehovene.

For det andre: Tydeligere prioriteringer – fra dere og i budsjetter. Dette er vi allerede i gang med. I 2026 prioriterte vi blant annet psykologi, medisin og kvante.

Og til slutt, for det tredje: Indikatorer som forteller oss om vi er på rett vei.

Jeg har stor tro på at Kompetansebudsjettet kan bli et viktig verktøy for å ruste Norge med den kompetansen vi trenger for å møte de store samfunnsutfordringene vi står overfor.

Betyr kompetansebudsjettet at det blir mer styring eller mer detaljstyring? Eller – gud forby – mer mål- og resultatstyring? (hehe)

Og hvem skal egentlig bestemme i høyere utdanning? – som dere spør i overskriften til denne sesjonen.

Mitt mål er bedre og tydeligere styring. Vi skal styre overordnet og strategisk. Det handler om tydelige forventninger, tydelig retning og forutsigbarhet.

Universiteter og høyskoler har, og skal ha, stor strategisk og faglig autonomi.

Men det er fullt ut legitimt og viktig at regjering og storting setter en tydelig retning og uttrykker klare forventninger til hvilken kompetanse og kunnskap samfunnet har særlig behov for.

«Styr mer i det store og mindre i det små» – det har jeg hørt flere rektorer oppfordre til. Og jeg er helt enig. Vi skal styre i det store og i det overordnede. Men tydelig styring i det store stiller også store krav til institusjonenes egen evne til å prioritere.  

Kompetansebudsjettet skal gjøre det lettere for utdanningsinstitusjonene å jobbe aktivt med dimensjonering, arbeidsdeling og omprioriteringer av studieplasser internt på institusjonene.

Institusjonene er rammefinansierte og har selv ansvar for å disponere tildelingen på best mulig måte for å nå målene som er satt for sektoren.

Jeg forventer mye av universitetene og høyskolene, og mener at institusjonene kan ta enda mer av ansvaret for å få dette til. Dette stiller store krav til evnen til å prioritere, og at kapasiteten må reduseres på noen områder for å kunne øke den på andre.

Det handler ikke om at noen utdanningsområder ikke er viktige eller ikke trengs, men om å se helhetlig på alle utdanningstilbudene og prioritere opp noen områder. Fremover må institusjonene i større grad ta ansvar for å prioritere satsinger gjennom omdisponeringer innenfor egen ramme.

Det vil også kreve større grad av samarbeid og arbeidsdeling. Her har jeg stor tro på at vi skal få til gode ting med de utviklingsavtalene som vi, sammen med de statlige institusjonene, arbeider med nå, og som skal gjelde for perioden 2027–2030.

Kjære alle sammen, vi lever nå i urolige og uforutsigbare tider. Å tilpasse seg raske endringer krever mer av oss. For Norges framtid er kunnskap, forskning og utdanning helt avgjørende innsatsfaktorer. Vi trenger dere som pådrivere og som ressurs for å bygge og videreutvikle all den kunnskapen vi trenger.

Vi må prioritere det viktigste, og vi må styre klokt. Vi må bygge tillit, og vi må vise at investeringene i kunnskap betaler seg for næringsliv, velferd og verdiskapning i hele Norge.

Takk for jobben dere gjør!

Og takk for meg!