Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen til å delta her på KAs lederkonferanse – en viktig møteplass for samtale, refleksjon og fremtidstenkning.

Takk for at jeg får snakke til ledere fra alle deler av kirken. Et privilegium.

Jeg håper dere har hatt to fruktbare dager. Nå nærmer programmet seg slutten, men jeg krysser fingra for at dere har litt oppmerksomhet igjen til en skarve statsråd.

Det er jo et litt besnærende forhold, det mellom stat og tro. Lenge var det annerledes, men siden 2017 har kirke og stat vært to selvstendige størrelser.

I alle fall på papiret. Vi har fortsatt et tett forhold, og løser oppgaver for hverandre hele tiden. Litt som to fraskilte foreldre med delt ansvar for en haug med barn.

Og som jeg har til gode å høre at noen ikke sier når de flytter fra hverandre: Vi skilte lag som gode venner.

Men fra spøk til alvor, vi gjorde faktisk det. Etter at Den norske kirke ble selvstendiggjort, har den styrket sin rolle som en stor og samlende folkekirke. Det er jeg glad for.

Spørsmålet er hva statens rolle skal være nå? Hvordan skal stat og tro forholde seg til hverandre i 2025? Er tro og livssyn helt fjernet fra politikken?

Absolutt ikke. De er høyst til stede, og det håper jeg deltakerne på KAs lederkonferanse kan skrive under på.

Tage Erlanders berømte sitat sier at politikerens jobb er å bygge dansegulv, så menneskene kan danse sitt liv på det.

Det er et treffende bilde på dagens tros- og livssynspolitikk. I 2025 bestemmer ikke staten hva du skal tro på, men vi jobber aktivt for å legge til rette for den.

Arbeiderparti-regjeringa vil ha et samfunn der det er trygt å tro, å ikke tro, og å tvile. Vi tar rollen som dansegulvbyggere på stort alvor.

Jeg har lyst til å snakke litt om hvordan dette ser ut i praksis. Om hvordan regjeringa jobber med å utvikle et samfunn der tros- og livssynsfriheten ikke bare beskyttes, men aktivt verdsettes og styrkes.

**

La meg starte med denne: Regjeringens strategi for et livssynsåpent samfunn. Den kom før sommeren og er den første av sitt slag.

Tittelen «Strategi for et livssynsåpent samfunn» handler først og fremst om målet for strategien: «Et livssynsåpent samfunn», der vi alle kan kjenne at vi hører til, kan være stolte og kjenne oss trygge med vår tro, tvil, ikke-tro eller vårt livssyn.

Altså sier den noe om hvordan vi vil ha det. Hvordan vi vil det skal være å tro og tvile i Norge, eller ikke tro.

I starten av strategien er det et avsnitt som jeg mener legger premisset for det jeg skal snakke om – kanskje også for mye av denne konferansen? Avsnittet sier:

«Et trygt samfunn skapes ikke gjennom å skyve tro og livssyn ut av offentligheten. Det skapes gjennom å anerkjenne at tro og livssyn er en grunnleggende del av identiteten til mange mennesker.»

Så enkelt er det altså. Regjeringas arbeid starter med å tydelig anerkjenne at det du tror på – eller ikke tror på – går hånd i hånd med den du er.

I strategien lanserer vi syv prinsipper for tros- og livssynspolitikken.

De tre første prinsippene handler om tro og livssyn som viktige sider ved menneskelivet, og som skal kunne komme til uttrykk uten frykt for diskriminering eller hatytringer.

Samtidig kommer denne friheten med et ansvar; min tro og mitt livssyn skal ikke krenke dine rettigheter og dine friheter. Vi skal møte hverandre med toleranse, respekt og raushet.

De to neste prinsippene i strategien handler om tros- og livssynssamfunnene. Om at samfunnene skal anerkjennes som en sentral del av frivilligheten og en ressurs for samfunnet.

De to siste prinsippene retter seg mot politikken. Om at den skal ivareta sentrale fellesverdier og være aktivt støttende. Den skal sikre likebehandling av alle samfunn, men også anerkjenne Den norske kirkes særlige posisjon som folkekirke.

Syv prinsipper som til sammen legger tydelige føringer for oss, for dere, og for hele landet.

Men så er det viktig at det ikke stopper der. Anerkjennelse og prinsipper er vel og bra, men verdiløst hvis ikke det følges opp med praktisk politikk.

Derfor har vi bestemt fem mål – fem satsingsområder – som har hver sine helt konkrete underliggende tiltak. Til satsingsområdene er det bestemt resultatmål som gjør det mulig å følge opp strategien fra start til slutt.

Totalt er det over 20 tiltak, og i tillegg kommer alle tiltakene som ligger i regjeringens handlingsplaner mot rasisme, diskriminering, antisemittisme og muslimfiendtlighet.

Ikke vær redd. Jeg skal ikke liste opp alle tiltakene nå.

Mange kjenner dere nok uansett til, for KA er en sentral samarbeidspartner i flere av dem. Blant annet når vi kartlegger hvilke seremonirom og andre lokaler som kan stilles til disposisjon i en krisesituasjon. Her har KA viktig kunnskap å bidra med.

Et annet av strategiens mange tiltak er å sikre fortsatt driftstilskudd til paraplyorganisasjoner. I statsbudsjettet for 2026 har vi styrket driftstilskuddet til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn – STL – med fem millioner kroner.

Poenget er at dette arbeidet er viktig for oss, og vi skal følge opp strategien, ikke bare med ord, men med handling.

**

Jeg nevnte tilskuddet til STL.

Og siden vi snakker om penger: Alle som har vært engasjert i et tros- og livssynssamfunn vet at uansett hvor mange frivillige du har – og de er det mange av i Norge – så er det klin umulig å drive katedral uten bittelitt børs. Trygg drift koster penger. 

Det er derfor staten gir tilskudd til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Disse pengene går hånd i hånd med regjeringas mål om et livssynsåpent samfunn, og det er viktig for oss at denne finansieringen er stabil.

Det er også viktig at den er rettferdig, som var grunnen til at vi fikk et ekspertutvalg til å se på tilskuddsordningen med nye øyne før sommeren. Rapporten er nå ute på høring. Her er det viktig at vi får gode innspill fra sektoren.

Det er sikkert noen der ute som helst hadde sett at rapporten konkluderte med å avvikle hele ordningen. Som ikke vil at vi skal «subsidiere religion».

Da mener jeg de har grunnleggende misforstått hvilken rolle tro og livssyn spiller i samfunnet vårt.

Tros- og livssynssamfunnene er viktige fellesskap. De skaper tilhørighet og identitet. Og i tillegg er de så mye mer enn det.

For selv om kjernevirksomheten er utøvelse av en tro og eller et livssyn, finnes det organisasjoner både innenfor og utenfor Den norske kirke over hele Norge som tilbyr besøkstjenester, leksehjelp, møteplasser av ulikt slag, diakoni, skolefritidstilbud, opplæringstilbud for barn og voksne, musikk- og kulturaktiviteter…

Her kan jeg blant andre nevne Kirkens SOS, Det Norske Misjonsselskap, Søndagskolen i Norge.

I tillegg spiller tros- og livssynsaktørene en viktig rolle når det kommer til beredskap. De har løpende samarbeid med det offentlige instanser og løser små og store problemer som kan oppstå i en krisesituasjon. Som for eksempel gjennom å tilby lokaler.

Det er dette staten – eller heller vi som samfunn – får tilbake når vi gir tilskudd til tros- og livssynssamfunn.

Det handler ikke om å «subsidiere religion». Pengene er en investering i det samfunnet vi ønsker oss. Et livssynsåpent samfunn.

**

Det kommer også med en forpliktelse. For et livssynsåpent samfunn er nødvendigvis et uenighetsfelleskap.

Det betyr at selv om vi er uenige med hverandre, må vi også må være enige om at det er helt greit. Det kan være et krevende, spesielt når samtalen kommer inn på sensitive temaer som tro og identitet.

Heldigvis har vi et samfunnslim som heter tillit. I Norge har vi høy grad av tillit, også til de vi krangler med, også til de som tror på noe annet enn oss selv.

I Norges Kristne Råd møtes et utvalg svært ulike kirkesamfunn til samtale og samarbeid. Sånn har det vært i over 30 år. Norges Kristne Råd er medlem i STL, som gjør det samme på tvers av tros- og livssynssamfunnene.

I 2022 var det skyting mot London Pub. I året som fulgte møttes tros- og livssynsledere flere ganger med representanter fra organisasjoner for skeive. Det var spenning til hvordan disse møtene ville gå. Men partene lyttet åpent til hverandres historier. Til slutt kom en felles uttalelse der dialogen ble omtalt som «banebrytende». De var ikke enige om alt, men uenighetene skulle ikke få stå i veien for fellesskapet, og for respekten de har for hverandre.

Dette er ganske unikt. I mange andre land er det myndighetene som må ta initiativ for at det skal være dialog mellom tros- og livssynssamfunnene. Men i Norge skjer det … kall det nedenfra.

Det må vi aldri ta for gitt.

**

Sentralt i veldig mye av dette står dere i KA. I en årrekke har KA vært en brobygger – mellom kirken og staten, mellom politikk og praksis, mellom idealer og hverdagsliv.

Jeg vil gjerne få benytte anledningen til å si tusen takk for den viktige rollen KA spiller, både som arbeidsgiverorganisasjon og som samfunnsaktør.

Gjennom deres innsats for profesjonalisering, bevaring av kulturarv og god forvaltning, styrker dere både folkekirken og hele tros- og livssynssektoren.

Og mens jeg står her og takker må jeg få rette en ekstra takk til administrerende direktør Marit Halvorsen Hougsnæs. Marit har vært med i en årrekke: Hele 27 år i KA, 8 av dem som toppleder.

Jeg vil spesielt trekke frem hennes rolle i etableringen og driften av Kirkebevaringsfondet – den største satsingen på kirke- og kulturminnefeltet noensinne.

Her skal mye penger omsettes i praktiske prosjekter. Det er krevende arbeid. Men uten KAs kunnskap og nettverk hadde arbeidet vært mye mer krevende.

Nå skal Marit snart tre av. På vegne av departementet vil jeg i alle deres påhør si tusen takk for godt samarbeid.

**

Før jeg gir meg vil jeg bare påpeke en ting. Regjeringas strategi for et livssynsåpent samfunn har en tidshorisont som strekker seg fra nå og frem til 2030. Det året er ikke helt tilfeldig valgt.

I 2030 er det nemlig tusen år siden Olav Haraldsson døde, på Stiklestad, i et slag som ble en av de mest symbolsterke hendelsene i Norges historie.

Når vi ser tilbake på de tusen årene, er det fascinerende hvor mye som kan leses inn i arven etter Olav. Temaer som lovgivning, folketro, migrasjon, tilhørighet, samer som Norges urbefolkning, forholdet mellom majoritet og minoritet, historiebruk og mye mer. 

Men i kjernen av Olavsarven ligger selvfølgelig to helt avgjørende hendelser: Dannelsen av et rike. Og kristningen av et folk.

Stat og kirke.

Aktuelt på Stiklestad. Aktuelt på Thon Hotel Lillestrøm en tirsdag i november.

Nå skal ikke jeg engang begynne med å spekulere i hvordan samspillet mellom disse to kommer til å se ut om tusen år.

Men i snart ett år har jeg vært tros- og livssynsminister. Jeg har hatt gleden av å se hvordan denne sektoren jobber for å utvikle seg. Hvilken vilje som finnes til hele tiden å se fremover. Hvordan dere lytter og lærer. Og ikke minst hvordan dere tar vare på folk – både de som er enige med dere og de som skulle ønske at dere ikke fantes.

Med det i mente tør jeg påstå at det ser svært lovende ut for de neste tusen årene.

Takk igjen for samarbeidet.

Og tusen takk for meg.