Tale ved Erfaringskonferansen om demokratilæring
Tale/innlegg | Dato: 20.11.2026 | Kunnskapsdepartementet
Av: Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Erfaringskonferansen 2026 | 20.11.2026)
– Å velge minste motstands vei svekker tankekraften vår, motstandskraften vår og demokratiet vårt, sa kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun i sitt åpningsinnlegg.
God morgen alle sammen!
Det er fantastisk å starte dagen på Deichman.
Kanskje Norges flotteste bibliotek?
Deichman er et sted som virkelig har lyktes i å samle folk fra alle samfunnslag.
Her bygger vi fellesskap rundt bøker og lesing.
Biblioteket gir også en fin ramme rundt dagens tema: demokrati.
For demokratiet og bøker henger tett sammen. Det skal jeg komme tilbake til.
Jeg vil starte med et tilbakeblikk.
I mange tiår har vi sunget «Din tanke er fri» for å lære ungdommen vår om ytringsfrihet.
Da synger vi blant annet dette: Tankene våre «kan ikke brennes eller av fiender kjennes».
Da vil jeg spørre: Er dette fortsatt sant?
Ikke bare deler vi våre dypeste hemmeligheter med språkmodeller.
Jeg hører også historier om ungdom som ikke tør å si hva de mener i klasserommet før de har testet tanken sin på KI først.
Det er bekymringsfullt.
Når vi bruker KI ukritisk, gir vi ikke bare tankene våre til andre.
Vi lar andre tenke for oss.
Så når vi i 2026 snakker om skolens demokratioppdrag, er det ikke mulig å komme utenom den teknologiske utviklingen – og hva den gjør med tankene våre, med fellesskapet vårt og med skolen vår.
Kjære venner,
Skolen er vår aller viktigste arena for å lære om og øve på demokrati.
Her får ungene våre kunnskap om demokratiet.
Og de får øve seg på demokratisk deltakelse.
De deltar i skolevalg, engasjerer seg i elevdemokratiet, og får være med å forme sin egen skolehverdag.
De lærer å respektere hverandre – og meninger som er annerledes enn sine egne.
Og de lærer at ytringsfrihet ikke bare handler om å bli hørt – men like mye om å lytte.
Noe som virkelig kjennetegner det sterke fellesskapet vi har i Norge, er at vi har tillit til hverandre selv om vi er uenige.
Det kommer ikke av seg selv – det må trenes opp.
I Norge har vi trent godt og lenge. Derfor har vi i dag et av verdens sterkeste demokratier.
Det er mye takket være en sterk fellesskole med et tydelig dannings- og utdanningsoppdrag.
Det må vi verne om. Det må vi styrke. Og det må vi utvikle.
Kjære venner,
Jeg vil legge særlig vekt på det siste: Å utvikle.
For vi står i en tid med store endringer.
Sterke krefter utfordrer demokratiet vårt – både i Norge og ute i verden.
Vi tilbringer store deler av dagen på mobilen.
Der globale tekselskaper bruker konsentrasjonen vår som valuta for å maksimere profitt.
Mange av oss lever i helt parallelle informasjonsstrømmer.
Autoritære krefter utnytter at teknologien utvikler seg raskere enn lovverkene våre klarer å holde tritt med.
Og det er vanskeligere enn noen gang å skille ekte fra uekte, og sant fra usant.
Og alt dette skjer samtidig med at ungene våre leser dårligere enn før, og unge voksne sliter med å lese lange tekster.
Derfor, kjære venner, kommer vi ikke utenom lesing og skriving når vi snakker om skolens demokratioppdrag i dag.
Da skriftspråket gjennom 17- og 1800-tallet ble allemannseie i Norge, var det starten på den brede demokratiseringen.
Nå kunne folket se makta i kortene – og de kunne kritisere den.
Lesing og skriving er fortsatt avgjørende for demokratiet vårt.
Det er sentralt for danningen, for kritisk tenking og for å lære om demokratiet.
Og – det styrker empatien vår:
Gjennom bøker møter vi mennesker med andre erfaringer enn oss selv. Vi får trening i å forstå hvorfor folk er forskjellige også i den virkelig verden.
Men akkurat nå står vi midt i en endring:
Samfunnsdebatten flytter seg fra skriftlige til muntlige arenaer.
Ungdommene våre får mye av kunnskapen sin fra podkaster og korte videosnutter.
Det er også viktig å rose disse formatene. Mye viktig meningsutveksling foregår her.
Og for noen kan en TikTok være første steg mot et politisk engasjement.
Men vi vet også at disse plattformene har en slagside:
Underholdningsverdien er viktigere enn nyhetsverdien.
Og karisma er viktigere enn kunnskap.
Venner – dette er grunnen til at vi må prioritere grunnleggende ferdigheter.
Lesing og skriving er så viktig for kritisk tenkning og refleksjon.
Det bygger hjernens kapasitet for læring og styrker minnet vårt.
Og det er selve motgiften mot de delene av kulturen som prøver å bryte ned konsentrasjonen, som prøver å bryte ned utholdenheten vår og som prøver å bryte ned meningsmangfoldet i samfunnet vårt.
De som sier at lesing blir mindre viktig i et stadig mer digitalisert samfunn, tar feil.
Det blir viktigere.
Derfor, venner, må vi ta grep.
Det har vi også gjort. Men vi er langt ifra ferdig.
Nummer 1: Vi har startet tidenes leseløft.
I løpet av fire år øremerker vi over 1 milliard kroner til å styrke lesingen, bøker og skolebibliotekene.
For at lesing og deltakelse i samfunnsdebatten ikke skal være en hobby for middelklassen i storbyene, må vi ha en sterk fellesskole som gir absolutt alle unger en solid grunnmur.
Nummer 2: Vi innfører veiledende innholdslister i skolen.
Felles referanser, tradisjoner og kulturarv har alltid vært et avgjørende lim i et sterkt, norsk tillitssamfunn.
I en tid der autoritære krefter prøver å splitte oss, trenger vi mer av det som binder oss sammen – på tvers av samfunnslag.
Jeg håper at innholdslistene kan bidra til dette.
Sånn at dattera til drosjesjåføren har lest og kan mange av de samme tekstene som sønnen til samfunnsøkonomen.
Sånn at de begge er like godt stilt til å delta i samtalen rundt middagsbordet når de besøker venner.
Nummer 3: Da Arbeiderpartiet tok over Kunnskapsminister-posten, hadde det digitale hatt fritt spillerom i norsk skole.
Vi har fått mobilene ut av skolen og begrenset skjermen. Dette er spesielt viktig for de minste ungene.
Vi begrenser også bruken av kunstig intelligens i skolen. Her må vi være føre var.
Ungene skal lære om KI. Derfor vurderer vi også å innføre et eget teknologifag i skolen. Men KI har ingenting å gjøre på en barneskole ellers.
Nummer 4: Vi styrker ytringsfriheten til lærerne.
Mange lærere forteller at de synes det er vanskelig å ta opp konfliktfylte tema i klasserommet.
Da risikerer vi at klasserommet blir stille. At lærere og elever ikke lenger tør å diskutere det som er vanskelige.
At de ikke tør å drøfte kontroversielle synspunkter som samfunnet ellers er fullt av – innenfor klasserommets trygge ramme.
Sånn kan vi ikke ha det. Vi må styrke uenighetsfellesskapet i klasserommet – ikke svekke det.
Lærere skal kunne snakke fritt om vanskelige temaer.
Derfor har vi, i arbeidet med den nye opplæringsloven, gjort det tydelig hva en krenkelse faktisk er, og hvordan skoleledelsen best kan håndtere anklager om det.
Kjære alle sammen,
Jeg skal snart gå inn for landing. Men jeg vil avslutte med ett poeng.
For det er én fellesnevner som gjør at vi velger reels på Instagram foran Dagsnytt 18.
Som gjør at vi velger podkaster som bekrefter det vi mener fra fremfor de som utfordrer meningene våre.
Som gjør at vi heller lytter til en bok enn å lese den.
Den fellesnevneren er ubehag.
For det er ubehagelig å følge vanskelige resonnementer.
Det er ubehagelig å innrømme at man tok feil i en diskusjon.
Og det kan være ubehagelig å holde ut helt til siste side i ei lang bok.
Men å velge minste motstands vei svekker tankekraften vår. Det svekker motstandskraften vår. Og det svekker demokratiet.
Derfor trenger vi en fellesskole som ruster ungene våre til å stå i det ubehagelige. Som tar konsentrasjonen tilbake. Og som utdanner unger som tør å tenke selv.
For – hvis vi fortsatt skal ha et robust og velutviklet demokrati i Norge også i fremtiden – da må alle med.
Og dette er kanskje fellesskolens aller viktigste jobb.